Sjamanismen er kritisk til formidlinga av feminine og maskuline verdiar i dag, og søkjer seg til fortida på leit etter frigjerande alternativ.

Ein noaide forklarast i mange historiske kjelder om samisk kultur som ein synsk og kunnskapsrik mann som ved hjelp av tromma kunne komme i kontakt med overnaturlege krefter.

Tekst: TRUDE FONNELAND

Ein noaide forklarast i mange historiske kjelder om samisk kultur som ein synsk og kunnskapsrik mann som ved hjelp av tromma kunne komme i kontakt med overnaturlege krefter. Nye sjamanistiske miljø forkastar dei kristne misjonærane si historieskriving og tar saken i eigne hender.

MODERNE SJAMANISME TEK FORM

Sjamanisme slik vi kjenner han i dag, har vore ein del av det religiøse landskapet i Noreg frå tidleg 1980-tal. Denne forma for religion set avtrykk i form av personlegdomar, litteratur, religiøse symbol og gjenstandar, og inngår like fullt i underhaldningsinstitusjonar som museum, festivalar, i turistkontekstar, teater, musikk og filmar.

Nøyaktig når interessa for og revitalisering av symbol frå samisk religion byrja, er uklart. Politisk opprør og kamp i det samiske samfunnet på slutten av 1970-talet, som protestane knytt til oppdemminga av Alta-Kautokeino elva, kan likevel framhevast som ein gnist for noko av det som vert uttrykt i sjamanistiske miljø i Noreg i dag.

Antropologen Michael Harner løftast gjerne fram som den som utviklar sjamanisme som eit praksisfelt med sin banebrytande tekst The Way of the Shaman, (1980). Harner sine idear er omstridde blant utøvarar av sjamanisme, men mange av pionerane bak dei formene for sjamanisme som har utvikla seg i Norden fekk sine fyrste erfaringar med feltet på Harner sitt kurssenter i USA. Det gjeld også for han som kom til å verta den fyrste samiske sjaman, nemleg den samiske journalisten og forfattaren Ailo Gaup (1944-2014).

Ailo si historie fortel om globale påverknader og lokale tradisjonar, inkludert – med tanke på det samiske – skjeringspunkt mellom kulturell og religiøs nyskaping. Ailo sine tankar om at sjamanisme er noko som kan bli praktisert av alle menneske, uavhengig av etnisk bakgrunn, er i tråd med eit nyreligiøst ideal om demokratisering av spirituell kunnskap.

I dag finn me stadig aukande tilvekst av kurs og produkt på feltet, og i publikum på ulike sjamanistiske arrangement. Media  interesse for temaet ei generell samfunnsnyfikne. Mellom anna har sjamanfestivalen Isogaisa hatt brei pressedekke frå oppstart i 2010. På årets festival var NRK tilstade med filmteam for å dokumentera ritual og seremoniar.

KVINNER EROBRAR FORTIDA

Å relatera seg til fortida er eit grunnleggjande trekk i sjamanistiske miljø. Aktørane skapar meining rundt eige kvardagsliv ved å legitimera handlingar og førestellingar på bakgrunn av det dei opplever som ei verdifull fjern fortid. For sjamanane eg intervjua til forskinga mi er kjernen i denne fortidsrelasjonen knytt opp mot den samiske førkristne religionen – mot det nordnorske landskapet og eit samisk urfolk. Fortid, natur og urfolk er her innskrive i ein spirituell kontekst som informantane på ulike måtar konstruerer identitet i forhold til. Herifrå hentar dei inspirasjon,  også i deira kommunikasjon av kjønn. Dei er kritiske til formidlinga av feminine og maskuline verdiar i dag, og søker til fortida på leit etter frigjerande alternativ.

Eit generelt trekk for dei sjamanane eg har samtala med, er deira skepsis ovanfor den rolla kvinner vert tilskrive i forskingslitteratur knytt til den samiske førkristne religionen. I boka Inn i naturen. Utsyn fra Sjamansonen (2007) diskuterer sjaman Ailo Gaup dette forholdet over fleire sider i kapitlet «Hvor var kvinnene?» Kapitlet synleggjer forfattaren si tilnærming til fortida og hans tolkingar av utvalde kjeldeskrifter. Framstillinga hans fortel om kvinner sin autoritet og kraft, om likestilling og harmoni mellom kjønna:

De fleste historier man kan lese om noaidier handler om menn. Var det bare menn som var noaidier? Eller ble betegnelsen brukt både på kvinner og menn, slik at ordet beskrev evner og ferdigheter, og var nærmest som en yrkestittel å regne? (…). Det er nevnt i samiske kilder at samiske kvinner og menn gikk på jakt sammen på likefot. At det gamle samiske samfunnet hadde matriarkalske trekk er også kjent. Kvinnene hadde egne rein og forvaltet både materielle og åndelige verdier. Da to giftet seg i den gamle tiden, måtte mannen flytte til kvinnens familie og vinne sin respekt der. Var kvinnens slekt ikke fornøyd, kunne han få seg noen harde lærepenger. Om hun ikke selv var fornøyd, kunne han en dag finne sine eiendeler utenfor teltet, og måtte dra tilbake dit han kom fra. (…). Thomas von Westen har etterlatt seg et 23 punkts oppsett om «finnenes villfarelser». Nummer 16 på listen handler om kvinnenes herredømme og tyrrani over deres menn. Det er tydelig at han ikke hadde sans for det matriarkat han møtte. Han var oppdratt med at samfunn og kirke ble styrt av menn. For han var det en selvfølge at noaidiene var menn. Da er det neppe så rart at han og hans like har etterlatt seg få beretninger om kvinnelige åndelige ledere. Som kjent så ser man helst det man vil se (Gaup 2007: 25–27).

I likskap med dei fleste forskarar på feltet er Ailo oppteken av å understreka at kjeldeskriftene er forfatta av mannlege misjonærar som ikkje skildrar den samiske religionen i sin heilskap, men som gjev oss eit innblikk i eit aspekt av dei samiske mennene sin religion. I kapitlet gjer forfattaren det til si oppgåve å fortelja kvinnene si historie ved å løfta fram tekstutdrag frå kjeldeskriftene der kvinner vert omtala. Dei samiske kvinnene Silba Gåmmoe, Rike-Maja, Kristin Klemetsdatter, Spå-Ella, Lapp-Stina og mor til noaiden Anders Paulsen spelar her hovudrollene i den nye versjonen av fortida. Sjølv om Ailo hevdar at det samiske førkristne samfunnet hadde matriarkalske trekk, er det likevekta mellom kjønna som har fokus i kapitlet. Han er oppteken av å formidla at dette var ei samfunnsordning der kvinner og menn utgjorde ein heilskap og hadde oppgåver og eigenskapar som utfylte kvarandre.

Ailo sine tolkingar av kjeldene og hans framstilling av den samiske fortida som ei samfunnsordning med likevekt mellom kjønna, skapar ringverknader i det sjamanistiske miljøet. For dei fleste sjamanar er Ailo Gaup sine bøker meir tilgjengelege enn Thomas von Westen og andre kjeldeskriftforfattarar sine tekstar. Slik er Ailo også med å danna rammene for forståinga av fortida.

Ut i frå den posisjonen kvinner og menn har i det sjamanistiske miljøet i samtida, tolkar sjamanane fortida og legg ho til rette for bruk i ei seinmoderne verd. Dei fyller kvinnene sitt fråvær i kjeldeskriftene med tolkingar og forklaringar, og presenterer deira rolle i historia som naturleg og sentral.

Den interessa for urfolk som kjem til uttrykk i sjamanistiske miljø har vorte forstått som ei orientering vekk i frå ei patriarkalsk samfunnsordning og til eit samfunn der menn og kvinner ikkje er polariserte, men lever i harmoni med naturen og kvarandre. Idealet samsvarar med det feminist og samfunnsvitar Riane Eisler i boka The Chalice and the Blade: Our History, Our Future (1988) skildrar som partnarskapsmodellen. Modellen viser til eit samfunn der sosiale relasjonar vert bygd på samhald framfor rang og står i kontrast til kulturar prega av herskarstrukturar. I sjamanistiske miljø representerer urfolk sine kulturar og tradisjonar partnarskapsidealet – tilstanden der menn og kvinner utfyller kvarandre og der ingen av dei står under den andre. Vesten med sine jødisk-kristne tradisjonar står derimot for kontrasten – for ein patriarkalsk symbolikk, ein mannsvridd teologi og livsfjerne ritual som har frårøva kvinna hennar religiøse fridom og autoritet. Det er også ideen om dette partnar- eller heilskapsperspektivet som er kjernen i den sjamanistiske rørsla sin kritikk av det tradisjonelle kjønnshierarkiet i det vestlege samfunnet.

SÁRÁHKKÁ DANSAR

Det nye blikket på fortida har også opna for at samiske førkristne gudinner har fått ein særleg plass i det sjamanistiske feltet. Som eit sentralt religiøst symbol i det samiske sjamanistiske miljøet har den samiske førkristne gudinna Sáráhkká byrja å dansa i ulike sjamanistiske performance og seremoniar. Etter fleire hundre år i dvale svingar ho seg i grøne bakkar på urfolksfestivalen Riddu Riđđu og på sjamanfestivalen Isogaisa. Saman med sine systre Ukksáhkká og Juksáhkká spelar Sáráhkká ei sentral rolle i miljøet som symbol for kvinnekraft og naturen si kraft. Mottakinga av denne typen symbolbruk har vore tvitydig og møtt med kritikk særleg frå forskarhald. Den samiske religionshistorikaren May Lisbeth Myrhaug var ei av dei som var fyst ute med respons. I boka I Modergudinnens fotspor (1997) uttrykkjer Myrhaug frustrasjon over sjamanar si framstilling av samisk kultur som utelukkande positiv i forhold til natur og kvinnesyn:

I sin verste uttrykksform har denne romantiseringen gitt seg et utslag i noe jeg vil betegne som «omvendt kulturimperialisme». Før var man opptatt av å utrydde samisk religion ut fra en forståelse av at den var av det onde. Nå er man opptatt av å ta ut løsrevne deler av trossystemet for å bruke disse i sin egen forstå- else og søkning etter mening i livet. Dermed står man igjen i fare for å misbruke religionen, men nå ut fra en «positiv» forståelse av den, bl.a. når det gjelder dens natursyn og dens sterke feminine aspekt (Myrhaug 1997: 10).

Ved å framheva urfolk som førebilete for rett handsaming av indre og ytre landskap, og av kvinna si rolle, kan det sjamanistiske miljøet seiast å skapa eit bilete av urfolk med eit eintydig, harmonisk preg. Men kva vil det seie å misbruka religion, slik Myrhaug legg vekt på i sitatet? Å romantisera over eit utvalt folkeslag, ei utvalt fortid eller det tapte paradis, er ikkje ei handling som er avgrensa til dei nye religionane i vår tid. Romantisering og essensialisering finst i alle religionar og til alle tider. Fleire av dei etablerte sjamanane i Noreg har samisk bakgrunn, og kritikken mot rørsla frå samisk hald har truleg difor vore mild. Sjamanane eg har samtala med legg vekt på at motstand ofte vert uttrykt i media og frå forskarhald. Ein ser ein tendens til at når slike ytringar kjem til uttrykk innanfor eit nyreligiøst univers, møter dei mykje motstand særleg frå forskarhald. Heilt frå starten av har den sjamanistiske rørsla vorte møtt med skepsis, og vorte skulda for å vera respektlause og blasfemiske i sin omgang med urfolk sine tradisjonar.

Sjamanar sitt fokus på likevekt og harmoni mellom kjønna bør i større grad møtast med spørsmål som; «kva er det som gjer at denne type tolkingar av fortida og av kvinner og menn sine eigenskapar vert opplevd som verdifulle?» Ut frå den samtidskonteksten som samiske sjamanar opererer i, ville også alternativet – at Sáráhkká ikkje dansa, og at ho som eit symbol for kvinneleg kraft og visdom vart usynleggjort – vore i strid med miljøet sitt engasjement og deira ynskje om å nå så vel kvinner som menn.

Gjennom å laga nye kriterium for fortida sitt innhald, vert fortida eit rom som byr på inspirasjon og utvikling så vel for menn som for kvinner. Dette er ei fortid der formødrene og forfedrane lever i harmoni med naturen, med åndene – og kvarandre. Ifylgje dei sjamanane eg har samtala med, er dette også ei fortid me i vår moderne, vestlege verd har mista og bør læra av. Spørsmål om intakte overføringar og om reell kontinuitet er i denne type tradisjonaliseringsprosessar ikkje relevant, då tradisjon ikkje er eit statisk fenomen. 

MED NOTIDA SOM UTGANGSPUNKT

Religion er ei sentral eining med tanke på korleis kjønnsskilnader vert produsert og realisert. Kjønn er slik også ein viktig faktor for å forstå menneske sine vilkår i sjamanistiske miljø – for innsyn i mannlege og kvinnelege sjamanar sine utsikter og grenser. Gjennom sjamanane sine forteljingar kjem konturane av deira konstruksjonar av fortida til syne. Dette er ei fortid som er lokalisert og som høyrer heime ein stad, men som samtidig er open fortolkingar og personlege tilpassingar, også med tankje på kjønn. Sjamanane sin relasjon til fortida handlar ikkje om å venda attende til fortida i konkret forstand, det handlar om å gjera eit utval av fortida og å tilpassa ho til ei moderne verd. Dette er ei fortid som harmoniserer med den sjamanistiske rørsla sine kommunikasjonar av kjønn der både menn og kvinner er utrusta med ulike urkrefter.

Trude Fonneland er professor i kulturvitskap ved Tromsø Museum – Universitetsmuseet, UiT Noregs arktiske universitet. Hennar forskingsinteresser er knytt til felta nyreligiøsitet og samtidsreligion, samisk kultur, turisme og museologi. Fonneland er forfattar av boka Contemporary Shamanisms in Norway (Oxford University Press 2017).

Støtt oss! Abonner på Fett!

Share This