Tekst: Hedda H Robertsen

Illustrasjoner: Anna-Mi Holmström

Silikon-vaginaer, løsrevne kroppsdeler, kranier med ansikter som kan skiftes ut, hodeløse silhuetter som henger fra kroker i taket som i et slakteri – slik er omgivelsene der sexrobotene skapes. Hva vil vi med dem?

«Begrepet uncanny valley beskriver den uhyggelige følelsen mange får i møte med dukkene som er en krysning mellom menneske og maskin; ubehagelig livaktige, nesten-ekte og samtidig programmerte, mekaniske sexleketøy. «
Illustrasjon: Anna-Mi Holmström

«Du leverer dem ikke tilbake bare på grunn av noen mangler.» Dave sitter i sofaen mellom to kvinnelige sexroboter og lar seg intervjue for den britiske tv-serien The Sex Robots Are Coming. Han har kjøpt robotene brukt på craigslist.com fordi, som han forklarer, å kjøpe en ny sexrobot er dyrt. Med ujevne mellomrom begynner armen til den ene dukken å vifte opp og ned og lage rare lyder; responsene er ikke helt som de skal være, og journalisten spør hvorfor Dave ikke leverer dukken tilbake til selgeren, slik man ellers gjør med defekte produkter. Jeg syns det er en interessant problemstilling, siden førsteinntrykket man får av å lese (ofte skeptiske) artikler om temaet på internett, er at (ofte mannlige) designere skaper et perfekt bilde av kvinnen i silikon som de på sikt kan erstatte de ekte kjøtt-og-blod-kvinnene med.

Men virkeligheten synes å være mer komplisert; her sitter Dave med to dysfunksjonelle dukker og snakker om å omfavne feilene deres. Det viser seg at han også har en kone, som visstnok forstår og aksepterer ektemannens kompleksitet. Hun kommer ut fra kjøkkenet kledd i en morgenkåpe og sier at sexrobotene pleier å sove med dem i sengen om natten. Opptaket gjør meg litt trist, men også nysgjerrig. Jeg lurer på om Dave har samme toleranse for konens kompleksitet som han forventer at hun har for hans. Er robotene også en del av hennes fantasier? Hva får mennesker til å ville ha sexroboter i hjemmet sitt? Og kan en sexrobot bidra til feministisk frigjøring?

Tilgjengelige humanoider

«De fleste ønsker noen «feil» på dukkene, en usymmetrisk menneskelighet som forsterker den «ekte» opplevelsen. «

Ideen om å gi liv til en menneskeskapt dukke er ikke ny: I Ovids Metamorfoser (år 8 e.Kr.) forelsker Pygmalion seg i statuen av en kvinne fremstilt av elfenben. Ingen levende kvinne fylte den kypriotiske kongens forventninger, mens statuen var i hans øyne perfekt. Da hun ikke kunne gjengjelde forelskelsen følte Pygmalion dyp skuffelse og fikk hjelp av gudinnen Afrodite som sørget for at steinmassen ble levende og fikk evnen til å elske. Hvordan det gikk videre vet jeg ikke, men den greske myten har spunnet videre i diverse variasjoner, slik som George Bernhard Shaws skuespill Pygmalion fra 1913, som senere ble til musikalen My Fair Lady der en professor i lingvistikk forelsker seg i en ung cockneykvinne. Professoren underviser gatekvinnen i dannelse og språkferdigheter slik at han kan ta henne med i selskaper og omsider gifte seg med henne. I nittitallsfilmen Pretty Woman finner vi et lignende plot; der spiller Julia Roberts en prostituert som sjarmerer den dresskledde Richard Gere.

I sci-fi-filmen Her (2013) utgjør teknologi en større rolle. Joaquin Phoenix spiller fremtidsmannen som forelsker seg i et operativsystem med Scarlett Johanssons sensuelle stemme. Systemet setter seg lynraskt inn i filosofiske temaer eller matematiske ligninger og har samtidig en svært god emosjonell innsikt. Den ideelle samtalepartner, altså, som trer inn i protagonistens hverdag med det formål å fikse logistikken i tilværelsen hans, mens hun holder småpraten i gang slik at han føler seg mindre ensom. De snakker sammen morgen og kveld, han har henne på øret når han er ute og går og beskriver det han ser rundt seg, de får hverandre til å le. Det er en futuristisk kjærlighetshistorie som varer helt til operativsystemet innvier mannen i planene sine om å bli et fullverdig menneske med blod i årene og evnen til å få barn og leve med ham som en vanlig kvinne. Da skjer det at han blir overrumplet. Det kan virke som at han foretrakk halvveis-situasjonen; potensialiteten, det fantastiske og umulige i å ha et forhold med en som ikke var helt menneske og dermed ikke helt tilgjengelig. Selv om settingen er «fremtiden» er følelsesmønstrene gjenkjennelige – de kommer til et punkt der hun vil ha ham mer enn han vil ha henne, og han trekker seg tilbake.

I dag er det ikke lenger en fremtidsvisjon at mennesker utvikler nære relasjoner med teknologiske oppfinnelser. Vi lever i fremtiden. Mange tilbringer mer tid foran pc-skjermer enn med mennesker. Vi plotter inn intim informasjon på diverse apper og lar algoritmene påvirke alt fra mensen-sykluser til dating, sex- og kjærlighetsliv.


«Man får en menneske-lignende erfaring, følelsen av hud mot hud, en å snakke med, hull som kan penetreres, og så kan man komme og gå som man vil uten at hjerter knuses.»
Illustrasjon: Anna-Mi Holmström

En utfordring med å skulle ta stilling i debatten om sexroboter er at de, slik Dave påpekte, er kostbare. Produsenten Sinthetics tar for eksempel 6570 dollar for en mannlig androide. Jeg har altså ingen førstehåndserfaring, men må nøye meg med å se på diverse youtube-klipp fra fabrikkene der robotene utvikles. Å studere disse klippene er litt som å titte inn i et fiktivt univers beskrevet av J. G. Ballard, forfatter av bøker som Crash og The Atrocity Exhibition, og berømt for ligningen «sex x technology = the future». Silikon-vaginaer, løsrevne kroppsdeler, kranier med ansikter som kan skiftes ut, hodeløse silhuetter som henger fra kroker i taket som i et slakteri – slik er omgivelsene der sexrobotene skapes.

Begrepet uncanny valley beskriver den uhyggelige følelsen mange får i møte med dukkene som er en krysning mellom menneske og maskin; ubehagelig livaktige, nesten-ekte og samtidig programmerte, mekaniske sexleketøy. Jeg merker også et ubehag i å skrive om temaet. Hva skal jeg som feminist mene om roboter som Harmony, Erica og Denise? Samtidig er opplevelsen av noe nifst og forstyrrendenoe man oppsøker i for eksempel samtidskunst eller på kino. I kunstsammenheng kan ubehag være et kvalitetstegn; et arbeid som skaper en fysisk reaksjon hos betrakteren har på en måte oppnådd noe. Designerne av sexrobotene kaller seg også kunstnere, og de jobber definitivt med et samtidsaktuelt tema. Møtet mellom menneske og maskin er en realitet vi konfronterer i hverdagslivet i større og større grad. Ambivalensen jeg føler handler kanskje mest om tvetydigheten rundt formålet med disse nye skapningene. Hva kan en robot gi, som et menneske ikke kan?

Sex i tidsklemma

Sexrobotskaperne snakker gjerne om moderne mennesker som lever hektiske liv med fulle timeplaner; man går fra jobb til trening til middags- og kinoavtaler eller andre kveldsarrangementer, og mellom alt dette kan det være vanskelig å finne tid til en kjæreste, med mindre det er en som har de samme interessene som en selv, eller en som syns det er ok å treffes kun om natten. Kanskje handler det også om samvittighet, forventninger og en motstand mot forpliktelse. I et menneskeforhold føler man at man må stille opp og i en viss grad prestere, noe forfatteren bell hooks påpeker i boka All About Love. Det snakkes ikke så mye om den moderne mannens prestasjonsangst knyttet til sex; ifølge bell hooks er det et litt tabubelagt stressmoment, og med en sexrobot slipper man det presset. Man får en menneske-lignende erfaring, følelsen av hud mot hud, en å snakke med, hull som kan penetreres, og så kan man komme og gå som man vil uten at hjerter knuses.

Jeg er ikke helt tilfreds med denne forklaringen, selv om jeg ser poenget med at forhold mellom mennesker er kompliserte og at mange av oss går med en lengsel etter et-eller-annet-udefinert som kanskje teknologien kan bidra til å gi. Mye av det som står skrevet om sexroboter fokuserer på de som er laget av og for menn. Journalisten Karley Sciortino, kjent fra bloggen og boka Slutever, gir et bedre innblikk i det kvinnelige perspektivet når hun i en episode på TV-kanalen Viceland besøker sexrobot-fabrikken Sinthetics. Sinthetics er en mindre bedrift i Sør-California som lager alt for hånd. Bronwen Keller, en av eierne, forteller at «doll people are not who we thought, creepy weird guy is not our primary client». Mange av kundene deres er kvinner som ønsker personlige spesialbestillinger, for eksempel en mannedukke med et monsterhode for å fylle en fantasy-inspirert erotisk drøm. For å få et spesiallagd hode må man betale dobbel pris, oppimot 16.000 dollar, så hvis man gjør en slik bestilling må man ifølge produsentene «virkelig ønske å ha sex med monsterdukken.» Bestillingene viser trender i hva kvinner vil ha. Det er for eksempel populært med mye kjønnshår på mannlige dukker. Den mest populære penisen er gjennomsnittlig i størrelse og lages i erigert og ikke-erigert form, siden mange liker å bare ligge inntil dukken og kose; det handler ikke alltid om penetrering. De fleste ønsker noen «feil» på dukkene, en usymmetrisk menneskelighet som forsterker den «ekte» opplevelsen. Også er det en som vil ha en ankel med en innebygd vagina for å kunne leve ut sin fotfetisj.

Hore eller madonna

Sexrobotene gir altså utløp for fantasier og begjær som ellers stenges inne, både for kvinner og menn. Det finnes for eksempel en dukke som er designet slik at den alltid sier nei, sånn at å ha sex med den blir en iscenesatt voldtekt. Dagens kvinnelige androider ser også ut til å bygge opp om et «hore-madonna-kompleks». Man har dukker som Erica, i følge den japanske produsenten «verdens vakreste», med et nøytralt, usminket ansikt, en pent knappet bluse og et subtilt smil. Roboten Sophia, skapt av Hong Kong-selskapet Robotics, har også et konservativt antrekk som lett kunne glidd inn i et Mad Men-kontor,mens andre dukker viderefører en klassisk pornoestetikk med fyldige lepper, overdreven sminke, minimale klesplagg og hofte-liv-bryst-proporsjoner à la Baywatch. Man kan lure på hva som gjør de konservativt kledde dukkene så populære – det er et paradoks at den hypermoderne teknologien bidrar til å forsterke gamle stereotypier om kjønn og henter frem klesstiler assosiert med The Stepford Wives eller japanske geishaer. Har kvinnekampen de siste seksti årene gjort det vanskeligere for en del menn å ha et intimt forhold med en kvinne? Kan robotene i så fall hindre eventuelle overgrep og trakassering, eller vil de stimulere kvinnefiendtlige holdninger og atferd?

Sinthetics-eierne forteller at det er en overvekt av kunder fra de konservative statene der det er en sterkere dobbeltmoral forbundet med sex. Flertallet av dukke-eierne ønsker å forbli anonyme, men ikke pornofilm-skuespilleren Jessica Ryan som lar seg intervjue for Vice. Hun sier noe jeg syns er interessant: «You need them to be a dick, but then not be a dick.» Når man har behov for ukomplisert sex er det både enklere og tryggere å komme hjem til en sexrobot, hevder hun, enn å gå på en Tinder-date. Det er en vanskelig balanse å ha såkalte fuck buddies siden det som regel ender med at den ene har mer følelser enn den andre, at personen du har sex med er for mye eller for lite investert. Med dukken vet man hva man får og ifølge Jessica er det en «humaniserende» side ved den, hvis man tenker på en sexrobot som en videreutviklet dildo, som den jo på en måte er. Det blir en øvelse i å være med et menneske, sier hun, og en god løsning når hun er i et langdistanseforhold.

Et viktig argument som Sciortino påpeker etter å ha testet den mannlige sexroboten Gabriel er at hun føler at hun har fullstendig kontroll over den. Minna Salami skriver noe lignende i artikkelen «My take on the sex robot debate»,[i] nemlig at mannlige sexroboter tillater kvinner å utforske sin seksualitet innenfor en ikke-truende setting, fri fra patriarkatets regulering av kropper og seksuelle behov. Det er jo faktisk noe revolusjonerende når en jente kan ha sex på egne premisser og sette sin egen nytelse først. Av ulike grunner kan man ønske å ta en pause eller avstå fra sex, og innimellom kan en dildo gjøre jobben – men personlig foretrekker jeg da en dildo som er bare det, uten armer, ansikt, mekanisk stemme eller et kamera programmert inn bak øynene for å kunne gjenkjenne menneskelige følelser og respondere på dem.

Sexrobot-designeren Matt Krivicke sier at det engelske språket mangler ord for å beskrive kjærlighet, tiltrekning, begjær og fascinasjon – det finnes i flere variasjoner enn vi har uttrykk for, hevder han. Jeg liker den tanken og syns også det gir mening når han sier at mange har et begrenset syn på egen seksualitet og kan trenge litt hjelp for å komme fri fra restriksjoner. Kanskje er hjernen det avgjørende organet også i sex. Når det gjelder den feministiske frigjøringen er jeg fortsatt i tvil om hvilken endring sexrobotene vil utgjøre. Foreløpig er det kun et fåtall som bruker dem, og om de på sikt skulle bli mer tilgjengelige, tror jeg likevel det vil være mennesker med behov for å få sin eksistens bekreftet gjennom kontakt med andre mennesker. Sånn sett må vi uansett lære oss å omfavne det menneskelige – det kompliserte, vanskelige, vakre, klumsete og ukjente i oss selv og andre.


[i] My take on the sex robot debate. Ms Afropolitan, 26.3.18.  https://www.msafropolitan.com/2018/03/feminism-male-sex-robots.html

Teksten ble først publisert i Fett 2/18, med hovedtema: ROBOT. Tegn abonnement på Fett HER.

Share This