Verdens mest sette direktesendte TV-show for hele familien er også en av verdens fremste arenaer for homopromo. Hvordan ville Vladimir Putin taklet en ny finale i Russland? Ikke at det er aktuelt akkurat nå..

Dette er en lett bearbeidet utgave av en tekst som sto på trykk i Fett#4 2013, signert Antibloggeren Magnhild. Illustrasjon: Joran Jacobsen.

Eurovision Song Contest har lenge vært en homsefest av de sjeldne. Går du inn på en homsebar i Oslo sentrum, vil du på et eller annet tidspunkt høre Viva la Diva eller Verka Serduchka.

Konkurransens årlige nachspielarena for fans og artister, Euro Club, er et tverrsnitt av Europas homsebarer på speed. Og hvert år møter du et bredt utvalg transkjønnede, dragqueens, femihomser, bamser, traktorlesber og klinende bimboer blant utøverne på scenen. Noen vil kalle det fabulous, andre vil kalle det naturlig og atter andre vil si at dette er bare alt for mye av det gode. Litt som med musikken.

Verdens største homsefest er også verdens største familieshow. Sendt til deg direkte fra Europas samlede union av TV-operatører. Man skulle i det øyeblikket tro at det bare var fryd og gammen å være homo i Europa. Men sannheten er at det er store variasjoner også innad i Eurovision-verden. De konstante små honnørene til homofile og transkjønnede fra programvertinna i Malmø i fjor sto i sterk kontrast til den demonstrative teppebombinga med vakre kvinnebilder og heterofil kjærlighet mellom innslagene i 2012-finalen i Baku, Aserbajdsjan. Både fra Hviterussland, Russland og Ukraina ble det varslet at de ville sensurere bort deltakeren fra Østerrike – genderbenderen Conchita Wurst, som på en og samme tid har store pupper og grovt skjegg. Hun promoterer visstnok «en uakseptabel livsstil» til tross for hennes særs veloppdragne divatakter.

En annen sannhet er at showets stadig økende parodiske karakter kan fjerne det vel mye fra vår daglige virkelighet. De sangene som blir populære under konkurransen, er ikke sanger vi ville hørt på ellers. De sprøeste opptredenene får alltid mye oppmerksomhet. Og nesten ingen oppfører seg slik i det daglige som de gjør de ukene Eurovision varer, enten de er på scenen, på presserommet eller blant fansen.

I denne konteksten framstår Pølsa fra Østerrike vel så mye som en sirkusfigur enn som en frigjørende karakter. Kanskje er det også derfor vi villig slipper til homser i Eurovision, men aldri hører om en eneste fotballfyr som liker menn. Fotball er tross alt dypt alvor hele året. Men å være homo, lesbisk, biseksuell, transseksuell eller andre former for annerledesseksuell er ikke en sirkusdrakt man tar av eller på. Det er ordinært dagligliv for svært mange ellers ulike mennesker. Når lysene slukkes og vi priser oss lykkelig for at det er et år til neste gang inn- påsliten popmusikk vrir alle høykulturelle tilbøyeligheter ut av hjernen vår, fins det fortsatt et bredt utvalg seksuelle legninger spredt rundt i Europa, og det er ikke sikkert at en skjeggete diva gjør dem mer eller mindre velkommen noen steder.

Et blikk på Russland kan likevel vise oss hvorfor showet er viktig. Russlands antihomolover, som ble innført i fjor, handler først og fremst om at det ikke er lov å «promotere» homofil livsstil. Det er ikke bare grovt diskriminerende all den tid det meste av verdens populærkultur fremmes best ved hjelp av seksualitet. Det kan også være slik at show og promotering i seg selv virker frigjørende: Ved å overdrive et stereotypt uttrykk for seksuell legning, kan man bidra til synliggjøring og normalisering, og dermed åpne veien for at andre kan uttrykke seg på sin måte. At land som Aserbajdsjan, hvor homofili var ulovlig til 2001, blir tvunget til å sende homofest hjem til sine tusen familiehjem, kan bety mye for en ung gutt i samme land som ikke tør møte sine egne følelser.

Ser man på Russland og de tidligere Sovjet-statene er det mye dobbelthet i kommunikasjonen. Åpenbart homofile artister lyver på seg nye kvinnelige erobringer på pressekonferansene for i det hele tatt å få lov til å synge, men tar gjerne en mannlig fan i handa på slutten av kvelden. De har en klart androgyn stil og stiller gjerne med sanger om fri kjærlighet, men selges som heterofile førsteelskere i hjemlandet. Slik tilfredsstiller de Eurovision-fansen og uttrykker tilhørighet samtidig som de vrir seg unna hjemlandets lover og normer.

Et bredt utvalg homofile Eurovision-fans krysser hvert år fingrene for at verken Russland, Aserbajdsjan eller Hviterussland vinner finalen. De orker ikke tanken på å måtte reise til disse landene hvor de ikke er trygge eller velkomne. Det fins tross alt fortsatt aserbajdsjanere og hviterussere som får politisk asyl i andre land fordi de er homofile, og det er ikke uten grunn. Hvis Eurovision kan gjøre noe for disse, er det verdt et år med Alexander Rybak under hjernebarken.

Et av ryktene som har versert i senere tid, er at det russiske militærkoret vurderer å stille i neste års Eurovision-finale. Det ville i så fall vært et artig forsøk fra Putin på å heterofilisere Eurovision. Klarer de å vinne, kan det imidlertid bli vanskelig for han å få plass til hele homo-Europa i skapet, så vi kan kanskje heller håpe at den europeiske kringkastingsunionen forsøker å sikre forholda utenfor.

Så er det mulig Putin burde ønske seg fotball-VM i stedet. Der i gården er det tross alt fortsatt bred enighet om følgende EU-standard: Fotballspillere er like streite som agurker er rette.

Epilog: Conchita Wurst sin opptreden skal ikke ha blitt sensurert i verken Russland, Hviterussland eller Ukraina. Men så vant hun også hele greia, og sendte i  en pressekonferanse følgende beskjed til Putin: «Vi er uovervinnelige». Det er uvisst om beskjeden har blitt videreformidlet. (Red.anm.)

Artikkelforfatter Magnhild er en samfunnsdebattant og kommentator, skapt av Guri Idsø Viken og Inger Johanne Sæterbakk. De to driver bloggen antibloggeren.com og har gitt ut «Magnhild. En roman om sex, fyll og offentlig forvanltning.» Magnhild var fast spaltist i Fett gjennom fjoråret.

Share This