Feminisme kan fungere reaksjonært som grunnlag for medienes skandalemakeri.

Elin Ørjasæter er blant de fremste representantene for vellet av liksominnlysende liksom-innsikter som vokter over det vi kaller offentlig samtale i Norge. Med like deler økonomisk kynisme, lyrisk sentimentalitet og ektefølt selvutlevering har Ørjasæter funnet en plass i den offentligheten Knut Olav Åmås så lenge har kjempet for. Der går det verdifulle meningsavviket enten til høyre eller ut i en sjarmerende, men maktesløs annerledeshet. Dette avviket er helt og fullt normalfordelt inn i avisbudsjettene, og de «ukorrekte» viser omtrent like stor vilje til refleksjon over egen posisjon i medielandskapet som en gjennomsnitts realitydeltaker som «bare er seg selv 110 prosent» i det sosiale spillet.

Forholdet mellom «det ukorrekte» og medieøkonomiens krav til skandalens dramaturgi illustreres godt i lanseringen av Ørjasæters nye bok, «Det glade vanvidd». I tillegg til kjedelig prat om Twitter handlet intervjuene om hennes syn på forholdet mellom kjønnene, særlig mulighetene til å gjøre karriere kombinert med familieliv. «Hun angrer på at hun ikke jobbet deltid da barna var små …» Da passet det ekstra godt at barnefødsler og permisjoner i regjeringen aktualiserte saken: Politikernes foreldrepermisjoner gjorde dem visstnok uskikket til jobben. Ørjasæter inntar en dobbel posisjon. På den ene siden tar hun til orde for at kvinner bør være mer hjemme siden menn uansett ikke tar nok ansvar og presser sine koner til dobbeltarbeid (dessuten gjør det så vondt å forlate barna i barnehagen). På den andre siden kritiserer hun menn og kvinner som utnytter Norges altfor romslige permisjonsordninger for å ikke å gjøre nok på jobben. Posisjonen plasserer henne dypt og inderlig på arbeidsgivers og reaksjonens side.

Dermed kunne Aftenposten som sjokkert vitne videreformidle en meningsskandale (19. mars): En karrierekvinne hevder at norske permisjonsregler er for romslige for vårt eget beste. Ved at mediene internaliserer den norske lovgivningen (frembrakt gjennom feministisk kamp) i sitt perspektiv kan skandalen skapes. Er det virkelig mulig at noen mener noe annet enn det som er offisiell politikk?! Slik etableres den nødvendige friksjonen for at det skal skapes en fortelling journalisten kan selge sine lesere som en nyhet, en problemstilling er skapt som kan danne grunnlag for debatt i feedback-loopen vi kaller samfunnsjournalistikk. En lignende prosess så vi da Dagbladet intervjuet legen Amir Tauqir Chaudhary (7. april) og fikk ut av ham det hysterisk klikkdrivende sitatet «En del overfallsvoldtekter kunne vært unngått om jentene hadde oppført seg annerledes.» Skandale! Noen mener kvinner bør ta ansvar for ikke å sette seg i posisjoner som kan lede til voldtekt. Det er jo ikke lov!

Både Ørjasæter og Chaudhary inntar den samme posisjonen, de er realister som argumenterer mot håpløse idealister som setter ønskedrømmer om en god verden i stedet for de krav en ond virkelighet stiller. Denne realismen gir selvsagt sannferdige virkelighetsbeskrivelser, voksne mennesker har fått med seg at verden henger slik sammen. Men ved å fremstille Ørjasæter og Chaudharys meninger som skandaløse – hvorfor skulle de ellers være nyhetsverdige? – bidrar mediene til å snu diskusjonen i reaksjonens retning. Om det er sant må vi jo tore å «ta debatten». Hvem kan si at de egentlig tar feil?

Det progressive svaret må i stedet være å stille spørsmålet om hvordan virkeligheten kan endres. Hvilket system er asylsøkere i Norge en del av? Hva er betingelsene for et fungerende familieliv?

Filosofen Jacques Rancière peker på hvordan frigjøring er et resultat av en «redistribuering av det sansbare», det vil si grunnleggende endringer i vår erfaring av virkeligheten, og dermed også endringer i våre mulighetsbetingelser. Kvinners tilgang til arbeidsliv og byrom er resultater av dette. Virkeligheten endres gjennom materielle endringer, samfunnets behov for arbeidskraft, elektriske gatelys, men også gjennom endringer i menneskets forutforståelse av sine omgivelser og medmennesker:

Kvinners evner til å tenke og handle ble forutsatt å være like gode som menns. Det er om denne diskusjonen vi må konsentrere oss: Hvilke materielle og mentale endringer sikrer større frihet? Endring av virkeligheten er også endring av oss selv. Realistenes fait accompli fungerer dårlig som annet enn grunnlag for ønsker om endring.

Kristoffer Jul-Larsen,

stipendiat ved NTNU og redaksjonsmedlem i Fett

Artikkelen har tidligere stått på trykk i Klassekampen 11.5.2011

Share This