Sofie Frost:

Ikke lenger stille

Med stykket Ikke lenger stille vil Sofie Frost bryte med den kollektive stillheten rundt seksuelle overgrep – og andre historier man ikke snakker nok om.

 

Skuespillet Ikke lenger stille er en serie monologer som baserer seg på erfaringer om alt fra  seksuelle overgrep, menstruasjon, sjekking – samt møter med verdens største penis. Vinklingen er: av kvinner, med kvinner, men ment for alle. Bak ideen til stykket står Sofie Frost, sammen med Ingrid Megård Sæter, Marianne Hatlenes og produsent Solveig Aasheim Ødegård i teatergruppen Speak. Fett møter henne på Kulturhuset en uke før premiere til en samtale som spenner fra overgrep til hvite menn og #blacklivesmatter.

Frost begynte å jobbe med sine egne historier gjennom spoken word, og etter hvert begynte hun og venninnene å utveksle erfaringer. Dette var en øyeåpner:

– Dette stykket er egentlig noe jeg begynte å jobbe med for flere år siden, men som har tatt form det siste året spesielt. Jeg begynte å skrive ned mine egne historier. Etter hvert som jeg delte mine historier med andre, så delte de tilbake. Da skjønte jeg hvor mange erfaringer kvinner sitter på som de ikke forteller til noen.

Stykket baserer seg på sanne fortellinger fra hele Norge, inkludert Sofie Frost selv. Det siste året har hun samlet erfaringer fra kvinner gjennom Facebook-grupper som «Den selskabelige diskusjonsforening» og organisasjoner som Feministisk Forum og Kvinnefronten.

– Jeg tror det er en ganske annerledes forestilling, i hvert fall i Norge. Vi har ingen første eller andre akt, vi snakker med publikum, vi snakker med hverandre, og så er det mye humor, faktisk. Og så er det selvfølgelig mange, alt for vanlige, såre historier, som man ikke snakker nok om.

–  I beskrivelsen av forestillingen spør dere: «Hvordan manøvrer du deg igjennom livet når verden er styrt av kollektiv, sosial stillhet?». Kan du utdype hva dere forstår med det, «kollektiv stillhet»?

– Vi i Speak vil gi en stemme til de kvinnene som har følt at de ikke kan si noe. Vi sier gjerne at vi er likestilte i Norge, og når man sier noe annet, avfeies det ofte som småtterier, eller man beskyldes for å overdrive.

I sommer fremførte Frost et dikt på NRK, Jeg velger å ikke hate, der hun blant annet forteller om egne erfaringer med overgrep – blant annet om at hun ble utsatt for overgrep av en eldre slektning. Videoen er i skrivende stund sett av over en million mennesker.

– Etter at det havnet på NRK, fortalte en gammel venninne at akkurat det samme skjedde med henne nesten samtidig, men det snakket vi bare aldri om.

At det skal bli lettere å stå frem med sin egen historie, har vært et viktig poeng.

– Etter at jeg har hatt fremføringer, har det kommet flere folk til meg som plutselig vil dele sine egne historier. Noen av disse historiene deler de for første gang.

– Hvordan har det vært å møte disse fortellingene?

– Det har vært fint, om man kan si det. De takker meg, men jeg vil jo takke dem, for at de står opp.

– En ting jeg merket meg med diktet og når du snakker nå, er at du snakker om å «overgripe». Er det et bevisst valg? Slik jeg hører deg bruke det, tenker jeg at det kan sammenlignes litt med begrepet «voldtektskultur», det tar tak i noe mer enn den veldig konkrete handlingen, voldtekt?

– Altså… Å overgripe er jo på en måte første steg. Og jeg har faktisk ønsket at jeg kunne kalle det for voldtekt i ettertid, bare for å ha et ord å sette på det, for det som skjedde ble ikke tatt seriøst. Med en gang man snakker om overgrep, så unnskylder man det gjerne, og det var jo det som skjedde med meg òg, det ble feid under teppet.

–  Men overgrep er jo en del av samme kultur. Og det som skjedde med meg endret jo hele min livskurs. Jeg var jo så liten.

Tekst og foto: Hanne Linn Skogvang

«Han var jo bare en gammel mann. Han mente ikke noe med det. Det var nok ikke så ille som du tror». Slik skildres den manglende viljen til å ta tak i overgrep i diktet hun fremfører på NRK. Det er direkte, noe som også er gjennomgående i stykket.

– Vi hadde en fotograf var innom for å ta bilder mens vi øvde, og han var helt sjokkert over  språket og hvor rett på vi var.

Det har imidlertid ikke vært et mål å sjokkere i seg selv, selv om hun forteller at hun har vært innom tanken: Er dette for drøyt? Likevel har hun valgt å ikke sensurere vekk noe

– Dette er jo ting som har skjedd med folk, sier hun.

Du er ikke redd for å bli hetset på «Mannegruppa Ottar», liksom?

– Nei, de må de bare bli sinte. Første gang jeg fremførte det NRK-diktet, var jeg litt redd for å fornærme noen, men søstera mi, som er et viktig forbilde for meg, sa at dersom det er hvite menn som blir sinte, har du gjort noe riktig. Så lenge det åpner for diskusjon.

– Ja, for i NRK-videoen understreker du flere ganger at det er hvite menn du snakker om. Du snakker om : «denne hvite norske slektningen min»,  «denne hvite norske gutten som jeg ikke visste navnet til». Hvorfor det?

– Jeg ble veldig sinna i fjor, da det kom så mange flyktninger som flyktet fra krig, og så ville man ikke ta i mot dem fordi man mente at de var voldtektsmenn. Man har denne ideen om hvordan en voldtektsmann ser ut, hva som er en voldtekt, som har veldig lite rot i virkeligheten. Jeg tenkte bare på at alle de som noensinne har voldtatt meg har vært norske, hvite menn.

– #notallmen

Frasen «Ikke alle menn [voldtar]», er også noe stykket tar opp. Frost forklarer at hun bare ville legge den ballen død med det samme, redd for at selvforsvar skulle bli den første reaksjonen på det som blir sagt fra scenen.

Vi får en liten smakebit fra en av monologene:

«Det at jeg forteller at jeg ikke kan gå noe sted uten å bli trakassert av menn, er jeg som forteller om min opplevelse av å være kvinne, ikke jeg som sier at alle menn er rovdyr. Så om noen menn blir fornærmet av det, er problemet mye større enn man tror».

– Om man reagerer med å bli fornærmet, lytter man ikke, utdyper hun. Det er som med den #allivesmatter-kampanjen. Rasisme er jo et stort problem. Da er det er ikke viktig at jeg sier at jeg ikke er rasist.

Hun referer til #blacklivesmatter-kampanjen som ble særlig aktuell i forbindelse med politivold og demonstrasjoner i USA i sommer.

–  Det er mye man gjør som er rasistisk uten at man vet det. Jeg er jo hvit, jeg har flere fordeler enn mange andre, og hadde hatt enda fler om jeg hadde vært mann. Det må man være bevisst på, slår hun fast.

–  Jeg oppfatter både stykket og teatergruppa di, Speak, som ganske aktivistisk?

– Ja, det er litt aktivistisk. Jeg liker jo det, jeg liker politisk teater. Teater gir mulighet til å ta opp politiske problemstillinger, men å formidle dem på en litt annen måte. Håpet er jo på den ene siden at folk kan åpne opp om sine egne erfaringer.  Og så vil vi jo selvfølgelig nå ut til så mange som mulig. I Speak ønsker vi å fortelle historier av og med kvinner, og vise at historier om kvinner også er aktuelle for alle kjønn.

– Klarer dere det, å nå ut til andre enn kvinner?

– Hehe, det er jo noen kjærester som kommer i hvert fall.

Her glir samtalen over i en samtale om hvorfor kampanjer som #jegharopplevd, eller engasjementet rundt Hemsedal-saken, og diskusjonene som oppstår i kjølvannet av dem, stadig er tilbakevendende – les: advokater om «ekteskapelige rettigheter» og «korte utskeielser».   Etter å ha kretset litt rundt temaet, finner vi ut at kjæresten hennes er et godt case, i hvert fall for å si noe om internaliserte holdninger:

– Han er jo feminist. Men det er noen ubevisste mekanismer som virker inn her– også han kan plutselig være mindre interessert i en film med kvinner i hovedrollene, for eksempel, uten at det er et aktivt valg.

– Folk er jo redde bare for å kalle seg feminist, fortsetter hun. Men voldtekt er jo ikke bare et kvinneproblem. Det er et ordentlig stort helseproblem…Men det er en nøtt altså, det å nå ut.

*

Ikke lenger stille har premiere 15. oktober på Teaterkjellern i Oslo, og forestillingene som går over lørdag og søndag er allerede utsolgt. Gruppa håper imidlertid å få mulighet til å sette opp forestillingen flere ganger.

Legg til kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Annonse:
Share This