Fredrik Skavlan lar seg stadig overraske når han beskyldes for sexisme. Det er på tide at han begynner å se sitt eget program.

Det er søndag ettermiddag, og godt hjulpet av NRK nett-TV sitter ei venninne og jeg og pleier den umiskjennelige søndagsfølelsen med lett underholdning. Helt til vi i panikk smekker macen igjen, veiver med armene, møter hverandres vantro blikk og bryter ut i en form for desperat latter som for å benekte eksistensen til det vi nylig har sett: Talkshowet Skavlan.

Fleksing og fiksering

Marit Bjørgen hadde akkurat tatt medalje på medalje i OL og stilte opp på Skavlan i kortermet t-skjorte, slik at armmuskulaturen var godt synlig. I utgangspunktet noe som ikke burde blitt nevneverdig bemerket. Hun er skiløper. Selvsagt er hun sterk. Og, ja, hun har imponerende muskler. Etter å ha servert en bemerkning om at han er glad han selv har dekket sine egne armer for kvelden, noe Bjørgen forsøker å spøke bort, kommenterer Fredrik Skavlan: «Men du har jo Skipper’n-armer!» Senere drar han fram et arkivbilde av Marit Bjørgen iført sommervennlige treningsklær. Altså minimalt. Hovedtema for intervjuet med OL-vinneren blir dermed hennes utseende og kropp.

Det var en stund siden venninna mi og jeg hadde vært i nærkontakt med kongen av gullrekka. Flauheten ble nokså raskt erstattet av et behov for å finne ut av hva det egentlig er som foregår, i beste sendetid, i Nordens mest populære talkshow. For hva er det egentlig programleder Skavlan driver med?

Kvinnelig garnityr

27. april 2010, Aftonbladet: «Han kallas för kåte Fredrik» heter artikkelen, og viser til historiker og journalist Jon Hustads brannfakkel mot Skavlan som stod på trykk i Samtiden i 2002, og som den gang skapte en debatt om hvordan Skavlan behandlet de kvinnelige gjestene i Først og sist, samt hvilke kriterier han inviterte dem etter. Ifølge Hustads analyse var rollen til unge, kvinnelige gjester å være garnityr og sexobjekter for Skavlan; noen som kastet glans over sendingene hans. Kroneksemplet til Hustad var Åsne Seierstads visitt i studio, da Skavlan lurte på hvordan hun fikk dusja i Afganistan, før han lente seg over henne og kommenterte at hun lukta godt. Effektivt fikk han dermed redusert Seierstad fra krigsreporter til rødmende ungjente, mente Hustad, som unektelig hadde et poeng når han påpekte at Skavlan aldri ville gjort det samme med Hans Wilhelm Steinfeld. Han ville sannsynligvis ikke gjort det med Gro Holm heller. For Skavlan flørter ikke like mye med alle gjestene sine, slik han selv hevder. Hadde han gjort det, ville kanskje ikke populariteten vært like stor. Han flørter når det tilsynelatende kan synes naturlig, altså som regel når kvinnene er yngre og penere enn ham selv. Og som Hustad sa det: Ingen får kvinnene vakrere, flørten mer intens og sexpreiket mer subtilt enn Fredrik Skavlan.

Kåte-Fredriks tilbakekomst

Det var fra Hustad media plukket med seg kjælenavnet «Kåte-Fredrik», som svensk media nå trekker frem igjen. Flere kvinner som har gjestet programmet, uttaler seg. Carolina Gynning mente hun åpenbart ble forsøkt fremstilt på en negativ måte. Den svenske programlederen ble først kjent i 2005 gjennom deltakelse i det svenske Big Brother, og har siden vært stadig tilbakevendende i svensk media i kraft av å være programleder, blogger, forfatter og kunstner – for ikke å si vakker.

Man kan godt forstå at hun føler seg forulempet. Temaet er såkalte «brats» på Stureplan (man kan forklare dette begrepet som en hybrid mellom rike pappagutter og «playere»), og den kvinnelige motsatsen til brats har akkurat blitt forklart som «golddiggers», en betegnelse som kan oversettes som en form for luksusprostituert. «Du har vært en sånn kvinne?», sier Skavlan til Gynning, som svarer «Nej, verkligen inte! Vad är det för en fråga?».

Tvangstrøye av trygghet

Til Aftonbladet uttaler Gynning at hun opplevde Skavlan som negativ og sarkastisk. Kanskje burde hun tillatt seg å reagere enda sterkere enn hun gjorde der og da, men selve rammen for diskusjonen gjør det naturligvis vanskelig. Hadde det ikke vært for at man alltid skal være så forbannet sindig i den skandinaviske offentligheten, kunne episoden gjerne endt med fysiske basketak, men er det noe Skavlan spiller på, så er det en tilsynelatende koselig, avslappet og ufarlig tone. Man kan jo se for seg scenarioet om Oprah Winfrey skulle beskylde en av sine gjester for å være ei hore. Hos Skavlan er imidlertid atmosfæren så trygg at beskyldinger av samme kaliber ikke blir gjenstand for annet enn et snev av lett indignasjon som kan spøkes bort. «Hahaha», sier alle. Skavlan smiler, titter i kamera, og så er man ferdig med saken.

– Er det så farlig ‘a?

At noen igjen sa seg misfornøyd med Skavlans væremåte mot kvinner, ble slått stort opp både i Norge og Sverige. Man må kunne anta at Skavlans telefon, eller i det minste pressekontaktens telefon, glødet. Han kom først med én eneste uttalelse og bedyret at han forsøker å møte alle med samme holdning og respekt, sa seg overrasket over å bli kritisert for å være sexfiksert og poengterte at programmet er ment å skulle skape diskusjon. Ifølge pressekontakten lar han seg ikke lenger intervjue fordi forespørslene er for mange. En holdning man får tro han priser seg lykkelig over at ikke er altfor utbredt blant gjestene hans.

I første sending i kjølvannet av dette spøkte Skavlan bort hele kritikken. Åpenbart oppgitt ironiserte han rundt dette med at han liksom skulle være sexist, påført et ansiktuttrykk som viste både Norge og Sverige den tilsynelatende umuligheten i påstanden. To uker senere presenterte den svenske avisen Expressen et intervju hvor Skavlan stiller seg helt uforstående til kritikken. «Det er bare ikke meg å være sexist», sier han, og ytrer sågar som et slags forsvar at Maria Bonnevie aldri ville vært sammen med en sexist. Forklaringen kan muligens ligge i et annet sjeldent intervju med kongen av gullrekka, hvor han til Aftonbladet avslører at han ikke ser på sitt eget program.

At Fredrik Skavlan blir oppgitt over beskyldningene, er et dårlig forsvar. Folk blir som regel ikke mindre oppgitte dersom de faktisk har for mye sprit med seg idet de stoppes i tollen. Tvert imot. Men akkurat som en flaske over kvota her og der, oppfattes nok det som skjer i den skarve timen Skavlan ukentlig regjerer det norsk- og svenskspråklige Skandinavia jevnt over som nokså uviktig. Det er tross alt bare snakk om litt underholdende babling på fredagskvelden. Ikke for politisk, ikke for provoserende. Men akkurat som spriten har Skavlan den effekten at folk får noe å snakke om. I lunsjpauser, på røykebalkonger, på busser, baner, tog og rundt spisebord. Hvis Skavlan virkelig ikke er sexist, burde det være i hans interesse å unngå at disse samtalene skal dreie seg om at han oppfører seg som en.

Svekling

Kritikken mot Skavlan har gått på alt fra hans resirkulering av gjester og manglende variasjon i gjestenes bakgrunn (les: for mye Oslo vest), lav kvinneandel, «feil» type kvinner i kvinneandelen, og altså selve måten han intervjuer kvinnelige gjester på. I tillegg går en rekke kommentarer mer generelt på hans programlederstil. Noen finner ham «klysete», andre «feig» eller «unnvikende». Eller som Hans Fredrik Dahl siterer en eldre dame fra Marit Åsleins tid som utegående reporter i Først og sist: «Jo han er søt, men litt veik, da» (Aftenposten, 04.04.2008).

Nettopp denne veikheten er kanskje Skavlans største problem. Han virker rett og slett skrekkelig naiv. Selv hevder Skavlan at han prøver å møte alle med samme holdning og respekt, og erklærer kritikken som «dum». Han mener det ikke handler om at han møter kvinner eller menn, men at han møter mennesker som har rett til å være ulike (Expressen, 16.04.10). Men når skuespilleren Izabella Scorupco er på besøk, gjør han igjen utseende til et hovedtema – fordi hun, som han sier, er vakker. Det blir hennes rolle i programmet. Selvsagt en hendig kontrast til krabbefisker Sig Hansen som er med i samme program. Skavlan bruker Scorupco til å skape en kontrast i studio som forsterker publikums opplevelse av krabbefiskerens heltemot. Ville det samme vært tilfelle om Mats Mikkelsen var den «vakre skuespilleren» i stolen, kunne man spurt. Poenget er at uansett hvordan man nå enn formulerer det, vinkler Skavlan påfallende ofte samtalen i retning utseende når han intervjuer kvinner. Han bruker en kjønnet fremstilling av sine intervjuobjekter til å skape spenning i studio.

I en mediehverdag hvor man som journalist erfarer at det er en større utfordring å få kvinner til å stille opp som intervjuobjekter, samtidig som behovet for en jevnere kjønnsbalanse i mediebilet er åpenbart, blir det viktig hvordan hver enkelt kvinne som faktisk stiller opp på Skavlan behandles. Og da ikke bare hvordan de selv opplever å bli behandlet, men hvordan de fremstilles på skjermen og hvilke roller de tildeles i programmet. I Marit Bjørgens tilfelle er det slettes ikke sikkert hun personlig opplevde Skavlans kommentarer som et problem. Men når det er dette som er normen, blir det likevel problematisk.

Skavlans metode

Skavlan er et underholdningsprogram. Man må ta det for hva det er. Men selv om tonen tilsynelatende er aldri så hyggelig og temaene tilsynelatende aldri så ufarlige, så har Skavlan reell makt i form av en betydelig påvirkning på det norske og nordiske mediebildet. Artister som opptrer på Skavlan, går en innbringende fremtid i møte, i alle fall i det korte løp. Skavlan intervjuer ikke bare kjendiser, han skaper også kjendiser. Ofte presenteres tidligere Skavlan-gjester i media først og fremst som tidligere Skavlan-gjester, dernest som den artisten/kokken/fiskeren/hva-som-helst-posisjonen som i utgangspunktet gjorde dem Skavlan-aktuelle. På denne måten setter Skavlan dagsorden. Når noen har vært på Skavlan, er de med ett mer attraktive for andre medier. På grunn av sin popularitet har programlederen i så henseende mye større makt enn sine kolleger i Senkveld eller andre tilsvarende programmer. Derfor burde Skavlan være seg ekstra bevisst hvilke temaer han finner interessante i forbindelse med hvilke gjester.

– Hvorfor spør han så mye om kropp?, undrer VGs journalist (27.03.10) etter at svensk media har omtalt hans intervjuteknikk som mannssjåvinistisk, og får svar av underholdningsansvarlig i NRK, Charlo Halvorsen, som ikke sier seg enig og forklarer vinklingen som «journalistisk metode». Skavlan selv lar kritikken prelle av på sin vegg av stødig mediehåndtering.

Skavlans kvinnelist

Skavlans fremtoning som programleder korresponderer i stor grad med det man tradisjonelt betegner som «feminin» stil. Det er ikke snakk om noen form for typisk mannlig hersketeknikk. Skavlan smiler, berører, fniser og fjoller. Han er et sjarmtroll som hva angår intervjuteknikk har mer til felles med sine kvinnelige kolleger enn de mannlige; Han er mer Dorthe Skappel enn Viggo Johansen. Skavlan synes oppriktig interessert i sine gjester, som om hver og en av dem har noe eksotisk ved seg, og viser medfølelse og omtanke. Han tillater aldri stemningen å bli farlig. Er diskusjonene i ferd med å tilspisse seg i den retning at noen kunne finne på å gå i forsvarsposisjon, skifter han raskt, og imponerende elegant, tema. Med god gammeldags «kvinnelist» lirker han frem en så avslappet stemning at han får sine gjester til å avsløre både det ene og det andre som de i ettertid vil angre på. Slikt blir det selvsagt god underholdning av. Skavlan er en særdeles dyktig programleder. Hadde han ikke vært nettopp det, hadde han ikke vært så farlig. Det er nesten komisk at det også er ved bruk av sin kvinnelist han marginaliserer hva kvinner har å fare med, men isåfall er det snakk om tragikomikk. Nettopp gjennom en så lite typisk sexistisk fremtoning, kommer han unna med sin klare forskjellsbehandling av menn og kvinner. Som programleder minner han til syvende og sist om noe i retning av en kjønnsfascist i et anstendig menneskes forkledning, en forkledning så god at han også selv lar seg lure.

Symptomet

– Fredrik Skavlan er ikke problemet, men han er et symptom. Kvinner og menn blir fremdeles ikke framstilt på samme måte i mediene, skriver Martine Aurdal i Dagbladet, 05.04.10, og konkluderer med at Skavlan burde være seg bevisst sitt ansvar for kjønnsbalanse i gjesteutvalget. Og det skulle jo bare mangle. All den tid Skavlan aktivt viderefører sin lemfeldige behandling av kvinnelige gjester er han jo faktisk problemet. Eller i alle fall den delen av problemet som har de høyeste seertallene. Skavlan må gjerne være så kåt han bare vil, og han må gjerne synes at kvinner er vakre, og til og med at deres skjønnhet kan være et interessant samtaletema. Han må også gjerne hevde at han viser respekt ovenfor hver enkelt kvinnelig gjest. Men så lenge han ikke ser det som problematisk at han gjør kvinnelige gjesters kropp til et tema i den grad han gjør, vil han fortsette å la seg overraske over kritikken. Det er nemlig ikke enkelttilfellene som er problemet, men at han gang på gang fratar kvinnelige gjester deres faglige integritet, være seg som krigsreporter, skuespiller, eller rett og slett som meningsbærende mennesker.

Programleder Skavlan er et spøkelse man burde være var. Vi burde ha kommet lengre i dag enn at man må minne programlederen på det berømte sitatet fra Et dukkehjem, hvor Nora opplyser sin mann: «Jeg er først og fremst menneske». Det synes som om Skavlan har en grenseløs naivitet i forhold til konsekvensene av egen fremtreden. For man vil jo heller tro at det er naivitet, enn at det er en bevisst mannsjåvinistisk «journalistisk metode».

Tekst: Hilde Sofie Pettersen (f.1984) er skribent, masterstudent og bartender

Bilde: Heiða Karine Jóhannesdóttir Mobeck (f.1987) studerer musikk-teknologi ved NTNU.

Share This