Fortellingene om den pornografiske heltinnen Klitty, med verdens største klitoris, har fått kultstatus i Sverige.

Sju år har gått siden den første boka i serien om Klitty i 2002 landet i passelig god tid før den svenske sommerferien. Pseudonymet Anastasia Wahl vrengte sommerens hengekøyer med boka «Den vidrige». Heltinnen Klitty er, med Wahls egne ord, «kåt, intelligent og god, og hun har dessuten verdens største klitoris». Avisenes anmeldere vekslet mellom begeistret hylling, grunnende blyanttygging og foraktfulle ønsker om at bøkene burde forbys. Det ble snart klart at Sveriges største distributør av pocketbøker, Pocketgrossisten, nektet å selge boka. Siden da har det blitt fire Klitty-bøker, anerkjennende anmeldelser, kultstatus og ikke minst svirrende spekulasjoner og rykter om hvem det er som skjuler seg bak pseudonymet Anastasia Wahl. Klitty-serien omtales som alt fra feministisk satire og skarp samfunnskritikk, til gladpornografisk ekstremunderholdning og orgier i politisk ukorrekte voldsomheter. Jeg er enig i alt. Og jeg både vil og vil ikke hylle Klitty som et feministisk ikon.

Spenning og sårsex.

Klitty Andersson, kan beskrives som en gæren og smellkåt versjon av Nancy Drew, eller en råsterk og obskøn versjon av Lisbeth Salander. Eller en frenetisk knullende utgave av den anarkistiske Pippi Langstrømpe. En interessant form for Liza Marklunds Annika Bengtsson. Klitty er en uredd, smart, handlekraftig og hjertegod journalist, lokalisert enten i den arketypiske svenske småbyen Österköping, eller i det Batmangrottelignende knullehovedkvarteret Klittygrottan i Stockholm. Sammen med sine lojale og modige og kåte kumpaner jakter Klitty på korrupte makthavere, psykotiske massemordere og kyniske forretningsmenn. Bøkene er, som forlaget lover, «sprengfylte av spenning fra sperm til sperm», og man gisper, ler, skammer seg over at man ler, og skammer seg over at man skammer seg. Og ler mer. Parodierer bøkene kriminalsjangeren? Ja. Parodierer de pornosjangeren? Den også. Er de samfunnskritiske? Å jada, små og store stikk går til dagens medievirkelighet, underholdningsindustri, statsledere og stockholmske mediaelite. Når det gjelder sjangerparodieringen, settes både den døve kriminalsjangeren og den enfoldige pornosjangeren ettertrykkelig på plass. Uten at Klitty-bøkene er mindre pornografiske av den grunn. Klitty dulter oppgitt borti de kåte venninnene sine fordi de i opphisset spenning onanerer i stedet for å holde vakt når Klitty sniker seg inn i den mistenktes bolig. Og favoritten: Den israelske statsministeren lever ut sin fetisj med den svenske utenriksministeren, da det viser seg at de begge har en forkjærlighet for sårsex. Det vil si den formen for sex som innledes omtrent slik: «Tidströms muskuløse pekefinger gled inn i statsministerens blindtarmsår … Til slutt var alle fingrene unntatt tommelen langt inne i den varme, myke, fuktige sprekken. – Stikk inn hele hånden, min lille Jesus, pustet Shioran.»

Verre og verre.

Anastasia Wahl holder den egentlig forutsigbare pornosjangeren trygt i tøylene, samtidig som hun overgår alt man forventer seg. Det finnes avstikkerscener helt adskilt fra den egentlige handlingen som utelukkende er reservert for eksplisitt sex – hvilket jo er den egentlige definisjonen på hardpornografi. Men det finnes også pulescener som driver kriminalhandlingen logisk fremover, og omvendt. Kort sagt, knulling over alt, av og med samtlige karakterer. Etter noen få sider innser vi at et drabelig pul aldri er langt unna, og sånn sett er det ingenting ved de forskjellige kopuleringsaktene som skiller seg vesensmessig fra hverandre. Scenene blir drøyere, smartere, finere, hardere, verre, eklere, mer absurde, mer sjokkerende, mer avskyvekkende og mer imponerende for hver runde som går. Når man trodde man hadde skjønt gamet, klimatisert seg og blitt fortrolig med retningen, prikker Wahl en på skulderen og får en til å snu seg en litt annen vei, oppdage det siste man ventet seg og bestyrtet holde seg for munnen. Sjokkert, kanskje, men mest henrykt. For alt dette leverer Wahl som en vridd og gjenkjennelig versjon av den pornosjangeren vi tror at vi kjenner.

Samfunnskritisk.

Den skarpe satiren i bøkene er like eksplisitt og vill som knullescenene. Spesielt i toeren «Akta dig för dvärgen, Klitty!» blir maktelite, statsoverhoder, ordensmenn, adel, keisere og hoff både hudflettet, ridd, sugd og slikket, alt helst i kombinasjon. Skurkene representerer ofte en mannlig maktelite, og Klitty er hele tiden den uovervinnelige heltinnen som tar innersvingen på hvem det skal være. Men hei, tro ikke at Wahl er banal. Makthaverne er selvfølgelig i uoversiktlig og kroppsvæskeblandende selskap med resten av gjengen: postmenn og dverger, menn og kvinner, helter og heltinner, jøder og arabere, redaktører og epileptikere, sjømenn og sigøynere, alenemødre og kaniner. På den ene siden helt absurd, på den andre siden skildret lett og likefremt og greit og overbevisende. På den ene siden så fullstendig politisk ukorrekt, så snuskete, så smart, og en så uangripelig posisjonering til å – på den andre siden – introdusere den nevnte israelske statsministeren på følgende måte: «I døråpningen åpenbarte det seg en figur som var velkjent fra TV. En person omtalt i Guinness Rekordbok som den eneste nålevende massemorderen som er bredere enn han er lang. Den grå dressjakka hans hadde passet fint på en husvogn.» Slik sett skriver Anastasia Wahl seg inn i – eller skriver atter inn – en tradisjon der pornografien gjennom tabu og knull også utøver samfunnskritikk. Hun tar rennafart i realistiske skildringer av bymiljøer vi kjenner, overgår alt vi forventer oss av vidrigheter, og lar samfunnskritikken folde seg naturlig ut i en atmosfære så skamløs at vi knapt tar notis av den. Klittys Österköping og Klittys Stockholm er en utopisk verden av seksuell frihet: En grenseløs stafett der den ene ekle beskrivelsen av kroppsvæsker og knull, og de mest absurde seksuelle forbindelsene, avløser den andre. Denne utopien blir også en inngang til en satirisk sjargong der overtydelig samfunnskritikk blir til indirekte, smarte stikk. På 1600- og 1700-tallet hadde pornografisk litteratur en klar kobling til satire, kritikk og subversiv filosofi, med klare politiske implikasjoner. I 1700-tallets Frankrike ble pornografien forbudt på linje med opplysningsfilosofiske verker av Voltaire og Diderot, og klassifisert som livres philosophiques. Enkelte har ment at pornografien fikk denne radikale rollen på grunn av en nærmest essensiell, iboende samfunnskritikk i pornosjangeren selv. Andre mener at dette snarere må forstås i lys av den historiske sammenhengen: Den sensurerte litteraturens radikale rolle kom av at den var sensurert i seg selv, og ble et symbol på opposisjon mot undertrykkende krefter. Uansett tyder alt på at pornosjangeren slik vi kjenner den i dag begynte å ta form først på 1800-tallet, og utviklet seg til et uttrykk som nærmest utelukkende skal avbilde og bidra til seksuell nytelse. Et runkeverktøy mer enn noe annet, og absolutt ingen formidler av noe radikalt. Slik er hovedstrømmen i pornografisjangeren den dag i dag, til tross for en del mer eller mindre aktverdige subkulturelle forsøk på krumspring.

Pirker i noe.

Når jeg leser Klitty-bøkene, vet jeg egentlig ikke hva som er minst sannsynlig: At de er ment å være pur samfunnskritikk, eller at de er ment å være et instrument for pervers kåthet. Begge deler er snarere like viktige ingredienser i det som blir en helsprø, heisapornografisk smørje, som faktisk rører et eller annet ved oss. Og idet man tror at Wahl skal posisjonere seg nesten overtydelig i samfunnskritikkens navn (en feit israelsk statsminister og massemorder kalt Shioran, svenske statsråders bukkende bestrebelser etter å imøtekomme denne, en plastikkoperert frigid monark, en ond sjefsredaktør, en fascist-estetisk pocketbokgrossist) blandes alle involverte atter engang sammen i en pervers, jevnbyrdig orgie. Det skal etter sigende være jenter i tjueårene som utgjør Klitty-bøkenes største leserskare. Wahl klarer altså å få forhenværende nittitallstenåringer, nåværende nullnulltalls multimassemediale unge voksne, til måpende og gapskrattende å erklære sine godt skjulte tabugrenser for funnet, og tråkket på og tuklet med.Og vi kan konstatere at den pornografiske radikaliteten ikke er død. Men er egentlig Klitty den feministiske karakteren mange hevder at hun er?

Angripe normen.

Uansett om Wahl er mann eller kvinne, én eller flere: I intervjuer fremstår hun som Klitty selv – porrig, kontant, skarp, freidig og med en klassisk agenda, om enn stående på premisser litt på siden av det ordinære. Bøkenes drivkraft? Frustrasjon og lyst, slik tilfellet er med alt annet vesentlig, sa hun med selvfølgelighet ved debuten. Klittyfiguren beskriver hun som «en ekte eventyrheltinne»: god, handlekraftig, modig og kjærlig. Videre bekrefter Wahl gjerne og glatt at hun vil avnormalisere heteroseksualitet når hun blir bedt om å kommentere all homosexen i bøkene. Og hvorfor er hun så fascinert av dverger? Det er nok fordi jeg liker å angripe den patriarkalske machonormen, svarer Wahl. Så vi unngår ikke å riste litt i spørsmålet om feminisme eller ei. Jentegjengen til Klitty er absolutt aktive og handlende heltinner, men deres sentrale rolle utgjør samtidig en dynge av tilgjengelige, urealistisk alltid-våte åpninger, når de altså ikke tar på seg kompenserende strapbånd for å gjøre lesbesexen hard og heftig nok. Og akk, mainstream-pornoens problematiske fremstillinger synes reprodusert: Alltid tilgjengelige og alltid kåte damer som ved klimaksbehov etterligner fallos. For ikke å snakke om Klittys fysiske tvekjønnethet, som kanskje spesielt lett kan erklæres antifeministisk: Klitty som det aktive subjektet og heltinnen i en pornografisk sammenheng er ikke tilstrekkelig som kvinne, hun må tilføres mannlige kjønnsattributter for å være nok. Det formelig buler i Klittys shorts. Klitty er riktignok en kvinnelig helt, men med en klitoris så stor at den penetrerer like bra som en hvilken som helst penis. Og Klitty-gjengens supergutt er ganske riktig dvärg-Olle, antimacho i sin kortvoksthet, men ikke desto mindre utstyrt med en gigantisk og alltid svulmende kuk.

Tvekjønnet

På den måten må vi også forstå Klittys tvekjønnethet. Ja visst, Klitty er utstyrt med en eventyrklitoris, og med den kan hun ta sine venner både forfra og bakfra samtidig som hun omslutter hva det skal være. For ikke å snakke om at hun med pur og råsterk vaginamuskulatur kan ta livet av en hvilken som helst gæren psykopat. Vi kan for all del beskrive Klitty som både karaktermessig androgyn og fysisk hermafroditt, og problematisere hva det egentlig innebærer av tradisjonell kjønnsdeling. Eller så kan vi vedgå at Klitty absolutt ikke er noen feministisk karakter i oppbyggelig forstand. Klitty fremstiller helt enkelt en mulighet til alltid å knulle, alltid fikse og alltid berge – når som helst og på hvilken måte som helst. Mens vi sitter og diskuterer om androgyniteten hennes overskrider eller befester grensene, er Klitty helt uanfektet. Vi kan lure på om tvekjønnetheten representerer en problematisk kjønnskonserverende pendling mellom tradisjonelt kvinnelige og tradisjonelt mannlige egenskaper. Eller vi kan nyte hvordan Klitty med lyst og uanstendighet gjør krav på hele kjønnsfeltet, uten å være mindre udiskutabelt jente av den grunn. Hvordan hun representerer en verden der kjønnet ikke betyr mer enn genitalia og knull. Og det er her jeg ser at tvilen min kom av det som er Klitty-bøkenes fortjeneste: Utover å være så rendyrket underholdning i positiv forstand, får de meg til å ville skjønne ting på nytt, på en annen og kanskje sannere måte. De får meg til å ville tenke i andre og nye og høyere baner når det gjelder kjønn, seksualitet, puling og politikk. Jeg leser, jeg gisper, jeg gapskratter, jeg skammer meg, jeg innser i glimt hvor lei jeg er av den rådende måten å tenke på. Og jeg ler mer.

Marte Mesna (f.1981) bor i Stockholm, har mastergrad fra Københavns Universitet i idéhistorie og moderne kultur.

Share This