Spenninger mellom østlig og vestlig feminisme

I Sovjetunionen var kvinners rettigheter sikret formelt sett, mens mange kvinner i praksis ble tvunget til dobbeltarbeid. Etter oppløsningen av Sovjetunionen fant mange øst-europeiske kvinner det vanskelig å stole på den post-sovjetiske emansipasjonsdiskursen, skriver kjønnsforsker Redi Koobak: De var både leie av og mettet på likestillingsretorikk.

De siste tjue årene har det blitt skrevet mye om kvinners situasjon i Øst-Europa, både av feminister i Øst og Vest. Interessen for Øst-Europa og post-sosialistiske feminisme økte særlig i 1990-årene, men på tross av dette har østeuropeisk feminisme en tendens til å forbli i skyggen av feminismen i Nord-Amerika og Vest-Europa. I Vesten har feminisme fått et godt fotfeste, og det har oppstått langvarige tradisjoner både når det gjelder feministisk aktivisme og feministisk akademisk forskning.

Post-sosialistiske land blir ofte sett på som underutviklede land med mer kjønnsdiskriminering, mer fremmedfrykt, mindre likestilling og mer homofobi. Hovedproblemet ligger i at man trekker slike konklusjoner på bakgrunn av et teoretisk rammeverk og historiske erfaringer fra Vesten, som ikke alltid har utgangspunkt i geopolitiske særegenheter. Gapet mellom Øst og Vest er dermed et geopolitisk begrep, som også har påvirket feminismen. Fra tid til annen kommer dette gapet eller denne spenningen til uttrykk i form av svært direkte hierarkiske relasjoner, men hovedsakelig fungerer det som en imaginær konstruksjon innen kunnskaps- og holdningsskaping. Nøyaktig hvilke spenninger finnes det mellom østlig og vestlig feminisme, hvordan har de oppstått og hvordan kommer vi over disse?

Kvinners situasjon i Øst og Vest er ulik

Sovjettiden, den kalde krigen og de store endringene etter Østblokkens fall har påvirket utspredningen og mottakelsen av feministiske ideer i Øst-Europa i vesentlig grad. Likestillingspolitikken i tidligere sosialistiske land fastslo – i det minste formelt – alle rettigheter for kvinner, de samme som feministene i Vesten kjempet for. Dette gjorde at sovjetiske kvinners motstand mot undertrykkelse ofte kom til uttrykk i andre former.

For eksempel, hvis Vestens feminister har ment at familien er en arketypisk struktur av patriarkatet, som organiserer herredømme over kvinner, ble familien i Sovjettiden i østeuropeisk sammenheng heller et motstandspunkt mot det undertrykkende sosialistiske systemet. Kvinner hadde en sentral rolle i opprettholdelsen av husholdningen i økonomisk vanskelige tider, en rolle de også var stolte av, samtidig som Vestens kvinner oppfattet familien som en institusjon som hemmet deres personlige utvikling og begrenset kvinners frihet.

I den vestlige verden betraktes kvinners arbeid som et frigjøringsmiddel og en garanti for økonomisk selvstendighet. Men kvinner i Øst-Europa var forpliktet til lønnsarbeid, etterfulgt av nok en arbeidsdag hjemme, fordi husholdningsarbeid og barneoppdragelse alltid var noe som kvinner måtte ta seg av. For kvinner i Øst-Europa har det kjente slagordet til Vestens kvinner, «det personlige er politisk», også en annen betydning, fordi deres utfordring ikke først og fremst innebar det å gi en politisk dimensjon til personlige problemer og emner, men heller hvordan man skulle takle kontinuerlig statlig kontroll over personlige spørsmål.

Sovjetsystemet overdrev sin ideologiske satsing på fremming av kjønnslikestilling; likestillingen var stort sett formell, i praksis så realiteten annerledes ut. Det førte til en situasjon der mange østeuropeiske kvinner etter oppløsningen av Sovjetunionen ikke stolte på post-sovjetiske emansipasjonsdiskurser – eller det politiske systemet overhodet – fordi de var mettet på og leie av retorikken rundt kjønnslikestilling. Dermed var de nødt til å samtidig takle byrden av det tidligere ideologiske systemet og overgangssamfunnets brå endringer. De måtte raskt revurdere alle sine verdivurderinger.

Den kalde krigens slutt medførte ikke automatisk enklere kommunikasjon og gjensidig forståelse mellom Østens og Vestens feminister. Uvitenheten om kvinners virkelige situasjon og opplevelser under sosialismen førte til at Vestens feminister betraktet de østeuropeiske kvinnene med nedlatenhet eller til og med forakt – eller rett og slett bare ikke forsto dem. Det ble mange misforståelser og generaliseringer.

Forståelig nok skapte dette en ambivalent holdning mot vestlige feminister blant Øst-Europas feminister. På den ene siden følte de at de var nødt til «ta igjen» Vesten, fordi Vestens feminister i løpet av et par tiår hadde gjort vesentlige fremskritt , både med hensyn til teoretisk nivå og politisk erfaring. På den andre siden var østeuropeiske kvinner følsomme i sitt forhold til Vestens feminister, som med en nedlatende holdning og begrenset kunnskap antok at deres erfaringer lett kunne sammenlignes, og at deres stilling innebar at de skulle kunne «hjelpe» sine østlige søstre.

Vestens feministiske teori som målestokk for utvikling

En av de mest utbredte holdningene hos Vestens feminister er at begreper som offentlig og privat sfære, feminisme og politisk aktivisme, er entydige og kan generaliseres i alle sammenhenger.  Den tsjekkiske feministen Hana Havelkova skriver at «spenninger i dialogen mellom vest- og østeuropeiske kvinner ligger i at Vestens feministiske teori overføres direkte i en postkommunistisk virkelighet, som fører til en feil forutsetning om at Øst-Europas kvinner er 2. klasses mennesker og at de er konservative» (1996, 243). Vestens feminisme betraktes som et forbilde og en målestokk for å si noe om feminismens fremskritt i Øst-Europa. I praksis betyr det at den sosiale virkeligheten i østeuropeiske land, i sammenligning med Vestens godkjente teorier, betraktes som automatisk mindre utviklede samfunn, i stedet for å tvile på om denne teorien overhodet kan anvendes. Men Vestens begreper er områdespesifikke og vestlig teori – ofte presentert som universell – kan ikke alltid lett implementeres i andre sammenhenger.

Med Vestens allvitende holdning blir feminismen ansett som monokulturell og med en enhetlig historiografi, og historien om feminismens utvikling blir framstilt som en lineær rekke med seire fra før-modernitet, til modernitet, og derifra videre til post-modernitet. Ifølge dette narrativet vet de vestlige feministene alltid hvor de såkalte etternølerne er på vei til, fordi de allerede har «vært der». Denne holdningen skaper et fast hierarki mellom skapere av flere forskjellige feministiske kunnskaper, der de østlige feministene opplever vanskeligheter med å gjøre seg gjeldene som «ekte» feministiske subjekter.

Kjønnsforskningens inntog som en vitenskapelig disiplin ved universitetene i post-sosialistiske land – som har lyktes flere steder, men fremdeles ikke i Estland – har for eksempel alltid medført heftige debatter om hvorvidt det er mulig å implementere Vestens teorier i lokale omgivelser. Man er bekymret for «innlånte» begreper og erfaringer og tviler på forhastet implementering av vestlig feministisk metodologi. Samtidig finnes det også personer som snur den såkalte «tilbakeliggenheten» til noe positivt, og påstår at dette forebygger feil som man har gjort i Vesten.

Familien ble under Sovjettiden i østeuropeisk sammenheng et motstandspunkt mot det undertrykkende sosialistiske systemet.

Tekst: Redi Koobak

Postdoktor ved Linköping universitet, foreleser i kjønnsforskning og gjesteforsker i feministiske studier ved Universitetet i California i Santa Cruz

Oversettelse: Feministeerium

Denne teksten er opprinnelig skrevet for Feministeerium, den første feministiske nyhets– og meningsbloggen i Estland. Nettsiden ble lansert i januar 2015 og publiserer nytt materiale på daglig basis. Fire hovedredaktører – Brigitta Davidjants, Aet Kuusik, Nele Laos og Kadi Viik – og et titalls gjesteforfattere står for innholdet. Som del av et samarbeid i 2016 utveklser Fett og Feministeerium en serie artikler.

Uvitenhet om feminismens historie

Flere østeuropeiske feminister har vist at kvinnebevegelsen i Øst-Europa har en annen historie enn Vestens kvinnebevegelse, men Vestens feminister har hevdet at den østeuropeiske feministbevegelsen er mislykket, konservativ, eller til og med ikke-eksisterende. Nettopp universaliteten som vestlig feministisk teori gjør krav på, betraktes av mange som årsaken til den kraftige motstanden mot, eller i beste fall den lunkne mottagelsen av feminisme i Øst-Europa. Det betyr ikke at østeuropeiske kvinner er politisk apatiske.

Forskning på utviklingen av Øst-Europas feministiske bevegelser har pekt på at denne bevegelsen ofte erklæres som mislykket fordi det i Øst-Europa ikke har oppstått en større massemobilisering rundt et bestemt emne innen kjønnsulikhet. Regulska og Grabowska (2013) har for eksempel forsket på feminismens utviklingslinjer i Øst-Europa, og overbevisende vist at kjønnsulikheten i post-sosialistiske land kan være ytterst varierende innen ulike områder, og dermed har også mostanden vært svært pluralistisk og desentralisert.

Mange forskere mener at de fleste i post-sosialistiske samfunn reagerte på den påtvungne kollektive aksjonismen i kommunismetiden ved å vende seg til individualisme etter oppløsningen. Dermed er det ikke sjeldent at fragmenteringen av kvinners aktivisme fortolkes som mangel på mobilisering. Dette fremhever nok en gang hegemoniet til vestlige tankemønstre, og gjør at paradigmet om sosial bevegelse som sådant må revurderes for å kaste mer lys på former for kvinneaksjon som ikke er i tråd med den vestlige kvinnebevegelsens liberale forståelse om kjønnslikestilling.

Bruddet på Vestens hegemoni medfører behovet for artikulering av analytiske rammeverk som også tar hensyn til de mange mer eller mindre synlige, mer eller mindre effektive lokale demonstrasjoner og mobiliseringer mot kjønnsdiskriminerende, rasistisk og homofobisk praksis (Lovin 2013, 192). Med andre ord, vi må uttale og omfavne feministisk tanke og praksis akkurat som de har utviklet seg i post-sosialistisk sammenheng, blant annet i Estland.

Samtidig må vi innrømme at østeuropeiske feminister til gjengjeld beskriver vestlig feminisme på en svært generaliserende og ensartet måte, og sklir dermed over svært langvarige debatter, tvister, paradokser og motsetninger. Som Allaine Cerwonka ironisk har påpekt, bygger kritikken mot vestlig feminisme i stor grad på et utvalg av henvisninger mot kun enkelte vestlige feminister, samtidig som man ikke nevner det feministiske arbeidet av kvinner i den tredje verden og svarte kvinner, som har kjempet frem en legitim plass innen akademia i USA, når man konstruerer «Vestlig feminist» som kategori.

Hvordan gå videre?

Transnasjonal feminisme har hittil hatt en tendens til å overse perspektiver fra den såkalte tidligere Andre verden, fordi hovedfokuset har vært på spenningen mellom den Første og den Tredje verden. Det post-sosialistiske rommet blir ofte utelatt, fordi man forutsetter at de post-sosialistiske landene under demokratiseringsprosessen i overgangstiden godtok den Første verdens stilling. Dette har ført til en situasjon der man ser på kvinner fra den Tredje verden som eksotiske og annerledes, samtidig som kvinner fra den Andre verden blir usynlige.

I en post-sosialistisk sammenheng burde man, i stedet for å alltid bygge på et utbredt vestlig, hegemonisk narrativ om feminisme, fokusere mer på ulike former for kvinneundertrykking i Øst-Europa. I tillegg må man ta hensyn til kvinners sosiale og økonomisk status, som den dag i dag er påvirket av arven fra Sovjettiden, og at det eksisterer et mangfold av former for feministisk tankegang og aktivisme. Gjennom en nærmere undersøkelse av post-sosialistiske og post-kolonialistiske diskurser, er det mulig å gi betydning til ulike posisjoner innen transnasjonal feminisme.

Siden transnasjonal påvirkning er nærmest uunngåelig, blir et av hovedspørsmålene hvordan man kan ta hensyn til forholdet mellom lokalt og transnasjonalt nivå. Hvordan skal man gi betydning til utviklingen av lokale forhold og motstandspraksis? Hvordan skal man respektere materielle og kulturelle forskjeller i ulike former? For å gjøre dette må vi analysere hvordan kjønns, rase- og klassesystemet på lokalt nivå er politisk og økonomisk knyttet til systemene på transnasjonalt nivå. Vi er nødt til å forstå hvordan feminismen på lokalt nivå har utviklet seg knyttet til globale systemer, som i sin tur må forstås i deres lokale koloritt. Men for å få til dette må vi kjenne til lokale historier – historien bak vår egen feministiske tankegang og bevegelse – bedre enn vi til nå har gjort.

Redi Koobak er postdoktor ved Linköping universitet og foreleser i kjønnsforskning, og gjesteforsker i feministiske studier ved Universitetet i California i Santa Cruz.

Tilrettelagt av Aet Kuusik og Fett.

 

 

Referanser

Desai, Manisha (2005). Transnationalism: The Face of Feminist Politics Post-Beijing. – International Social Science Journal, nr. 57, (184), lk. 319–330.
Funk, Nanette (2004). Feminist Critiques of Liberalism: Can They Travel East? Their Relevance in Eastern and Central Europe and the Former Soviet Union. – Signs, nr. 29, (3), lk. 695–726.
Havelkova, Hana (1996) Abstract Citizenship? Women and Power in the Czech Republic. – Social Politics 3, (2–3), lk. 243–60.
Koobak, Redi (2013). Whirling Stories: Postsocialist Feminist Imaginaries and the Visual Arts. Linköping, Linköping University Press.
Koobak, Redi; Marling, Raili (2014a). Eesti akadeemiliste soouuringute lugu ajakirjas Ariadne Lõng, 2000–2013. – Ariadne Lõng, nr. 1/2, lk. 8–25.
Koobak, Redi; Marling, Raili (2014b). The Decolonial Challenge: Framing Post-Socialist Central and Eastern Europe within Transnational Feminist Studies. – European Journal of Women’s Studies, nr. 21, (4), lk. 330–343.
Lovin, Laura C. (2013). Grounds for Hope?: Voices of Feminism and Women’s Activism in Romania. – Kubik, Jan; Linch, Amy (toim.), Postcommunism from Within: Social Justice, Mobilization, and Hegemony. New York and London, New York University Press, lk. 191–210.
Regulska, Joanna; Grabowska, Magdalena (2013). Social Justice, Hegemony, and Women’s Mobilizations. – Kubik, Jan; Linch, Amy (toim.) Postcommunism from Within: Social Justice, Mobilization, and Hegemony. New York and London, New York University Press, lk. 139–190.
Suchland, Jennifer (2011). Is Postsocialism Transnational? – Signs, nr. 36, (4), lk. 837–862.
Tlostanova, Madina (2010). Gender Epistemologies and Eurasian Borderlands. New York, Palgrave Macmillan.
Tlostanova, Madina (2012). Postsocialist ≠ Postcolonial? On Post-Soviet Imaginary and Global Coloniality. – Journal of Postcolonial Writing, nr. 48, (2), lk. 130–142.

Vestens feminisme betraktes som et forbilde og en målestokk for å si noe om feminismens fremskritt i Øst-Europa.

Share This