23. november arrangerte Sex og Politikk og Fett seminar om surrogati i Bergen.
Arrangementet hadde fokus på perspektiver fra Sør.

I panelet satt Bibian Isoto, advokat som jobber med menneskerettigheter i Uganda, Vaishali Sinha, regissør av filmen «Made in India», gynekolog Mette Løkeland og leder av rådet for legeetikk i Den Norske Legeforening, Trond Markestad.
Siri Fløgstad Svensson styrte ordet.

Regissør Vaishali Sinha begynte seansen med å fortelle om bakgrunnen for filmen «Made in India» som følger et amerikansk par som benytter seg av surrogatmor i India. Sinha fortalte at filmen ønsket å vise et personlig narrativ og hva slags motivasjon de ulike partene i en surrogatisak har. Sinha er dokumentarfilmskaper og har tidligere jobbet med spørsmål om hiv i Bombay og er opptatt av spørsmål om kvinners hele. Når filmen ble laget i 2007 var det ikke så mye informasjonsflyt om surrogati som det er nå. Sinha forteller at hun ikke hadde noen intensjon om å dramatisere i filmen, men på nøkternt vis fortelle historien om paret fra Texas og deres jakt på barn. Hun fortalte at surrogatispørsmålet ligger i et vakum i India. Det er lov, men det finnes ingen rettigheter for kvinnene, ingen lover og ingen beskyttelse. Sinha har også tatt «Made in India» tilbake til India og vist den til kvinner der for å øke bevisstheten om temaet.

Selv ønsker hun seg en slags fagbevegelse som kan kjempe fram rettigheter for surrogatene om de blir syke eller om andre ting skulle skje.

Neste taler ut var Bibian Isto fra Uganda. Hun fortalte at surrogati var et nytt konsept i landet og at dette byr på nye lover og utfordringer. Første gang det ble barn var i 2006, da to tvillinger. Det finnes tre klinikker i Uganda og det finnes både internasjonal og nasjonal surrogati. Fra utlandet kommer mennesker fra Sudan og Burundi, men også fra Europa og Asia. Noen ganger er surrogaten eggdonor også, og andre ganger ikke. Det finnes kontrakter fra den ene parten til den andre som de selv blir enige om, men det finnes likevel ikke noen lov for surrogati. Om noe går feil er det ingen garantier eller noe som kan rettes på. I Uganda er kun ekteskap mellom mann og kvinne lov, og det er kun de som kan benytte seg av surrogati. Bibian nevnte at surrogati har blitt sammenliknet med prostitusjon – da en kvinne her selger kroppen sin – og at surrogater heller skal finne andre måter å tjene penger på. Hun snakket også om mulighetene for incest som følge av feil i laboratoriet, da det ikke finnes noen trygghet for hva slags egg og sæd som settes sammen. Aldersgrensen for å bli surrogat i Uganda er 16 år med foreldre sitt samtykke, 18 uten. Kroppen til surrogatene blir testet for flere ting, som livsstil og om hun er i stad til å gi fra seg barnet.

Hun fortalte også om en mann som hadde drept barnet han hadde fått. Videre forklarte hun også om problemer i forhold til de ulike ekteskapsformene (poly og mono) som er lov i Uganda .

Isto snakket også om at barnet ikke får noen rettigheter og at det er veldig problematisk, og videre fortalte hun at det reklameres for surrogati og surrogaten får bonus om hun får tvillinger.

Hun fortalte også at trafficking kan være et problem, men at også den store overtroen kan være et problem. Ofring av barn, eller å ha sex med barn for å bli kvitt hiv (en vanlig myte) forekommer.

Trond Markestad mente at surrogati sier noe om samfunnets moralske kode. Han sammenlignet surrogati med nyretransplantasjon med levende donorer. Siden betalt organdonasjon ikke er akseptert er det kanskje underlig at surrogati er det, siden det også er mer risikabelt enn å gi fra seg en nyre. Markestad spør da om dette er utnytting? Han sier at om man skal godkjenne surrogati, kan man også kjøpe organer. Om surrogatene blir tvunget direkte eller indirekte er usikkert, men surrogati er ikke sosialt akseptert og surrogater blir holdt delvis skjult.

Er betalingen er ok kompensasjon? Han mener det er mange like momenter som ved prostitusjon, og det burde kanskje ikke være lov å gjøre i Norge eller andre steder i verden.

Mette Løkland snakket om at folk går langt for å fylle lykken og teknologien utvikles. Hun snakket om hva som er hva er mulig for hvem når man har reproduktive utfordringer. I Norge er det prøverør og sperm-banker i Oslo og Haugesund. Du kan også adoptere om du er sunn, men de som er syke kan ikke få barn eller adoptere. Lesbiske har samme muligheter til prøverør. Single kan bare adoptere om de har «spesielle egenskaper». Det holder ikke å ha godt lag med barn, men man bør eksempelvis være lærer eller lege. Eggdonasjon er ikke lov i Norge. Mange reiser til Danmark på sædklinikk, og dette brukes spesielt av single og lesbiske. Hun snakket om kvinner og menns ulike biologi hvor kvinner ikke er fruktbare hele livet, samt om det medisinske aspektet. Hun sier hun er enig med Markestad når det gjelder det etiske, og at surrogatene har svært få rettigheter. Hun poengterer at hun har stor sympati med barnløse som ønsker seg barn, men sier at vi kan ikke bruke andres kropper til å nå egne mål og at det finnes mange aspekter av menneskehandel.

Deretter kom det er spørsmål fra lederen for LLH (Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner) i Bergen.

Han spør om det er en løsning i å ikke forby, men heller skaffe surrogatene rettigheter? Kan det finnes en mellomting? Han tror det finnes muligheter der det til og med kan gjøres frivillig og noen vil gjøre det gratis. Markestad svarer at det er en fin tanke, men fungerer ikke, for folk vil alltid lete etter det beste og billigste. Han sammenligner det igjen med prostitusjon.

Løkland mener at om man regulerer markedet vil det også blir tilrettelagt for hvite heterofile par.

Sihna mener også det vil være vanskelig, og synes det er vanskelig å vurdere hva frihet for disse kvinnene er, og at hun skal si hva som er riktig. Hun snakker om at dette er et klassespørsmål.

Mange av surrogatene er fornøyde med pengene de får. Markestad mener at om norske kvinner også for eksempel fikk to millioner for å være surrogat, ville de det. Fattigdom er relativt.

På spørsmålet om det kommer internasjonale avtaler, sa alle i panelet at det fortsatt står litt på hold . Men alle er enige om at det trengs.

Både i Uganda og India savnes det at kvinnebevegelsen kommer sterkere på banen når det gjelder spørsmålet om surrogati.

Share This