Svart er ikke en farge

Brasil har lenge levd på en myte om at det er et inkluderende og rasismefritt land – et såkalt rasedemokrati – men statistikkene viser det motsatte. En ny generasjon med svarte feminister – feministas negras – tar opp kampen mot diskriminering og undertrykkelse basert på både rase, klasse og kjønn. Vi har snakket med tre av dem.

Denne teksten er hentet fra Fett 3/2016.

Hvor er kvinnene? Hvor er de svarte? Den nye regjeringen i Brasil, som utelukkende består av hvite og rike menn, møter stor motstand. Vi har møtt tre brasilianske kvinner som identifiserer seg som feministas negras, det vil si svarte feminister. De er ikke overrasket over det politiske maktskiftet.

President Dilma Rousseff ble i mai (2016, red.anm.) suspendert fra sitt embete etter beskyldninger om triksing med statsbudsjettet. Hun ble erstattet av visepresident Michel Temer og 23 hvite, mannlige ministre utnevnt av Temer. Maktovertagelsen har blitt kraftig kritisert, og noen har gått så langt som å kalle det et kupp. Den 10. august avgjorde senatet at Dilma vil bli stilt for riksrett. Saken mot henne starter i slutten av august.

«Ut med Temer! Denne regjeringen representerer ikke oss!» Budskapet var tydelig i de enorme demonstrasjonene i etterkant av Dilmas suspendering. Regjeringskollegiets mangel på kvinner og svarte var noe av kritikken som haglet mot Temer og hans 23 ministre.

I følge Det brasilianske instituttet for geografi og statistikk, IBGE, er over 103 millioner av Brasils 200 millioner innbyggere kvinner, og over 50 prosent svarte eller fargede. Likevel er det menn og det hvite mindretallet som dominerer politikk, økonomi, kulturliv og medier. I Dilma Rousseffs regjering var kun ett av regjeringsmedlemmene svart (ministeren for Departementet for kvinner, «raselikhet» og menneskerettigheter, nå nedlagt av den nye regjeringen). I landets nasjonalforsamling er bare åtte prosent av representantene svarte eller fargede.

De tre svarte feministene vi møter, mener den nye regjeringen ikke er noe brudd med status quo. Den er en forlengelse av det historiske makthierarkiet der den hvite mannen alltid har vært, og fremdeles er, på toppen.

Myten om rasedemokrati (Democracia racial)

– Denne regjeringen er et speilbilde av det brasilianske samfunnet, sier Djamila Ribeiro.

Vi møter Djamila på kontoret hennes i sentrum av São Paulo. Hun er en av de fremste talskvinnene for svart feminisme i Brasil, og nylig ble hun ansatt i etaten for menneskerettigheter i São Paulo. Djamila er tydelig i sin tale. Det eksisterer en strukturell og institusjonell rasisme i Brasil, skjult bak myten om det såkalte rasedemokratiet.

110716Djamila_Ribeiro_IF

– Ideen om Brasils rasedemokrati stammer fra tidlig på 1930-tallet, og ble først og fremst fremmet av den brasilianske sosiologen og antropologen Gilberto Freyre. Han introduserte teorien om et land med interetnisk harmoni. På bakgrunn av hans forskning har mangel på sosial mobilitet først og fremst blitt knyttet til kjønn og klasse, mens rasespørsmålet har blitt sett på som irrelevant, forklarer Djamila.

Begrepet rasedemokrati tar utgangspunkt i at svart bare er en hudfarge. Samtidig synliggjør en nedslående statistikk at det å være svart, eller mørkhudet, er langt annerledes enn å være hvit i huden i Brasil.

I Brasil er 70 prosent av de fattigste innbyggerne i landet svarte. Arbeidsledigheten hos den svarte befolkningen er høyere, og både lønn og forventet levealder er lavere enn blant hvite. Flacso, Det latinamerikanske instituttet for samfunnsvitenskap, gir ut årlige rapporter med blant annet kartlegging av vold i Brasil. Utgivelsen fra 2014 avdekker over 30 000 drap på ungdom mellom 15 og 29 år bare i 2012, og av dem er hele 77 prosent svarte. De oppsiktsvekkende tallene på drap av den svarte befolkningen har fått organisasjoner som Amnesty International til å bruke betegnelsen «et stille folkemord».

I USA har drap på svarte ført til kampanjen Black Lives Matter. Der den amerikanske kampanjen har fått internasjonal oppmerksomhet, er drap på svart ungdom i Brasil nærmest ukjent. Leder for Amnesty International i Brasil, Atila Roque, mener det skyldes den fortiede rasismen som er dypt forankret i det brasilianske samfunnet. Å drepe en svart person i Brasil er ifølge Roque en forbrytelse som i praksis forblir ustraffet, da de færreste drapene når rettslokalene og enda færre fører til dom. Rasismen forplanter seg i institusjonene og påvirker offentlige tjenestemenn i jobb. Verken Amnesty eller Flacso-rapporten viser til konkrete tall, men begge fastholder at en vesentlig del av drapene på svart ungdom blir begått av politi, private sikkerhetsvakter eller militære.

– Hvordan kan vi si at vi har et rasedemokrati og interetnisk harmoni etter tre århundrer med slavedrift av den svarte befolkningen? spør Djamila, og fortsetter: – Du kan si at vi ikke har rasisme i konstitusjonell forstand, fordi det ikke lenger er noen lover som offisielt diskriminerer den svarte befolkningen. Men går du inn i institusjonene eller ser på voldsstatistikken, er rasismen åpenbar, slår Djamila fast og understreker at rasismen ikke begynte med denne interim-regjeringen.

Brasil blir ofte sammenlignet med USA fordi begge land har en signifikant svart befolkning. I USA er mulig å velge en farget president, mens det i Brasil er utenkelig. Dette forklares ofte med at det i USA eksisterer en horisontal rasisme, mens Brasil har en vertikal rasisme. Med dette menes at i Brasil kan befolkningen blande seg i nabolag, på skoler og i arbeid, men ikke avansere oppover i systemet, i motsetning til USA. Dette er en sannhet med modifikasjoner, mener Djamila.

– Økonomisk tilhører jeg en godt etablert middelklasse. Jeg har høyere utdanning og er nå ansatt i en viktig stilling i en offentlig etat. En skulle tro, ut fra ideen om at vi har interetnisk harmoni, at jeg kan blande meg med min økonomiske klasse. Men i motsetning til en hvit middelklassekvinne, er ikke alle dører åpne for meg. Er du svart eller mørkhudet i Brasil, er den sosiale mobiliteten definert av din hudfarge. Som kvinne blir din sosiale mobilitet også definert ut fra kjønn. Svarte har svært liten mulighet til bevegelse, både horisontalt og vertikalt.

Klasse, rase og kjønn
– Å være svart kvinne i vårt land er radikalt annerledes enn å være hvit kvinne. Jeg skal gi deg et eksempel: Hele 95 prosent av fødselsrelaterte dødsfall gjelder svarte kvinner på offentlige sykehus, mens de resterende 5 prosent er hvite kvinner som dør som følge av komplikasjoner ved keisersnitt på private sykehus, forklarer den svarte feministen Jaqueline Conceição.

080816Jaquelin Conceção_IFJaqueline organiserer jevnlige kurs i svart feminisme og bor selv i utkanten av São Paulo, den stigmatiserte periferien som tilsvarer favelaene i Rio de Janeiro. Hun understreker viktigheten av opplysning og debatt for å analysere hvordan klasse, rase og kjønn ikke kan skilles fra hverandre i diskusjonen om et segregert, klassedelt og kjønnsdiskriminerende Brasil. I august i år (2016, red.anm.), over 30 år etter at Angela Davis’ Women, Race and Class kom ut i USA, blir den utgitt i Brasil. De analytiske verktøyene den svarte bevegelsen og de svarte feministene i USA brukte på tidlig 1980-tallet, får nå gjenklang i Brasil.

– For å kunne analysere og ta i bruk begreper innenfor svart feminisme, er det nødvendig å definere noen kategorier. Hvilken svart kvinne er det vi snakker om? Hva betyr det å være svart kvinne? Hvilke behov har hun? Hva er hennes spørsmål? Det er disse problemstillingene vi må debattere og reflektere over for å kunne utvikle fagfeltet metodisk, sier Jaqueline.

Svart feminisme fikk rotfeste i Brasil på slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-tallet. På den tiden besto feministbevegelsen hovedsakelig av hvite kvinner, og spørsmålet om hudfarge ble av disse sett på som irrelevant i kampen for et likestilt samfunn. Bevegelsen for svartes rettigheter, som var dominert av menn, tok på sin side ikke med spørsmål om kjønn.

– Dette vakuumet, mangelen på forståelsen av både klasse, rase og kjønn, ga grobunn for den svarte feminismen, forklarer Jaqueline.

– En av de viktigste kampsakene for den hvite feministbevegelsen er retten til kropp og seksuell frihet. Samtidig dør svarte kvinner som følge av fødsler, de blir utsatt for mer vold, de er utenfor skolesystemet og uten arbeid. Derfor stiller jeg spørsmålet: Hvordan er det mulig å forene kampene til de svarte feministene med den tradisjonelle feministbevegelsen som hovedsakelig består av hvite kvinner med andre privilegier enn oss?

En annen viktig kampsak for feministbevegelsen er å få slutt på vold mot kvinner. Jaqueline mener man må forstå hvordan hvite, svarte og fargede kvinner møter vold i samfunnet ulikt.

Lover for de hvite
Maria Penha-loven er oppkalt etter farmasøyten Maria da Penha Fernandes, som ble lam etter et 23 års langt ekteskap med vold og drapsforsøk. Loven ble satt i verk i 2006, i et forsøk på å dempe en brutal voldsstatistikk mot kvinner i Brasil.

Kartleggingen gjort i forbindelse med det nye lovverket slår fast at over halvparten av all vold mot kvinner er begått av samboer eller eks-samboer, og at hver femte kvinne i Brasil er offer for vold i hjemmet. Ti år etter at loven trådde i kraft, er resultatene skuffende. Kun fem av Brasils 27 delstater har hatt en nedgang i voldssaker. Samtidig møter loven kritikk for ikke å ta opp i seg perspektivet om hudfarge. Flacsos voldsrapport fra 2015 avdekker at drap på hvite kvinner har gått ned med ti prosent, mens drap på svarte kvinner har økt med 54 prosent. Djamila Ribeiro mener loven og de nedslående resultatene viser hvordan svarte kvinner står nederst i den sosiale pyramiden. – Loven inkluderer ikke svarte kvinner som en spesifikk gruppe. Vi havner utenfor når vi ikke er med på å utforme politikken.

– I Brasil er ikke rettssystemet et spørsmål om rett, men om å ha muligheten å kreve sin rett, slår Djamila fast.

De svarte feministene mener at problemet er mangel på helhetsperspektiv i politikken. I forsøkene på å bekjempe for eksempel vold mot kvinner, blir problematikken separert fra andre samfunnsspørsmål. Slik ender nye lover ofte opp med å gi større privilegier til de som allerede har privilegier, og å neglisjere marginaliserte grupper.

– Hvordan kan en fattig og svart kvinne fra periferien komme seg ut av eget hjem og til et krisesenter som kanskje ligger to timer unna der hun bor, om bare det å komme seg ut av huset er umulig? spør Djamila.

– Vi har en surrealistisk debatt i Brasil i dag, hvor vi ikke innser at det å bedre situasjonen for svarte kvinner vil bedre hele det brasilianske samfunnet, mener Djamila, som daglig jobber med denne problematikken i sin nye stilling.

I slutten av mai 2016 vakte to grove gruppevoldtekter en brennende debatt om Brasils macho-kultur. Debatten inkluderte hvordan alminneliggjøringen av trakassering, vold og misbruk i språket, på sosiale og i kommersielle medier, bidrar til å legitimere den fysiske volden. Debatten har handlet mest om behovet for økt straffeforfølgelse og kvinners rett til kontroll over egen kropp. Det faktum at begge ofrene i gruppevoldtektene var svarte jenter, blir derimot sjelden brakt opp i ordskiftet. De tre feministene vi møter understreker sammenhengen mellom kvinnekamp og kampen mot rasisme, og at utformingen av lover må inkludere stemmene til de som er hardest rammet.

– Det er kun gjennom å bryte ned myten om et harmonisk og rasismefritt land, at det blir mulig å skape en effektiv politikk for å bekjempe kjønnsrelatert vold for alle kvinner, slår Djamila fast.

– Hvordan kan vi si at vi har et rasedemokrati og interetnisk harmoni etter tre århundrer med slavedrift av den svarte befolkningen? (Djamila Ribeiro)

Tekst: Astrid Fadnes og Ingrid Fadnes

Foto: Ingrid Fadnes

FAKTA

Den 14. februar i år ble den brasilianske feministen og politikeren Marielle Franco drept i Rio de Janeiro, noe som har utløst store protester. Franco kjempet blant annet for svartes rettigheter i Brasil og mot kriminaliseringen av den svarte befolkningen.

I denne saken fra Fett 3/2016 har vi intervjuet tre prominente representanter for den svarte feminismen i Brasil: Stephanie Ribeiro, Jaqueline Conceição da Silva og Djamila Ribeiro. Les mer om de tre nederst i saken.

Svart feminisme (feminismo negro/black feminism): en teoretisk retning innenfor feminisme som hevder at sexisme, klasseundertrykkelse, kjønnsidentitet og rasisme er uløselig knyttet sammen.

Rasedemokrati (Democracia racial): et begrep fra 1930-tallet som brukes for å beskrive relasjonen mellom raser (folk med ulik hudfarge og migrasjonshistorie) i Brasil. Begrepet beskriver et demokratisk samfunn med lik deltagelse uavhengig av rase, og at befolkningen ikke diskriminerer på bakgrunn av fordommer knyttet til hudfarge. At sosial mobilitet for brasilianere kan være begrenset av mange faktorer – kjønn og klasse inkludert – anerkjennes innenfor rammene av dette begrepet, mens rasediskriminering derimot anses som irrelevant.

Hudfargekategorier i Brasil: I Brasils folketellinger blir folk bedt om å plassere seg selv inn i én av fem kategorier av «farge/rase»: hvit, farget (pardo), svart, «gul» (av asiatisk opprinnelse) og urfolk. I folketellingen fra 2010 var resultatet slik: hvit: 47,5 prosent, farget: 43,4 prosent, svart: 7,5 prosent, gul: 1,1 prosent og urfolk: 0,4 prosent. (Kilde: SNL)

– Å være svart kvinne i vårt land er radikalt annerledes enn å være hvit kvinne (Jaqueline Conceição da Silva)

Høye murer og smale fortau
Arkitektstudenten og feministen Stephanie Ribeiro skiller seg ut i gangene på universitetet i Campinas. Ikke bare er hun den eneste svarte personen på sitt kull, hun er også blant de få som tør å reise spørsmålet om svarte kvinners stilling på universitetet og i faget sitt. Stephanie vil bruke arkitektutdannelsen til å sette fokus på hvem det er som bestemmer hvordan byrommet skal utformes.

– Kvinner er ekstremt begrenset fordi offentlige byrom i Brasil er tilpasset den som allerede har fri bevegelse, det vil si hvite menn. Frykten for at kroppen din skal bli misbrukt, hindrer alle kvinner i å bruke det offentlige rom fritt. Bare det å gå på gata kan være risikofylt.

060716Stepanhie_Riberiro_IF-5

Arkitekten og byplanleggeren Raquel Rolnik er en av de mest framtredende byutviklingsdebattantene i São Paulo. Hun mener byplanlegging ekskluderer kvinner. På grunn av frykt for vold unngår kvinner å gå på gata, og på grunn av trakassering unngår kvinner å bruke offentlig transport. Ifølge en undersøkelse utført av den brasilianske avisa Folha de São Paulo, sier 80 prosent av brasilianske kvinner at de har blitt trakassert på buss eller metro, og anmeldte saker har doblet seg de fire siste årene.

Stephanie tar debatten videre. Hun mener det er uunngåelig å snakke om hvordan svarte kvinner har det verste utgangspunktet for å bruke byen. Hun begrunner dette blant annet med svarte kvinners økonomiske situasjon. Skal du ha mobilitet, er du avhengig av enten å eie bil, bo sentralt eller ha tilgang til transport. Alle tre faktorer slår negativt ut for svarte kvinner. I Brasil har nettopp spørsmålet om retten til en bedre og mer tilgjengelig kollektivtransport satt søkelyset på hvordan periferien, hovedsakelig den svarte og fattige befolkningen, ekskluderes når kollektivtransport økes i pris eller ruter legges ned.

Som en forlengelse av myten om rasedemokratiet eksisterer det en idé om at svarte og hvite deler møteplasser i Brasil.

– Det har blitt skapt en myte om de møteplassene vi har, uten en virkelig diskusjon om murene som separerer oss, hevder Stephanie og fortsetter; – Den svarte kulturen, for eksempel sambamusikk, var kriminalisert i lang tid. Man så på det som musikk fra favelaen. Når hvite begynte å spille og å lytte til samba, oppsto idéen om en likestilt møteplass. Men når sambaen er ferdig, går de hvite tilbake til sitt nabolag, og de svarte forblir på gata og i periferien eller som et uønsket element i et hvitt nabolag. Jeg vil kalle det for en falsk interaksjon. Du vil kunne se svarte i den rike hvite bydelen, men kun fordi de jobber der som hushjelper eller barnepassere.

São Paulo er kjent som murenes by. Gittergjerder og høye betongvegger skiller gata og de som bor innenfor murene. Stephanie forteller om hvite barn som vokser opp i lukkede boligområder, condomínios, beskyttet fra virkeligheten utenfor portene, mens svart ungdom blir drept i periferien.

Stephanie mener dagens arkitekter og byplanleggere i Brasil reproduserer den samme byen som ble laget for århundrer siden.

– Vi har endret konstruksjonsteknikker og fasadematerialer, men i bunn og grunn lager vi den samme byen. Arkitektur og byplanlegging har en enorm innflytelse på folks liv. Små ting, som å bygge bredere fortau så barnevogn og rullestoler kan passere, inkluderer flere i byen.

Hun mener at forutsetningen for en inkluderende by er at også de ekskluderte, som kvinner, svarte og LHBT-personer, får være med i planleggingen av den. Hennes egen profesjon er sterkt dominert av hvite menn, det er de som har lederstillingene hos arkitektkontorene, mens kvinnene jobber med dekorasjon og interiør. Stephanie løfter fram verdien av å lage og å kreve plass for kvinner i yrket. – Vi må være protagonister i utviklingen av byen vår.

Mer enn en farge
mulheresnegrasStephanie taler også mot den sosialt tolererte rollen svarte kan ha i samfunnet ved å nekte å bleke eller å rette ut håret sitt. Passende nok avslutter hun intervjuet med å haste avgårde til en frisøravtale: – Jeg skal til et sted ute i periferien, her i sentrum er det ingen som kan fikse mitt hår. Tror du en frisør her i sentrum har peiling på svart afro, ler hun.

– Skal du jobbe som sekretær på de hvites kontor, bevege deg i byrommet, eller bare være noe annet enn svart, må du gå imot dine egne gener. Vi kaller det en hvitvasking, en branqueamento, av de svarte. Den svarte kvinnen i Brasil framstilles gjerne gjennom to stereotyper; du har «Globeleza», den sensuelle kvinnen som danser samba, eller det er «Anastasia», barnepiken og tjeneren på kjøkkenet som serverer deg, men ikke på en seksuell måte. Hvis jeg, svart kvinne, ikke faller innenfor en av disse to stereotypene, da er jeg en barraqueira, en bråkmaker.

Stephanie må betale for en taxi for å komme seg til frisøren. Kollektivtransporten dit vil ta for lang tid, men som middelklassekvinne har hun i det minste råd til en taxi. Hun beveger seg både innenfor og utenfor de svartes tildelte rolle i det brasilianske samfunnet. Hun tilhører en ny, opprørsk generasjon fordi hun mener at svart ikke er en farge. For Stephanie betyr ‘svart’ historie, identitet og biologiske trekk som må utfordre den normaliserte og institusjonaliserte rasismen.

– Internett, via blogger og bruk av videokanaler som Youtube, har gitt oss større rom for å kunne sette tema på agendaen. Der kan vi diskutere de sentrale spørsmålene for svarte kvinner og svarte feminister. Vi har klart å utfordre de hegemoniske mediene gjennom å konfrontere deres historiefortellinger om den svarte og den stigmatiserte periferien, slår Djamila fast. Både hun og Stephanie er faste bloggere for Blogueiras Negras.

Alle de tre svarte feministene bruker internett aktivt for å synliggjøre rasisme, men Stephanie påpeker: – På Facebook er det tillatt å være mannssjåvinist, rasistisk og kvinnefiendtlig, men å være en svart kvinne og snakke åpent mot rasisme, det er hardt.

Facebook-profilen til Stephanie ble blokkert i en måned. Hun ble beskylt for selv å være rasist. Mot hvite kvinner. Utgangspunktet for beskyldningene var en tekst hun hadde skrevet om hvordan den svarte kvinnen blir dobbelt diskriminert fordi svarte menn foretrekker å være sammen med hvite kvinner. Dette skyldes også rasisme, hevder Stephanie i teksten.

– Det er vanskelig å være en av de få som tør å definere meg som svart på universitetet og delta i offentlig debatt. Jeg har fått kommentarer som: «Jeg har ikke noe imot deg altså, men jeg fortrekker å jobbe med andre fordi svarte lukter så fælt.» Når dette er nivået inne på et universitet, se for deg hva som er stuerent å si ellers i samfunnet, sier Stephanie oppgitt.

I etterkant av maktovertagelsen og innsettelsen av interim-president Temer og hans 23 ministre, samt gruppevoldtektene som rystet Brasil i 2016, har brasilianske feminister – også svarte feminister – vært mer synlige. I løpet av 2016 foregikk deten rekke offentlige debatter og arrangementer. Der Jaqueline er initiativtaker til permanente skoleringskurs, er Stephanie og Djamile etterspurte debattanter.

– I dag er det en mye bedre dialog innenfor feministbevegelsen i Brasil. Vi har flere reelle møteplasser hvor vi kan diskutere. I dag er det vanskelig å se en debatt om et feministisk tema uten en svart feminist i panelet, sier Djamila som nesten ukentlig stiller opp i debatter.

– Hvem vi er, svarte kvinner, er en identitet i prosess. Den skapes kollektivt gjennom å gi plass til dialog og meningsytring. Å være svart kvinne i Brasil i 2016 er en daglig kamp, hvor vi kjemper for å vise hvem vi faktisk er, avslutter Stephanie.

*

Les mer om feminisme i Brasil her.

I følge en undersøkelse utført av den brasilianske avisa Folha de São Paulo, sier 80 prosent av brasilianske kvinner at de har blitt trakassert på buss eller metro, og anmeldte saker har doblet seg de fire siste årene.

Stephanie Ribeiro

060716Stepanhie_Riberiro_IF-6 (1)

Stephanie Ribeiro er 23 år, arkitekt- og urbanismestudent og svart feminist. Gjennom offentlig debatt og på bloggen Blogueiras Negras, en blogg om svarte kvinner og svart feminisme i Brasil, diskuterer hun problemstillinger knyttet til svarte kvinners posisjon på universitetet, i byen og samfunnet.

«Det eksisterer en fysisk segregering i Brasil, som særlig er tydelig i byene. Et av de største problemene knyttet til rasisme og diskriminering, er at vi ikke snakker om den fordi vi tenker at det ikke er noe skille, at vi er alle blandet.»

«Offentlige rom er skapt for den hvite mann. Hvor er byen for kvinner, for LGBT? Segregeringen i de fysiske rommene i byen, henger sammen med all vold som utøves mot kvinner og voldtektskulturen.»

«Min prosess med å identifisere meg som feminist, har mye å gjøre med min identifisering som svart kvinne. Jeg led mye under rasisme på skolen, men ingen sa til meg at jeg var svart, ikke engang min egen mor. Det var først da jeg var 18 år at jeg begynte å identifisere meg selv som svart 

«På universitetet begynte jeg å stille spørsmål ved hvorfor det er så få svarte lærere, hvorfor stillingsannonser har kjønnspreferanser, hvorfor jeg gjennom hele mitt studieløp aldri har studert en svart, kvinnelig arkitekt. Å stille disse spørsmålene, stille krav, gjør folk ukomfortable.»

 

Jaqueline Conceição da Silva

080816Jaquelin Conceção_IF-2Jaqueline Conceição da Silva er 30 år, har en mastergrad i pedagogikk og er grunnlegger av Kollektivet Di Jê som samler og formidler kunnskap om den svarte kvinnen i Brasil og i Latin-Amerika. Hun er svart feminist, aktivist og praktiserer Candomblé, en tradisjonell religion med afrikanske røtter.

«Rasismen i Brasil er sterkt forbundet med en historisk og sosial konstruksjon rundt den afrikanske arven i landet vårt. For å bekjempe den, holder det ikke med nye lover. Det må tas fatt på kultur, utdanning, skolering, sosiale og økonomiske mekanismer for inkludering.»

«Det er en historisk og sosial modell konstruert og kulturelt legitimert rundt hva det vil si å være svart, eller mer spesifikt, hva det vil si å være svart kvinne. (…) Organiseringen av svarte kvinner og svart feminisme er en del av prosessen for å reversere disse sosiale stigmaene.»

Djamila Ribeiro

110716Djamila_Ribeiro_IF-3 (1)

Djamila Ribeiro er 35 år og en de mest framtredende representantene for svart feminisme i Brasil. Hun er forsker og professor i filosofi og jobber i Etaten for Menneskerettigheter i São Paulo.

«Historisk har kvinner og de svarte kvinnene vært utenfor institusjoner og maktens korridorer. Slik er den nye mannssjåvinistiske og rasistiske regjeringen til Temer bare et bilde på Brasil.»

«Her har det aldri vært et rasedemokrati. Hvordan kan man si det etter tre århundrer med slavedrift av den svarte befolkningen, for så å frigjøre den befolkningen uten å skape mekanismer som inkluderer dem i samfunnet?»

«Hvite feminister har skjønt at i dag kan de ikke ekskludere urfolkskvinner og svarte kvinner. Jeg skal ikke si at det er helt uproblematisk i dag, men jeg vil si at feministbevegelsen har forstått en god del mer av hva rasisme er.»

Share This