Vågard Unstad har svart oss med et langt innlegg hos Natt&Dag, takk for det. Det er et bedre utgangspunkt for diskusjon enn Twitter ser det ut til. Vågard bruker stor plass på å skrive om hiphop, hva folk mente under debatten og hvorfor dette er galt. Vi skal svare på dette, men først må vi få kommentere litt rundt selve diskusjonen, for det illustrerer noen av de tingene vi gjerne ville påpeke i det første innlegget vårt.

Om hvem som skal få lov til å mene

I innlegget vårt bruker vi to avsnitt på å kommentere Vågards uttalelse til Natt&Dag. Han skriver nesten bare om det første, hvor vi skriver om hans fremstilling av debatten. I det andre skriver vi om hvordan Vågard fremstiller feminisme og feminister. Dette leser han som at vi føler oss stemplet som «sinte mannehatende lesber» eller «1500-kroners-dildo-feminister». Det var ikke det vi skrev. Vi kritiserte bruken hans av disse klisjeene i det hele tatt for å beskrive sider av feminismen. Det har han ikke forstått når han i svaret sitt skriver: «de to typene feminister jeg beskriver der er reelle. Det vet dere, for førstnevnte ødelegger for dere, og sistnevnte… vel. Om dildoen passer…»

Vi mener at denne typen båssetting er skadelig av to grunner: For det første fordi det ikke er særlig representative størrelser, vi kjenner simpelthen ikke så mange «sinte mannehatende lesber» eller «1500-kroners-dildo-feminister», og de bidrar ikke til å definere feminismen slik vi kjenner den. Dermed bidrar Vågards beskrivelser til å sementere noen myter som er helt kørka (bare så du vet det Vågard, lesbiske feminister er ofte ganske liberale med hensyn til porno). For det andre så bidrar denne typen negativ stereotypisering til å utdefinere de som faktisk er sinte pornohatende lesber eller damer eller menn med dildoer til 1500-kroner, for det finnes helt sikkert noen av dem. Finnes det noen grunn til at deres standpunkt ikke skal få spille med i diskusjonen om hva feminisme er eller bør være? Det er helt greit å være uenige, men det var Vågards påstand i Natt&Dag om at han er på lag med de «ekte feministene», som om sinte lesber og folk med dyre sexleketøy ikke kan være ekte feminister, vi reagerte på. Vi reagerte særlig fordi Vågard brukte noen typisk antifeministiske klisjeer for å utdefinere folk fra feminismen! Hvis den pornohatende lesben ikke skal kunne kalle seg feminist, hva skal hun få kalle seg da?

Vi tar dette opp igjen fordi vi syns det er viktig, og – viser det seg – det ser ut til å være et kjennetegn ved Vågard Unstad at han er veldig opptatt av hvem det er som ikke skal få lov til å mene noe i diskusjonen om hiphop og kvinnesyn. I intervjuet i Natt&Dag var det «fuckings høyt utdannete middleklasse-kulturimperialister». I svarinnlegget hans er det Mari Røsjø som får unngjelde. Hun var ifølge Vågard ikke kompetent til å sitte i panelet, fordi hun ikke er en god nok rapper. Vi er for at kompetente folk skal uttale seg og hadde satt sammen et panel av folk med ulike kompetanser. Vågard skriver at siden han er en av landets beste rappere – noe han kanskje er – er det klart at han har kompetansen til å uttale seg i debatten. Men Vågard, du får unnskylde den direkte tiltaleformen, om vi skulle vurdert debattkompetansen ut ifra rappere sine skills, hadde vi spurt Store P om å komme til Oslo. Det gjorde vi ikke. Mari er rapper og hun er kvinne. Det gir henne etter vårt syn en annen kompetanse enn Vågard Unstad. Vi ville ha begge to representert i panelet for å diskutere hiphop og kvinnesyn. Om Unstad ikke kan akseptere det, er det han som er elitisten. Og igjen, tilbake til dette med beskrivelser og klisjeer, Mari sammenfalt med det Vågard opplever som en klisjé, en «kommunist-rappedame med dreadlocks». Men underteksten i svaret hans til N&D er at fordi hun er «kommunist-rappedame med dreadlocks» kan hun ikke tas seriøst. Vågard har gått på universitetet og vet hva ad hominem-argumenter er for noe. Hans hang-up på middelklassen og feministklisjeer er eksempler på slik argumentasjon som dreier seg mer om å stemple motstanderen negativt enn å diskutere sak.

Om å snakke sammen

Vi beklager at vi kalte Vågard Unstad for løgner, men selv forventer han at han kan si hva han vil om hvem som helst, når som helst. Men når noen endelig svarte Unstad, ble det åpenbart for mye. På twitter endte han med blant annet å kalle stortingsrepresentant Jette Christensen en «elitistfitte». Men hei, ta det med ro! Det var jo bare tull, sier han noen timer senere. Han er jo bare en rapper som kan si hva som helst. Kan han egentlig det? Det siste året har Vågard Unstad fått sin egen spalte i Natt&Dag og han blogger for BT. Og han tvitrer som faen. Vågard ble fryktelig sur når folk kritiserte ham, samtidig skal han ha muligheten til å skyte til høyre og venstre akkurat når det passer ham. Han er opptatt av at andre ikke forstår «hans kultur» og hvor han kommer fra, samtidig vet han visst det meste om kvinnebevegelsen. Om han bommer, eller er sleivete er det bare å dra universalsvaret «jeg er en rapper» og dermed liksom bli uangripelig i en seriøs sammenheng. Vel, Mari Røsjø er også en rapper. Hun var upresis da hun sa hun hadde sett to eller flere A-laget videoer (her er rapportene forskjellige). Men Vågard kjenner til virkemiddelet overdrivelse. Vågard bytter stadig roller, men blir sint om noen tillater seg de samme friheter som han selv. Det syns vi er en kjedelig og negativ innstilling til samtale. Vågard er alltid med på leken, men syns ikke noe om at andre melder seg på.

Om hiphop og kvinnesyn

I Natt&Dag skriver Vågard klokt om gangstarap som en moderne bluesform. Han mener at hans perspektiver på sjangeren ikke kom godt nok frem i debatten, og at den var for opptatt av mainstreamrap, hvor spørsmålet om kvinnesyn er irrelevant i dag. Det er synd om han følte seg oversett og forbigått. Men selv om en nok kan si at mainstream rap har blitt litt softere i løpet av de siste årene, syns vi likevel det er verdt å diskutere mainstreamens fremstillinger av kjønn. En skal ikke leite veldig lenge på for å finne låter og musikkvideoer som en del vil føle seg ubekvemme ved. Det skyldes ikke at de tilhører middelklassen.

Vi har litt forskjellige tilnærminger til debatten. Vågard vil diskutere rap utifra rapens egne omgivelser, og ser rap som speiler en verden som innbyr til en rå virkelighetsbeskrivelse, et sted hvor det heller er snakk om «et generelt problem med menneskesynet» enn med synet på kjønn. Det er helt greit, og viktig også – vi skjønner det – om vi skal få en fullgod forståelse av hva rap er. Jonas V, A-laget og Lars Vaular er blandt dem som har omsatt denne naturalistiske tilnærmingen (Der kan du se! A-laget passer inn i norskpensum!) til en norsk virkelighet på en glimrende måte. På NMG-remixen av «Sonar ut, flippar ut» leverer Vågard og Store P et glimrende eksempel på slik naturalisme, en estetisert gjengivelse av det som fremstår som «ufiltrert virkelighet».

Samtidig mener vi det må gå an å diskutere hva som skjer når en kommersialisert og sexistisk tilnærmingen til kjønn importeres fra andre steder og introduseres i en norsk virkelighet. I vår virkelighet må det da være lov å ta i bruk «våre fine, norske sosialdemokratiske verdier»? Eller skal vi akseptere alt fordi det kommer fra et annet sted? I Fett er vi interessert i mange ting, også hiphop. Utgangspunktet vårt er alltid kjønn, og oftest i en norsk sammenheng. Det betyr, helt riktig, at vi projiserer våre verdier over på kulturuttrykk som i utgangspunktet ikke har noe som helst med Norge og feminisme å gjøre. Grunnen til at vi gjør det er imidlertid ikke at vi mener at menneskene som står bak disse kulturuttrykkene bør føye seg etter våre livssyn, men at disse kulturuttrykkene utspiller seg i og påvirker den verdenen vi lever i, og dermed også våre liv. Det gir oss både rett og kompetanse til å diskutere dem.

Hilsen Fett

PS: Vi setter pris på kommentarene dine! Vi setter mest pris på de kommentarene som fremmer argumenter det går an å diskutere. Dem lar vi stå.

Hatere, stikk av.

Share This