Den britiske sosiologen Catherine Hakims begrep om den «erotiske kapital» tilhørende «det smukke kjønn» har fått en del oppmerksomhet etter at hennes bok «Honey Money: The Power of Erotic Capital» kom ut tidligere i år, senest i Klassekampens Viten-spalte torsdag. Debatten om menn, kvinner og seksualiteten dem imellom er imidlertid like gammel som menneskeheten selv, og Hakims tanker er ikke nye, selv om begrepet «erotisk kapital» er det.

Undersøkelser viser at pene mennesker har flere fordeler, men Hakim må ta flere snarveier for at denne formen for kapital skal gjelde kvinner spesielt. Tanken om at kvinner kan vinne drømmeprinsen ved hjelp av sitt utsende og ynde, finner vi særlig i pikeromaner og filmer som «Pretty Woman».

Bjørn Vassnes skriver i Viten-artikkelen at « … den erotiske kapitalen blir mest åpenbar når folk fra fattige kår slår seg fram ved hjelp av sin attraktivitet, à la Askepott».

Med begrepet erotisk kapital henspiller Hakim på sosiologen Pierre Bourdieus kapitalbegrep, der det i tillegg til økonomisk kapital også finnes menneskelig og sosial kapital. Hedda Haakestad viser i Fett (nr. 3 2010) at feminister tidligere har forsøkt å definere kjønn eller erotikk inn blant disse feltene, men det blir umulig å koble det til tradisjonen fra Bourdieu. I Bourdieus perspektiv er ikke kjønn et eget felt, som det sosiale og det økonomiske, men en inndelingskategori innenfor andre felt.

Hakims erotiske kapital kan derfor vanskelig knyttes til Bourdieus filosofi, selv om hans kapitaler virker inn ved kjærlighets- og ekteskaps­inngåelser: Folk gifter seg som regel med mennesker med samme utdanningsnivå som en selv, enten dette er mye eller ingen utdanning.

Rike mennesker gifter seg som regel med andre rike – det er dem de omgås, og dermed opplever samhørighet med. Stein Erik Hagen og Mille-Marie Treschow er regelen, ikke unntaket. Det er nok mer sannsynlig at jenta fra slummen og milliardæren blir truffet av lynet, enn at de gifter seg.

Men ok, la oss si at en kassadame ved hjelp av naturlig skjønnhet og dyre kosmetikkprodukter kan kapre en rik mann (noe teorien impliserer at hun helst vil). Burde ikke vi feminister unne henne det? Vel, da spiller den erotiske kapitalens annerledeshet ganske fort inn. Ikke bare er den ujevnt fordelt, og du kan være så uheldig å være en stygg, eller i hvert fall bare normalt utsende kassadame.

Det er også en form for kapital med svært begrenset holdbarhetsdato. Hvis den erotiske kapitalen er alt en kvinne har å spille på, er det en form for kapital hun besitter kun i rundt en fjerdedel av sitt liv. Vi mennesker blir stadig eldre, men kvinner blir like fullt fort utkvalifisert som gamle og uattraktive, og yngre mennesker med mer erotisk kapital vil alltid komme til. Og kanskje er man aldri pen nok.

I boka «Pen søker trygg» (2007) skriver skribent og sosiolog Preben Z. Møller om kvinner som forsøker å spille på sin såkalte erotiske kapital – uten å få det til: «Jentene er dukker, og det virker ikke som om det er noe skille mellom idealet ‘pen’ og mennesket bak idealet. Det er en total omfavnelse, og tydeligst er det vel kanskje blant de unge kvinnene som egentlig ikke når opp til ‘her royal tightness’, eller har tilstrekkelig ‘assitude’, men som vil så veldig, veldig gjerne. Man ser hva de prøver på, og man ser hva de får til.»

Å begi seg ut på kjøttmarkedet hvor den erotiske kapitalen omsettes kan altså være både tøft og nedlatende, noe vi også har tall på. Statistisk sentralbyrå (2010) melder at: «Andelen 45 år gamle menn uten barn er langt høyere enn tilsvarende andel for kvinner. Og stadig flere menn forblir barnløse. Av menn født i 1940 var 14 prosent barnløse ved 45 år, og denne andelen økte til 21 prosent blant menn født i 1960. Dette innebærer at en stor (og økende) andel menn får barn med flere kvinner.» Med andre ord ser det ut til at visse menn prioriteres som fedre (de som har mye økonomisk kapital, men også sosial, menneskelig og utseendemessig), mens andre prioriteres bort. Det kan også bety at kvinner i økende grad kniver om de samme mennene, og blir prioritert bort av dem når deres erotiske kapital synker, og mannen er klar for kull nummer to med en yngre kvinne. Å satse alt på en så usikker hest, og gi opp egen inntekt og pensjonssparing i samme slengen, er altså uklokt.

Hva er så feminismens svar på dette? Det har aldri vært å hevde at kvinner kun skal leve og ånde for arbeidet. Feministene vil at kvinner bør ha flere bein å stå på, akkurat som menn har. Dette er ikke å «spille ballen over til patriarkatet». Tendensen blant vestens patriarker er heller ikke å pakke kvinner inn i burka og nekte henne å spille på utseende, slik Hakim hevder. Det er heller å oppfordre dem til å spille ut sin ungdommelige erotikk til forlystelse for både øyet og driftene, noe også Hakim gjør.

Feminismens grunnspørsmål er av eksistensialistisk art: Hva vil du gjøre med ditt eneste liv? Og hvordan kan vi legge opp samfunnet på best mulig vis, slik at folk får realisert sitt potensial uten at det går utover andres frihetsutfoldelse? Svaret vil være ulikt for hvert enkelt menneske. Men grunnleggende sett vil de fleste søke seg til andre mennesker for kjærlighet og vennskap (sosial kapital) og utfoldelse av egne interesser, enten dette er sying, skriving, lesing eller baking (menneskelig kapital). For å ha råd til å leve, trenger man også økonomisk kapital, og den må en som regel skaffe selv.

Feminister vil at folk skal ha det så bra som mulig i livet, både på arbeidsplassen, hjemme og blant venner. Derfor jobber vi for lønns­heving på kvinnedominerte arbeidsplasser, og for et fortsatt gratis og egalitært utdanningssystem. Det er ikke i konflikt med Hakims påstand om at kvinner prioriterer andre yrker enn menn. Tvert imot: Vi vil heve status og lønn for slike jobber, så kvinner kan få prioritere som de vil uten å bli minstepensjonister.

Det begynner å bli et gammelt argument at alle feminister er velutdannede overklassekvinner som vil at hele verdens kvinnelige befolkning skal sitte i Orkla-styret. Selvfølgelig er noen jobber morsommere enn andre, og folk lever for jobben i ulik grad. Men det er vanskelig å forstå hvorfor kvinner skal bli forsørget framfor å ha en jobb de ikke trives veldig godt med. Skal det å kjede seg på jobben være en utelukkende mannlig disiplin? Hvorfor det? Fordi kvinner er så vakre og yndige?

Bjørn Vassnes skriver i sin presentasjon av Hakim at kvinner velger prostitusjonsyrket fordi de «i løpet av et år kan tjene opp mer enn de ellers ville klare på et liv», uten å stille spørsmål om hva slags verden det er som er organisert slik. Eksempelet viser for øvrig fram et paradoks i teorien om den erotiske kapitalen: I det ene øyeblikket hevdes det at kvinner skal kunne bruke den til å slippe å jobbe, i det neste at de skal arbeide nettopp med kroppen. For kvinnene som vil legge opp penger gjennom prostitusjon, er visst ikke den rike forsørgeren der likevel, heller horekunden av ofte tvilsom fysikk og kaliber. Uansett hva biografier fra lykkelige horer sier, er det ikke til å komme bort ifra at prostitusjonsyrket er potensielt farlig, og en viktig del av den internasjonale menneskehandelen.

Det kan altså være på sin plass å spørre hvem som har vikarierende interesser her. Er det feministene som oppfordrer kvinner til å spille ut så mange sider av seg selv som mulig, skaffe en jobb de trives med, velge partner etter kjærlighet framfor økonomiske hensyn, dyrke vennskap og egne interesser, og jobber for et samfunn hvor det er mulig? Eller er det skribenter som hevder at kvinner bør satse på «den eneste makten de har», altså den erotiske, og enten jobbe med kroppen for å få seg en rik forsørger eller prostituere seg? Hvem er det som reduserer fattige og lavtlønte kvinner til noe mindre enn de er?

Det er klart at et godt utseende kan gi mennesker fordeler, og det viktigste i så henseende er vanskelig å kontrollere, nemlig å være ung. Teorien om erotisk kapital forsøker å grave skyttergraver mellom menn og kvinner, noe som er både uheldig og unødvendig. Og historien om Askepott er verken konstruktiv eller sannsynlig. Dersom hun brukte sin erotiske kapital for å vinne prinsen, har han trolig dumpet henne for lengst. Nå er hun med statistisk sannsynlighet en bitter alenemor, med stort hull i pensjonsopptjeningen.

Ellen Engelstad, feminist og redaksjonsmedlem i Fett

ellen.engelstad@gmail.com

Teksten har tidligere stått på trykk i Klassekampen.

Share This