Det skal ikke lønne seg å være sjuk og fattig.

Denne teksten sto på trykk i Klassekampen 13.10.14, og er skrevet av Hilde Sofie Pettersen, redaktør for Fett. Foto: Reynir Johannesson/Frp.no

Det var onsdag morgen, og finansminister Siv Jensen var så letta over at hun endelig var på vei for å presentere sitt første statsbudjsettt, at hun like greit sammenligna det med å skulle føde: «Jeg har spøkt med at jeg har gått høygravid i flere uker, og i dag er det forløsning». Sitatet fikk gå i loop i media, og ble spunnet videre på i Stortinget utover formiddagen. Budsjettet var «et statsbudsjett bare en mor kunne elske», sa SVs Snorre Valen, mens Frps Gjermund Hagesæter mente det ikke var noen tvil om at «dette budsjettet er et ektefødt barn» av regjeringen.

Og det er jo forsåvidt ingen motsetning mellom de to. Barn som ikke er ens egne er sjeldent så mye å se til, sånn umiddelbart etter forløsning. Men den blåblå babyen er også av en type du ikke vil skal vokse opp og bli din venn. I alle fall ikke om du er ufør, har små barn og din families samlede inntekt er lav. Dette skal Siv Jensens budsjett effektivt sikre gjennom at det behovsprøvde barnebidrag til uføre, som i dag består av maks 35 000 kroner, fra 2016 av gradvis endres til en standardsats på 7020 kroner. Verken mer eller mindre.

Se for deg dette: Du er kronisk smertelidende. Du er gift og har et par unger. Store deler av dagene dine går med på å takle smerter kroppen din påfører deg, og på en mest mulig forsvarlig måte døyve disse så godt det lar seg gjøre. Du må være sterk for å holde ut, for å beholde humøret, for å forbli en de rundt deg kan holde ut, for å ikke la deg overmanne av følelsen av å være en belastning. Du har gått fra en jobb du kanskje ikke syns var mer enn helt ok, eller fra en jobb du elsket, og uansett fra en jobb som var en viktig del av din rolle i verden.

Og hør Siv Jensen og Robert Eriksson fortelle deg: Du skal få dårligere råd. Faktisk skal du få fra 2016 få rundt 7000 i året i kutt for hvert av dine mindreårige barn, og gradvis mindre over en treårs overgangsperiode, og er du blant de aller verst stilte kan du i 2019 være den heldige vinner av rundt 28 000 mindre per barn per år. På denne måten vil du som er helt utenfor arbeidslivet komme ned på samme nivå som de som går på arbeidsavklaringspenger og, etter planen, er på vei inn i arbeidslivet. Som for å understreke at din situasjon er den minst ønskelige for alle direkte og indirekte involverte parter: du er sjuk, du blir ikke bedre og det skal ikke være lett. Samtidig fjernes den i utgangspunktet lite likestilllingsvennlige skatteklasse 2 nå helt, som i akkurat ditt tilfelle faktisk har hatt den positive effekt at din ektefelle har fått skattefradrag fordi du selv ikke kan jobbe. Dermed får dere, simsalabim, en hel del mindre å leve av i fremtiden. Takkebrev kan sendes til finansministerens førstefødte.

Det er kanskje en klisjé at det er i nedgangstider man ser hvem som er ens virkelige venner, men den virkelige vennen er like fullt den som stiller opp når du når bunnen. Som også kan utfordre deg og oppmuntre deg til å bidra med det du klarer, men som hjelper deg med det du ikke klarer. Ikke den som snur ryggen til, mumler noe om valgfrihet, lar deg seile din egen sjø og legger i vei uten deg til, la oss litt flåsete si, en gåselevermiddag i en nedarvet villa på Oslo Vest. For som Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum sa, så er dette et budsjett som «prioriterer dem som bor i de største husene i de beste bydelene i de største byene». Til deg som ikke har mulighet til å jobbe er beskjeden at du skal oppmuntres til å jobbe.

Det er selvsagt mye som er positivt i budsjettforslaget. Det skulle da også bare mangle når 1.328,900.000.000 (eller var det 1.199.200.000.000?) kroner fordeles. Campingvogneierne jubler med god grunn, og bileierne kan kanskje juble (om enn på klimaets bekostning). Støtten til familievernkontorene er tiltrengt, og et viktig forebyggingstiltak mot vold i nære relasjoner. På likestillingsfronten er dette likevel et bakstreversk budsjett. Når de blåblå tar penger fra barna til uføre og gir til sine egne aller rikeste valgkampsponsende onkler, så er det en god strategi om det man ønsker seg er større klasseforskjeller og å øke nøden der den alt er størst. Men det er klart: det kan jo være fint å ha en venn med campingvogn om man blir skikkelig, skikkelig fattig.

 

Teksten er lett redigert etter at den var på trykk.

Share This