Vanlig! Uretusjert! Naken! Wow!

Kan uretusjerte bilder av avkledte kropper fungere som protest mot kroppspresset? Jublende tilbakemeldinger på sosiale medier tyder i hvert fall på at det er svært velkomment.

Vi lever i et samfunn, en kultur og en tid med enormt kroppsfokus. Kroppen vises frem og debatteres, enten det er den trente, syke, slanke eller store. I mylderet av smale idealer er det også et fokus på naturlig nakenhet. Såkalte «ekte» kropper portrettert i «naturlig lys» er jevnlig massedelt på nett. Som regel er det høyst usikkert hva «ekte» egentlig betyr. Det kan bety «ikke photoshoppet», det kan bety «ikke kun modell-slank», eller det kan bety en kombinasjon. Det er en internasjonal trend, og den har også kommet til Norge. Men er den godt for noe?

 

Tits for tat

Kjønnsforsker Sanna Sarromaa sto frem med sin naturlige kropp i VG i vår, da avisen kjørte fokus på «naturlig kropp» i serien «Kroppen min». I et oppfølgingsintervju noen uker senere, hvor deltakerne fikk snakke ut om erfaringen med å stå frem naken, sa Sarromaa at hun syntes det var fint at serien portretterte nakne, naturlige kropper og de menneskelige historiene bak disse kroppene, slik at fokuset ble større enn bare nakenheten. Det var ikke kun nakenheten som var ment å pirre leseren, men de ulike personenes forhold til egene kropper.De som avbildes, er nøkternt plassert i sine egne hverdagslige omgivelser (et kjøkken, et kontor) og poserer så tilsynelatende uten hensyn til den nakne kroppens nære forbindelse med sex at det nærmest er minuspoeng på seksualiseringssiden. Bildene er blottet for de pornoreferanser som ellers er så utbredt i enhver sammenheng hvor nakenhet brukes for å selge alt fra nyhetssaker til armbåndsur.

Når den norske utgaven av magasinet Elle i juli intervjuet og tok bilder av seks norske kjendiskvinner i reportasjen «Kropp er topp», var det derimot mer glamour over det hele. Intensjonen var nokså lik: å vise frem den «naturlige kroppen». Men i motsetning til den mangfoldige og henslengte stilen VG gikk for, var det her snakk om kvinner med slanke kropper, poserende nakne eller lettkledde i tilgjorte positurer. Mens VG sin serie oppfattes som litt original fordi den viser «vanlige» mennesker (for eksempel en barnehagemedarbeider eller en konsulent), gir Elle sin serie en opplevelse av at man har sett det hele før.

Når programleder Ida Fladen poserer i den velkjente «dagen derpå-skjorten», også kjent som «lånt fra nattens erobring-skjorten», er det mer den klisjéfylte referansen til sex enn mangelen på retusjering som utmerker seg. Begge reportasjene har uansett det til felles at de er med på å holde kropp i fokus. Samtidig står de som et svar mot det retusjerte og smale idealet vi er mest vant til å få presentert, og viser at det finnes flere former for kropp.

Kropp som skildring

Fjerde sesong av tv-serien Girls er under produksjon, en serie hovedrolleinnhaver og skaper Lena Dunham har gjort enorm suksess med. Det har vært grundig dekket også i norsk media – blant annet her i Fett. Serien lykkes ofte med å bruke kropp for å skildre humor og selvironi, men også sårbarhet. Man kan ikke unndra seg kroppen, og nettopp derfor kan kroppslige beskrivelser være et effektivt virkemiddel for å skildre både fysisk og psykisk ubehag. Når Hannah i en episode sitter i badekaret og spyr på seg selv, er det både pinlig og sårt. Beskrivelse av kropp og kroppslige reaksjoner utelates likevel ofte i både kunst og underholdning.

Å se komikerne Henriette Steenstrup og Else Kåss Furuseth etterligne musikkvideoer av Rihanna, mens de åler seg rundt på bakken med for små korsetter og hullete nettingsstrømper, kan være både gøy og litt småflaut. Vi er ikke så vant med kroppslig selvironi, kanskje særlig ikke fra kvinner. Det å se noen bryte et etablert tabu i kulturen føles gjerne flaut, og når det kommer til kropp er det mye som tabu.

Da jeg så filmen Kroppen min av Margreth Olin, var det nærbildene av menstruasjonsblodet som rant sakte ned i sluket i dusjen som ble sittende som lagret på minnet. Mensblod er sjeldnere vist på film enn for eksempel sæd, som er fast innslag i mange komedier, eksempelvis når det fester seg i håret til Cameron Diaz i Alle elsker Mary. Mensen er kvinnelig og vanlig, men i kulturen er det ekkelt. Faktisk så ekkelt at bindreklamene gjennom hele min oppvekst har prøvd å innbille oss at væsken som bindet skal klare å holde på, altså blodet, er blå. På samme måte som kvinner i media som regel presenteres som nakne kvinner uten hudfolder, cellulitter, åreknuter, strekkmerker og andre normale «skavanker».

Ekte eller skapt?

Den feministiske forskeren og teoretikeren Griselda Pollock har skrevet mye om feminisme og visuell kunst, og trekker frem hvordan det feminine nesten er identisk med det visuelle, mens det maskuline er frigjort fra kroppen. Hun hevder at vi ikke må se kvinnekroppen som objekt for representasjon, eller noe vi kan legge eller finne mening i. Ifølge Pollock kan ikke bilder av kvinnekroppen føre oss nærmere feminitet eller kvinneerfaring, siden dette kun eksisterer utenfor bildenes verden. Hun fornekter ikke at det kan finnes spesifikke sosiale og psykiske erfaringer knyttet til kvinners kropper, men at disse ikke er essensen av identiteten, og heller ikke kan nås ved å representere kvinnekroppen mer realistisk.Pollock argumenter for at vi må finne en stemme som kan snakke om og fra kvinners posisjon, men at denne stemmen ikke er knyttet opp mot en visuell fremstilling av kvinnekroppen. Ut ifra en slik tankegang er nakenheten i en serie som Girls i beste fall unødvendig. Likevel, når kvinnelige produsenter og manusforfattere (slik som Lena Dunham og nevnte norske komikere gjør) tar til orde for en mer uhøytidlig og avslappet holdning til nakenhet, står de som en motvekt til den striglede kroppskulturen som dominerer offentligheten.

Da produsent Ilene Landress snakket om Girls på Nordiske mediedager i Bergen i vår, argumenterte hun for at nakenheten i serien er en naturlig del av de hverdagslige situasjonene den skildrer. Hvis man skifter klær eller bader, er man på et eller annet tidspunkt i en av- eller påkledningssituasjon. Kritikken som går på at så mye nakenhet ikke er nødvendig, kolliderer med den realismen som serien ønsker å formidle. Der man oftest er vant til å se sexscenene noenlunde rett på sak, tar man i Girls seg tid til fomling, kravling og kaving. Lette vennskapelige og dystre samtaler finner sted når venninnene sitter nakne sammen i badekaret. Her er det altså rom for mange vanlige og (avhengig av hvem man spør) uvanlige situasjoner. Det er ikke nødvendigvis i de kroppslige skildringene at selve historien ligger, men de er en del av det gjenkjennelige vi som publikum trekkes mot.

Ut ifra et slikt perspektiv kan suksessen til Girls virke ganske åpenbar. Serien er original i sin fremstilling av kroppslighet. Hannah og venninnene som tisser, sover nakne, tar på og av seg klær som er for små og store og øver inn ulike stillinger de kan ha sex med kjæresten sin i – det er her de potensielt pinlige og sårbare refleksjonene ligger.

Det kan selvsagt diskuteres hvor realistisk serien er. Samtidig er det noe urettferdig over at vi automatisk setter likhetstegn mellom kunst og det virkelige liv. Det er fiksjon, tross alt. Bare det beste skal med. Dunham har etter serien fått mye kritikk, men også en enorm fanskare. Bildene på hennes instagramprofil kommenteres hyppig, og flere av tilbakemeldingene viser takknemlighet over at hun tør «å være seg selv», og komplimenterer henne for utseende og kropp – ikke minst for det faktum at hun deler bilder av kroppen sin selv om den ikke lever opp til idealkroppen.

Dette kan være med på å forsterke en «på tross av»-mentalitet, der kvinner identifiserer seg med henne som «annerledes», fremfor å ta til seg at at hun faktisk viser frem en kropp som er helt normal. Altså snus ikke idealet, men hun har kanskje vært med på å skape et rom for denne egentlig normale «annerledesheten». Ved å være ærlig om sine hudfolder og cellulitter representerer hun noe som mange opplever at har vært fraværende, selv om de selv også kjenner det fra egen kropp. Når Girls viser kropp, er den ikke nødvendigvis knyttet til sex, og også her skiller serien seg fra mainstreammedias forkjærlighet for den gjennomseksualiserte kvinnekroppen.

I de fleste andre tv-serier og filmer er nakenhet spesielt og kroppslighet generelt begrenset til det seksuelle, selv for kvinner som er handlende subjekter. Dette utgjør også et viktig poeng i seriens realisme, og innbyr til en feminismevennlig tolkning: Kvinner er ikke kropp, og kvinnekroppen er mer enn sex. Om vi nå henter opp igjen tankerekkene fra Griselda Pollock, så kan ikke bilder av kropp være annet enn representasjon,– og de kan dermed ikke fortelle oss noe om menneskene som bærer kroppene. Det må en eventuell kontekst gjøre.

For å tematisere kvinneligehet og kvinneerfaring, eller for at kvinner i kultur og underholdning skal få mening utover å være blikkfang og begjærvekkere, trengs det mer enn passive kropper. Det at kroppsligheten presenteres i så komplekse kontekster og knyttes så sterkt opp mot erfaring i Girls, er nok noe av grunnen til at serien hylles for kroppslig realisme. I Girls er kroppen en del av historien, og ikke en oppstykket enhet slik vi kjenner den fra reklamer som kun viser oss bestemte deler av kvinnekroppen: et ben, et hode, halvveis tildekkede bryster og så videre.

Kroppen, livet og sammenhengen

En kvinne som omtaler Girls i en nettartikkel, skriver at hun sannsyligvis har sett mer til Dunhams pupper enn sine egne. Og da en amerikansk tv-kritiker tidligere i år erklærte at han ikke «forsto motivasjonen for nakenheten» i serien, var det påan igjen med nakendebatten som har rast siden første episode var på luften i april 2012. På samme måte som kropp har blitt en stor snakkis rundt Girls, kommer kropp ofte i fokus rundt artister som stiller lettkledde i musikkvideoer. Media fokuserer gjerne mer på det faktum at en artist har spilt inn en «nakenvideo», enn hvem artisten er eller hvordan låten lyder. Som regel fører det med seg både kritikk og berømmelse.

Forfatter og feminist Camille Paglia hyller for eksempel artisten Rihanna for måten hun iscenesetter seg selv på som et seksuelt objekt. Ifølge henne er Rihannas nakenbilder (som artisten hyppig deler med omverden på Instagram) genuint kunstneriske, erotiske og mystiske, og mer interessante enn det hun har sett i populærkulturen det siste tiåret. Når Paglia skriver om Rihanna, knytter hun imidlertid den styrken og skjørheten hun ser i Rihannas bilder opp mot artistens tidligere erfaringer – for eksempel at hun ble utsatt for vold fra sin tidligere kjæreste.

Dette illustrerer for meg et poeng jeg har vært inne på tidligere, at kroppen har større formidlingskraft når den opptrer i en kontekst, og gjerne en kontekst som utgjøres av mer enn hentydninger til sex. Det samme gjelder for bildene av «ekte» og «naturlige» kropper som massedeles på nett. Selv om disse bildene byr på mer realisme enn de retusjerte bildene vi så ofte ser, mister de formidlingskraft fordi de kun presenterer kropp. Det blir fort for mye kropp og for lite menneske, uavhengig av hvem som eier kroppen eller hvordan den ser ut.

Sanna Sarromaa mener at VGs serie «Kroppen min» uttrykker mer enn bare nakenhet, fordi den også portretterer menneskelige historier. Til tross for at artikkelserien er med på å opprettholde et fokus på kropp, har den ikke nødvendigvis samme «problem» som en del av de «naturlige» bildene på nett. Dette er fordi fortellingene rundt kroppene og den uformelle konteksten gjør at nakenheten ikke er det eneste man sitter igjen med etter å ha lest saken. Hvis uretusjerte bilder i seg selv er godt for noe, kan det være å bidra til å ta bort litt av perfeksjonspresset i en tid der det «perfekte» er så uendelig langt fra den mangfoldige «normalen».

Tekst av Kine E. Ervik

Redaksjonsmedlem i Fett

Teksten sto på trykk i Fett#3 2014.

Illustrasjon av Xueting Yang

xueting.no

Når programleder Ida Fladen poserer i den velkjente «dagen derpå-skjorten», også kjent som «lånt fra nattens erobring-skjorten», er det mer den klisjéfylte referansen til sex enn mangelen på retusjering som utmerker seg.

Annonse:
Error, no group ID set! Check your syntax!
Share This