– Vannliljer er som sjangerlek så sterkt preget av regissørens erfaringer og blikk, at den ikke kunne være regissert av en mann, sa Britt Sørensen under sin innledning av filmen denne uken. Céline Sciammas Vannliljer var første film ut på Fett presenterer, et samarbeid mellom Fett og Cinemateket i Bergen. Til høsten presenterer vi flere filmer. Her kan du lese hele Sørensens innledning.

Tekst: Britt Sørensen. Satt i Kvinnefrontens landsstyre mesteparten av 80-tallet og har vært filmkritiker i BT siden 2005.

Av saltvann er vi kommet. Til bassengenes og svømmehallenes klorvann søker vi når havet er for kaldt eller for langt unna. Dermed er bassenger og svømmehaller blitt både viktige steder for basal, menneskelig utfoldelse, og viktige kulturelle og sosiale markører.

I Nord-Europa står den kommunale svømmehallen som et monument over det egalitære samfunnet, slik det offentlige bassenget gjør i Sør-Europa. I USA især, men også i Europa, er et privat basseng i hagen en mektig markør for rikdom og sosial status.

Svømming er en estetisk idrett. Den er også dramatisk, atmosfærisk og sensuell. Bassenget og hallen har sin egen estetikk, sitt eget lys. Vannet er gjennomskinnelig. Det speiler og forvrenger. Vannet har dramaturgisk potensial. Med vann kan man leke seg, være poetisk, eller spille på angsten for dypet, for å drukne. Ikke rart at basseng og svømmehall er blitt en yndet filmlokasjon. Det flyter mange lik i filmhistoriens svømmebasseng. Mye klorvann er blitt farget rødt.

La meg derfor nærme meg Vannliljer via en liten panorering over et knippe av de uhorvelig mange filmene der bassenget, svømmehallen og/eller svømming står sentralt. Gjennom noen få utvalgte eksempler skal jeg vise noen av de ulike rollene de kan spille. Men først, en kuriositet:

I Two Faced Woman (regi: George Cukor, 1941), stiger Greta Garbo opp fra et svømmebasseng. Iført badedrakt og badehette mistet hun all sin romantiske mystikk. Filmen ble Garbos siste. Garbo var skapt for skråstilte hatter og markerte skygger, ikke badehetter og skimrende lys, det skulle bli Esther Williams domene.

Bathing Beauty (George Sidney, 1944) er alle svømmefilmers mor. Selv om den opprinnelige konkurransesvømmeren Williams ikke svømmer så mye i akkurat denne filmen. Til gjengjeld går hun rundt i badedrakt mesteparten av tiden.

Da starter vi den filmhistoriske panoreringen.

Først: Svømmefilmen som landeveisfilm:

I 1968, i The Swimmer (regi: Frank Perry/Sidney Pollack) ifører Burt Lancasters forretningsmann seg et par badebukser, og svømmer hjem fra fest via nabolagets imponerende mange svømmebasseng. Hvert stopp forteller en liten historie, og utvider fortellingen om hovedpersonen. Filmen er en veritabel kritikk av amerikansk forbrukerkultur.

2. Svømmebassenget som åsted for fornedring:

Britiske Harold og Maude (regi: Hal Asby) er en bemerkelsesverdig film. Laget i 1971, skildrer den kjærlighetsforholdet mellom 19 år gamle Harold og 79 år gamle Maud.

Harold er besatt av døden. Før han forelsker seg i Maud, bedriver han gjentatte liksomselvmord for å få oppmerksomhet fra sin egosentriske, snobbete mor. I en elegant og svært underholdende scene flyter han livløs i familiens basseng, mens hun svømmer langsomt og uanfektet forbi.

I Mike Nichols Manndomsprøven er familien Robinsons svømmebasseng åsted for en rekke av ydmykelsene Dustin Hoffmans rollefigur utsettes for.

I Tomas Alfredsons La den rette komme inn (og i Matt Reeves’ amerikanske nyinnspilling Let Me In) er skolens svømmebasseng et av stedene Oskar/Owen mobbes, og stedet der der vampyren Eli/Abby tar det endelige, blodige og brutale oppgjøret med mobberne.

3. Det sør-franske svømmebassenget som sentrum for dødelig sjalusidrama.

Eksempler: La Piscine (Jacques Deray, 1969) og Francois Ozons berømte Swimmingpoolmed Charlotte Rampling fra 2003.

4. Svømmehallen som kraftsentrum:

I Tatt av kvinnen (Petter Næss, 2007) søker den ubehjelpelige mannen tilflukt, styrke og trøst i svømmehallen, i frustrasjon over å bli overkjørt av kvinnen. Svømmebrillen blir seksuell fetisj.

I Pernilla Augusts regidebut Skyggesiden – som vant Nordisk råds filmpris i fjor – skildres Leenas oppvekst i et fattig hjem preget av foreldrenes alkoholmisbruk. Leena er konkurransesvømmer. Tross ydmykelsen ved å måtte gå i badedrakt fra Fretex, er svømmehallen frisonen hennes. I en avgjørende konkurranse henter hun fram alle farens dypt fornedrende, sterkt kjønnede skjellsord og kjører dem som en rasende tankestrøm gjennom hodet, som ville hun både frigjøre seg fra dem og bruke dem for å mane fram aggresjonen hun trenger for å vinne.

5. Det sorgfulle svømmebassenget.

I Krzysztof Kieslowskis Blå (1993) svømmer Juliette Binoche gråtende frem og tilbake i en blåbelyst, kommunal svømmehall. I Jeg har elsket deg så lenge (Philippe Claudel, 2008) er det offentlige bassenget åsted for to søstres forsøksvise tilnærming til hverandre, etter at den ene har sonet 15 år i fengsel.

6 – og ikke tilfeldig – det seksuelt ladete svømmebassenget.

I Swimfan (John Polson, 2002) får et engangsknull i skolens svømmebasseng fatale konsekvenser for skolens mannlige svømmemester. I Little Children (Todd Field, 2006) snoker en pedofil mann rundt i det offentlige svømmebassenget, slik han også gjør det i norske Sønner, Erik Richter Strands debutfilm. I Amy Heckerlings Fast times at Rigdemont High – en av 80-tallets ikoniske, amerikanske tenåringskomedier – diskuterer jentene orgasme ved bassengkanten og blir badende fantasi- og onaniobjekter for guttene.

Dermed er vi fremme ved Vannliljer, der regissør Celine Sciamma nærmest bruker svømmehallen som en tilnærmet fødestue for jentenes seksuelle lyst. Sjangermessig har vi å gjøre med et dannelsesdrama, med islett av tenåringskomedie.

Tematisk har filmen fellestrekk med svenske Fucking Åmål og vår egen Få meg på, for faen. I alle tre handler det om å være ung jente. Om seksuell identitet. Om å være forelsket, være kåt, bo i en kropp du ikke har styring på.

Det handler om å mistrives og kjede seg der du befinner deg, geografisk, være seg lille Åmål, den vestlandske Skoddeheimen eller en ørkesløs forstad til Paris. Alle tre har denne særegne blandingen av sårhet og humor. Men der Få meg på, for faen er original og vågal, og Fucking Åmål er frisk og frekk i kjeften, er Vannliljer poetisk lavmælt og sensuell.

Det overrasker derfor litt at American Pie er filmens fremste inspirasjonskilde. I et intervju forteller Sciamma at hun ville leke med sjangeren og arketypene i American Pie, ja – nærmest pervertere dem inn i nytt lende. Det gjør hun til gagns.

Da jeg anmeldte Vannliljer, ble det en livlig diskusjon i kommentarfeltet på nettet. Enkelte menn mente den var pornografisk, noen mente sågar at den var barnepornografisk. The Observers anmelder Philip French skrev at «å se den får mannlige tilskuere til å føle seg som kikkere». I The Guardian beskrev Peter Bradshaw hvordan filmen streifer rundt i jentegarderoben, sitat: «der tenåringsjentenes henførelse og frykt støter sammen med et voksent publikums ubehag ved å være tvunget til å se det de ser: unge kropper». Dette, skriver, Bradshaw, er så politisk ukorrekt, både seksuelt og politisk, at det kanskje må en kvinnelig regissør til for å komme unna med.

Reaksjonene er oppsiktsvekkende, gitt de utallige amerikanske tenåringsfilmene der kamera ustanselig dveler ved unge, glatte, veldreide og fremfor alt prikk like jentekropper i bikini. Gjerne i sakte film. De eksploateres på en helt annen og langt mer ladet måte enn hva tilfellet er med jentene i Vannliljer. Men det kommenteres sjelden av anmelderne, og om noen gjør, kan du være ganske sikker på at de er kvinner.

Stilt overfor påstanden om at det er politisk ukorrekt å skildre jenters seksuelle lyst, blir jeg nesten stum, trist og smått forbannet, gitt alle filmene om gutters lyst jeg som anmelder har vært «tvunget» til å se og forholde meg til.

Jevnfør American Pie, der hovedpersonen Jim onanerer med en eplepai. Få, om noen kaller scenen ubehagelig. Eller pornografisk. Ihvertfall gjør ikke mannlige kritikere det. Som godt voksen kvinnelig anmelder har jeg sett mange halvnakne kropper i guttegarderoben. Men jeg ville aldri drømt om å beskrive meg selv som kikker. Å gjøre det, ville også vært en umulighet.

Hele denne tankegangen reflekterer et seiglivet syn på jenter og kropp, der våre subjektive jenteerfaringer, og våre subjektive kropper stadig gjøres til objekter. Seksualiteten vår får ikke eksistere i kraft av seg selv. Fremvisningen av den blir ikke en refleksjon av en tilstand, eller en utforskning av en tilstand. Disse mannlige tilskuerne ser ikke mulighetene for å få vite mer om jenters liv. De ser bare et muligens ubehagelig påtvunget runkeobjekt.

Selv blir jeg både rørt og lattermild ved synet av Marie, Floriane, Anne og de andre vannliljene. 40 år etter at jeg selv var 15, gjenkjenner jeg universet som skildres. De relasjonsmessige strukturene i jenteflokken. Usikkerheten. Lystene. Pinlighetene. Noe av skjønnheten i Vannliljer – i tillegg til den fabelaktige fotograferingen – er at den så konsekvent skildrer jentenes tilværelse slik de selv opplever den, sett gjennom Maries blikk.

Hun er fortellingens storøyde sentrum, psykisk langt mer velutviklet enn hun er fysisk utviklet. Venninnen Anne virrer umoden rundt i en moden kvinnes kropp. Floriane har slått ut i full blomst – navnet er ikke tilfeldig valgt. Hun bærer sin store usikkerhet bak en bråmoden, arrogant og selvnytende stil.

Marie er forelsket i Floriane. Anne er forelsket i Francois. Francois er forelsket i Floriane.

Kvinner er selvsagt ikke alene om å lage feministiske filmer eller gode filmer om kvinners og jenters liv. Mange menn har gjort det, og gjør det. Se for eksempel John Cassavetes filmer fra 70-tallet, eller nevnte Fucking Åmål – skrevet og regissert av Lukas Moodysson, som også laget Lilja 4Ever – om trafficking. Men som Bradshaw skriver og Hilde Staalesen Lilleøren er inne på i Cinematekets programomtale, kunne Vannliljer kanskje ikke vært laget akkurat slik av en mann. Til det er den som sjangerlek så sterkt preget av regissørens erfaringer og blikk.

Menn kan lage feministiske filmer, men kunne en mann laget en så feminint feministisk film?

Det tror jeg ikke. La meg kort, til slutt, trekke frem et par andre feministiske elementer i filmen.

Først og fremst synkronsvømmingen som metafor. Noen ganger er en pipe bare en pipe. Noen ganger er synkronsvømming bare en i noens øyne litt pussig sport. Her blir sporten også et sterkt bilde – både på de sosiale kravene om samstemthet i en jenteflokk, og på kvinnerollen som sådan. For å sitere Sciamma: Synkronsvømmere er soldater som ser ut som dukker. På overflaten er det sminke og stive, kunstige smil mens de later som om de ikke lider. Under vann foregår en smertefull kamp med elementet. Synkronsvømming handler om å late som, om å skjule smerten du gjennomgår ved å være offisielt grasiøs. Du finner begge nivåene i et vanlig tenåringsliv, sier Sciamma. Og i mangt et kvinneliv, kan man tilføye. I en scene helt på slutten ser vi hvordan nettopp denne dobbeltheten preger jentene.

Anne har nettopp latt motet ta overhånd og hånd om henne. Marie har fått sitt første, etterlengtede kyss. Men det er en dobbel erfaring, like full av beregning og svik som av tiltrekning og ømhet. Ansiktet hennes kryssklippes med bildene av en jente som gråter og ler mens sminken renner.

Og hva gjør guttene? De hopper sorgløst rundt med speedoen tredd nedover hodet. Legg merke til hvordan Francois i et kort glimt danderer badebuksen. Spøkefullt og litt infamt viser Sciamma guttene som en blanding av barnslige tullebukker og supermenn.

I en scene panorerer et glidende kamera de ferdig sminkete synkronsvømmerne der de står i sine glitrende badrakter, med en arm i været. Umiddelbart tror du de er klare til å stupe uti. Men se; der kommer instruktøren med høvelen. Her skal ikke være antydning til kroppshår. Instruktøren stanser foran Natasja, hvis armhulehår knapt er synlig for et normalt øye. Unnskyldende forklarer Natasja at hun ikke har hatt tid til å barbere seg. «Sier du det til mannen din», spør instruktøren infamt.

I ett sveip og to replikker fanges kvinneidealets ubønnhørlige krav, og den sosiale og seksuelle kontrollen.

Slike scener kunne ikke vært skapt av en mannlig regissør.

Share This