For et par uker siden ble det varslet om fem overfallsvoldtekter i hovedstaden. Denne helgen ble en kvinne voldtatt på åpen gate, en annen på et utested. De kommer gjerne i bølger, disse overfallene. Et sikkert vårtegn, som en kollega sarkastisk kaller det.

Minst like sikkert er diskusjonen som følger i kjølvannet av voldtektsbølgene: hva kan vi gjøre for å forhindre nye overfall? Denne gangen var det fastlegen Amir Tauqir Chaudhary som mente at enkelte voldtekter kunne blitt unngått dersom kvinnene hadde oppført seg annerledes.

– Kvinner kan sørge for å ikke overskride sine egne grenser i forbindelse med inntak av alkohol, narkotika eller i å komme i kontakt med fremmede personer. Da forsvinner hemningene, og dette kan føre til at de ender i en situasjon der det nesten er uunngåelig at de blir voldtatt, sier Chaudhary til Dagbladet.

Om vi følger tankegangen, kan enhver fremmed person være en potensiell voldtektsforbryter. Overlevelsesstrategien er lengre skjørtelengder i vårværet, mindre rus og peppersprayen vi egentlig ikke har lov å ha i håndvesken. Eller man kan holde seg i «the domestic sphere», som det så kjekt heter i forskningslitteraturen.

Problemet er at hovedvekten av voldtekter skjer ikke som overfall i det offentlige. Rådgiver i Amnesty International Norge, Patricia Kaatee påpeker at omlag 80 prosent av alle voldtekter utføres av personer kvinnen kjenner, som partnere eller venner. Denne volden hører vi derimot ikke mye til, for den er ikke så synlig bak husets fire vegger. Statistikken viser dog et ganske skremmende bilde av volden – mellom  8.000 og 16.000 kvinner i Norge blir utsatt for voldtekt og voldteksforsøk hvert år. Som Kaatee skriver, står vi «[…] i realiteten ovenfor en voldtekt-tsunami». Så hvilke forhåndsregler skal man da ta? Hvilke grenser er det disse kvinnene har overskredet?

Voldtekten ser altså ut til å være grenseløs – den kan skje i hjemmet, på festen eller i det offentlige rom. Samlet står vi overfor en ganske omfattende trussel, ikke ulikt en velsmurt terrororganisasjon med halve befolkningen som mål. Allikevel er det overfallsvoldtekten som har størst nedslagskraft, for den rammer så mange flere enn offeret. Den rammer også oss andre som frykter  å bli neste nummer i statistikken. Truslene om hva som kan skje er rimelig indoktrinert når man vokser opp som hunkjønn.

Samtidig kan vi ikke tolerere at frykten får overtaket. Den siste tiden har vi også sett at kvinner har blitt truet til taushet, da Amal Aden måtte trekke seg fra en debatt om kvinneundertrykking. Aden valgte allikevel overraskende å møte på arrangementet. Hennes handling er viktig, for den viser at mørkemenn ikke kan styre hennes ytringer. På samme måte kan vi ikke tillate overgriperne å styre våre liv i det offentlige rom. Da lar vi et lite mindretall få kontroll over vår frihet, en praksis vi i teorien forlengst har forlatt.

Foto: Simon Thelwell/Flickr

Share This