Det er lett å bli litt lat i livet, ta ting for gitt. Heldigvis finnes litteraturen, for å vekke oss, røske tak i oss, utvide horisonten vår – og utvikle empatien vår.

Og heldigvis har vi forfattere som Molly Øxnevad. Hun skriver fram mennesker vi ikke møter så ofte i samtidslitteraturen, og viser hvor tøft, ja, nær umulig, livet kan være når du ikke får være deg selv. Når jeg leser hennes nyeste utgivelse, Spiro, som utkom i fjor høst, skjønner jeg at det mange av oss bare gjør – å sitte på kafé, å vente på bussen, å prate med folk, å gå på do på et utested – også kan være det aller vanskeligste. Eller farligste.

Kasper blir Frida

For det er farlig å være trans. Transpersoner er mye mer utsatt for vold, diskriminering og seksuelle overgrep, og strever mer med selvmordstanker enn resten av befolkningen. Og i flere land blir det stadig farligere. Noe av det første Donald Trump gjorde i sin andre presidentperiode, var å fjerne transrettigheter, ved å signere en presidentordre som blant annet definerer kjønn i USA kun som «mann» og «kvinne».

Hovedpersonen i Spiro, noen-og-tjue-år gamle Frida, ville ikke passet inn i denne trange definisjonen. Hun er født som Kasper, men har aldri kjent seg som Kasper. Hun klarer ikke helt å være Frida, heller. Selv om hun føler seg som jente innvendig, er hun redd for å fremstå som bare trans. Hun er hyperoppmerksom på alt rundt seg, og seg selv, alt det som er annerledes med henne, og gjennomsyres av negative tanker og selvhat: «jeg er så innmari dysfunksjonell», tenker hun.

Mannetrynet foran speilet

En barndom og ungdomstid preget av mobbing og vonde opplevelser har satt seg i kroppen, og pipler fram, som her, foran speilet: «Jeg sto der og stirra inn i mannetrynet, som finnes hver dag, som en vegg, en vegg jeg må lyse noe helt vilt opp for at folk skal klare å se forbi, se hva som er bak.»

Venninnene hennes sminker seg sammen, fletter håret til hverandre og tar plass med den største selvfølge. Frida vil gjerne være en del av venninnegjengen, men klarer ikke finne roen.

«De tingene andre har det så lett med. Folk. De har det lett, de forstår kafeer og busser og butikker, de vet hvordan alt dette funker. For de har vel hatt muligheten til å lære.»

Frida har ikke hatt den muligheten. Hun sitter fast. Kan hun bare gå inn på kafé og bestille en wok? Hvordan er hun da? Hvordan tar hun plass?

Frida tør ikke, «for det blir alltid feil, noen som ler eller smiler hvis jeg prøver.»

«Det er en sår og modig tekst som om hvor vanskelig det kan være å finne sin egen kjerne som transperson.»

«Er det i det hele tatt vits?»

Øxnevad suste inn i den litterære offentligheten i 2020 med romanen En sånn rød amerikansk scooter, som traff kritikerne i både hodet og magen. Da sto det Henrik på omslaget. Øxnevad legger ikke skjul på at hun skriver av erfaring. Den kritikerroste oppfølgeren Feminin gange fra 2022, handlet om Liam som er trans og har behov for bekreftende behandling.

Det har Frida også.

Spiro er slang for «spironolakton», et av de vanligste legemidlene brukt av transpersoner for å blokkere testosteron. I den tredelte romanen følger vi Frida før, under og etter behandling; vi leser om hvordan blokkerne påvirker henne, både fysisk og psykisk. Det er en sår og modig tekst som om hvor vanskelig det kan være å finne sin egen kjerne som transperson, tørre å be om hjelp, når selv den som skal hjelpe deg – i Fridas tilfelle en angivelig trans-vennlig psykolog – møter deg med usaklige spørsmål og kommentarer.

«Du kommer ikke til å få noen store pupper, sier han, og stemmen din endrer seg ikke. Er det noen vits at du i det hele tatt prøver? Du er jo faktisk ganske pen, kanskje du heller finnes et sted imellom?»

Nei, er det noen vits å prøve når dette er det du blir møtt med?

Det er opprørende å lese om den mangelen på aksept og forståelse Frida møter, både fra fagfolk, og fra de som skal være hennes nærmeste. Den eneste som har akseptert henne, er mormor. Frida og mormor har alltid vært nære, hos mormor har hun kunnet være seg selv. Men nå er mormor gammel og syk, de snakkes ikke så ofte lenger. Og kan mormor egentlig forstå hvem Frida er, innerst inne?

Pride-terror

Dagen før terrorangrepet på London pub i 2022, må Frida forlate Pride-festen i Oslo til fordel for et sykehus på Sørlandet. Mormor ligger for døden. Men den mormoren hun møter på dødsleiet nekter å ta inn over seg at gutten Kasper ikke finnes lenger: «Det er ikke noe Frida», sier hun fra sykesenga. «Sant vel, gutten min?»

Midt på natta, mens Frida sitter ved sengekanten og lytter til mormors surklende dødspust, ringer ei venninne, hun lurer på om Frida er ute? Nei, svarer Frida, hun har ikke fått med seg hva som har skjedd i hovedstaden. «Å takk og lov», svarer venninna. En annen venninne sender melding: «Du er vel ikke ute??» Igjen svarer Frida nei. «Jeg skal si til de andre at du er trygg!» skriver venninna.

Disse partiene – helt enkle og nedpå – er noe av det mest gripende jeg har lest om vennskap på veldig lenge. Der har du den ekte familien. Der har du ekte kjærlighet. Sånn sett gir Spiro både trøst, håp og lærdom. For selv om Frida hater den hun ser i speilet, finnes det noen som bryr seg om henne, som setter pris på henne for den hun er, både utenpå og inni.