Elise Ottesen Jensen (1886–1973) er en pioner i arbeidet for seksualopplysning og familieplanlegging. Hennes utrettelige innsats for sosial rettferdighet og menneskerettigheter fikk ikke bare stor innflytelse i Skandinavia, hennes globale engasjement høster fortsatt frukter verden over. I dag er det 50 år siden hun døde.

1

Ottar vokste opp på Jæren, men tilbrakte størsteparten av livet i Stockholm. Hun var journalist, aktivist og foredragsholder. Hun omtales som svært allsidig, for hun var både en god taler, kontorist og lobbyist. Alt det radikale interesserte henne og hun var ute etter forandring.

Ottars rettferdighetssans var bærebjelke for hennes aktivisme. Hun kjempet for fred, arbeiderrettigheter, flyktningers rett til beskyttelse, for utdanning og opplysning, seksuelle og reproduktive rettigheter, demokrati og mot tabuer og skam. Hun så hvordan samfunnets utfordringer spilte sammen, og angrep urettferdigheten fra mange kanter.

Hun grunnla det svenske Riksförbundet för seksuell opplysning (RFSU). Senere var hun også initiativtaker til International Planned Parenthood Federation (IPPF) og ble føderasjonens andre leder.

Gjennom sitt 87 år lange liv levde Ottesen Jensen gjennom unionsoppløsningen med Sverige, innføringen av kvinners stemmerett, spanskesyken, to verdenskriger, opprettelsen av FN og oppfinnelsen av p-pillen –  verdensbegivenheter som preget og fikk innflytelse over hennes liv og virke.

2

Som femtenåring ble Elises lillesøster gravid. Magnhild var den yngste i søskenflokken på atten. Prestefaren, Immanuel Ottesen, reagerte med et voldsomt raseri da han fikk vite om datterens graviditet. Han sendte henne avgårde med båten til Danmark for å bo hos en jordmor som tok vare på «slike som henne». Barnefaren, nabogutten som Magnhild hadde forelsket seg i, ble bestukket til å holde munn, skaffet seg en Amerikabillett og ingen hørte fra ham igjen.

Hos jordmoren på Jylland fikk ikke Magnhild bevege seg lenger enn til hagen eller brevveksle med andre enn faren. Hun visste ingenting om å føde barn, og ble heller ikke fortalt hvor lenge svangerskapet varte eller hva hun kunne vente seg. I fire-fem måneder levde hun «i den villeste angst». Hun fødte en liten jente. Og uten at noen forhørte seg om hva Magnhild selv ville, ble barnet adoptert bort.

Lengselen etter datteren slapp aldri taket i Magnhild. Hun kunne simpelthen ikke leve uten barnet sitt. Etter noen år innlagt på en psykiatrisk institusjon tok hun livet sitt. Blant søsterens eiendeler fant Ottar plagg søsteren gjennom et tiår hadde sydd til datteren hun ikke fikk beholde.

Ottar beskriver det som at hun fikk hele søsterens sorg innprentet i seg selv. Hun kjente en voldsom skyldfølelse for at det ikke ble gjort mer i spørsmål som angikk kvinners reproduksjon og seksualitet, og søsterens tragedie ble medvirkende til hennes langvarige engasjement.

3

Også morens skjebne kom til å prege Ottars virke. Som nygifte bodde Elises foreldre i Vadsø i en gammel og trekkfull prestegård. Til sammen ble seks av Elises søsken lagt til hvile på kirkegården i Vadsø før foreldrene vendte sørover og bosatte seg på Høyland, like ved Sandnes.

På kirkegården på Høyland lå også et barn. «Elises grav». Det tok mange år før Ottar skjønte at det var hennes egen søster som lå begravet der, en liten jente som døde et halvt år før hun selv ble født.

I et intervju med Sveriges radio på sent sekstitall forteller Ottar hva slags uslettelig minne hun satt igjen med etter moren – Karen Essendrop – som hadde vært gjennom fire spontanaborter og 18 fødsler: «Mors kropp så ut som et gjennomboret landskap. Hun hadde blåmerker og knuter og sprekker over hele kroppen fra hennes atten svangerskap. Bare en gang så jeg henne naken og etterpå gråt jeg. Da jeg var tolv, spurte naboen meg om jeg trodde far fortsatt plaget mor om natten. Av alt dette fikk jeg en så forferdelig frykt for sex at jeg ikke turte å gifte meg før jeg var tjueåtte år gammel».

4

Ottars slagord ble siden: «Jeg drømmer om den dagen alle barn som blir satt til verden er ønsket, alle menn og kvinner er likeverdige, og seksualiteten er et uttrykk for kjærlighet, nytelse og ømhet».

5

Elise beskrev Jæren som en mørk kyststripe der alt ble regnet som synd. Faren var prest i statskirken, del av embetsstanden og en konservativ mann. Han satte universitetsutdannelse høyt, var tilhenger av unionen med Sverige og krevde at barna snakket riksmål. Elise var vant til å få ris, og helvetesangsten holdt henne våken om nettene.

Ottar hadde av mange årsaker et anstrengt forhold til sin far. I 1893 ble han anklaget for å gått inn til tjenestepikene og forsøkt tatt av dem dynene. Saken ble tatt helt til regjeringsnivå.

Hos nabo og møller Gunnar Levang fikk Elise servert andre perspektiver. Han utfordret, særlig i synet på faren. En gang hadde han spurt om hun trodde faren mente alt han sa fra prekestolen. Hun beskrev spørsmålet som et sjokk som startet et opprør mot kirken. Da det ble tid for å konfirmeres tok hun mot til seg og fortalte faren at hun ikke ville. Hun kunne rett og slett ikke tro – hverken på jomfrufødsel, at barn skulle renses i dåp eller at altervin kunne gjøre opp for menneskenes synder. Konfrontasjonen med faren endte med at Elise stormet rommet og smelte døren etter seg – som hun senere beskrev som døren til sin barndom.

6

Ottesen Jensen begynte på tannlegeutdanning i Stavanger, men studiene fikk en brå slutt da en eksplosjon på tannlegekontoret i 1905 førte til at hun måtte amputere tre fingre. Hun utdannet seg som stortingsstenograf i Kristiania i stedet. Men det var journalist hun skulle bli. Hun flyttet til Trondheim i 1911 og startet en lang karriere i arbeiderpressen. Hun var under stor innflytelse av arbeiderbevegelsen i byen og miljøet tilknyttet den nylig grunnlagte høyskolen og Studentersamfundet. Hun var nå svært oppdatert på politikk og sosiale reformer.

Etter å ha klaget inn redaksjonssekretæren for uønskede kyss og klemmer, forlot Ottar arbeiderpressen i Trondheim til fordel for Bergen – sjefen i Trondheim fikk fortsette i jobben som før.

Erfaringene Ottesen Jensen hadde gjort seg som journalist – om fattigdom og dårlige arbeidsforhold – inspirerte henne til å fagorganisere arbeiderklassekvinnene i Bergen. Men for mange av kvinnene var det ikke organisering som opptok dem, snarere spørsmål om seksualitet og reproduksjon. Hvorfor fikk de rike kvinnene færre barn enn arbeiderkvinnene? Og var det skilsmissegrunn å nekte ektefellen samleie?

Heller ikke Elise hadde svar på alle spørsmålene – for henne ble dette starten på å utdanne seg og finne svar på spørsmålene arbeiderkvinnene desperat etterlyste.

7

I Bergen, i 1913, traff hun han som skulle bli hennes ektefelle og livsledsager gjennom mange år. Albert Jensen var en kjent svensk syndikalist som flyttet til Norge for å komme unna en fengselsstraff han hadde fått for å holde antimilitaristiske taler i Sverige. Han talte varmt om at solidaritet mellom arbeidere i Europa var veien til fred. Elise og han ble kjærester og etter hvert samboere i København – enda samboerskap den gang var forbudt. De var et moderne par som fant fellesskap i litteraturen og politikken. De giftet seg i 1931, så snart Jensen hadde tjent nok penger til å skille seg fra sin fraseparerte kone. Albert Jensen forlot senere Ottar til fordel for en kvinne halvparten så ung, og de skilte seg i 1945.

8

Albert Jensen hadde blitt utvist fra Norge like etter at første verdenskrig brøt ut. Norge hadde erklært seg nøytralt og kunne ikke være tilholdssted for fredsaktivister. Ottar og Albert ble derfor boende som flyktninger i Danmark under første verdenskrig. Ottesen Jensen ble gravid og fødte en sønn i oktober 1917 som døde få dager senere. Hun var alvorlig syk og det kunne ha gått skikkelig galt – penicillin var enda ikke oppfunnet. Hun overlevde, men til hennes store sorg kunne hun ikke få flere barn.

Det var kaldt og dårlige kår under krigen. Brensel ble rasjonert og som illegale flyktninger hadde de ikke rett på rasjoneringskort. De fikk spanskesyken. Sykehusene i København var overfylt, og utlendingene ble ikke prioritert. I 1919 ble Albert utvist fra Danmark. De reiste videre til Sverige, og denne gangen var det Elises tur å forlate stedet hun hadde gravlagt sitt lille barn. På grensa ble Albert arrestert og fengslet i fire måneder. På egenhånd måtte hun etablere et nytt liv i Stockholm.

Det var en vanskelig tid for Elise, óg en dyster tid i Europa. 20 millioner mennesker hadde mistet livet under krigen og nasjonalismen vokste.

9

Fattigdommen i Sverige på denne tiden var vanvittig. Elise har omtalt trangboddheten som den hun senere så i flyktningleirer rundt omkring i verden. Det var i skogene, i Nord-Sverige, at det sto aller verst til. Ikke bare var det elendige sanitære forhold, mangel på mat og veldig kaldt – de manglet elementær kunnskap om reproduksjon. På invitasjon fra syndikalistene begynte Ottesen Jensen å holde foredrag med mål om at folk skulle bli i stand til å planlegge antall barn og glede seg over seksuallivet.

«Jeg kan for faen ikke forstå hva gærent en har gjort som har fått en kjerring som får unger bare en kikker på henne!», var blant utsagnene Ottar gjenga etter sine mange opplysningsreiser til skogs. Barn ble født blinde etter å ha blitt smittet med gonore av moren under fødselen. Mange uønskede svangerskap ble forsøkt avsluttet, men endte med livsfarlige skader og dødsfall. Kvinner «fødte bokstavelig talt for kirkegården».

Ottar var utålmodig. Å bare fortelle om prevensjonsmidler var ikke tilstrekkelig. Hun bestemte seg for å også hjelpe kvinnene med å tilpasse pessar, til tross for at prevensjonsopplysning var forbudt.

Ottar må ha vært uredd. Hun reiste alene, uten å vite hva som ville møte henne. Hun kom tett på mennesker, sov i fremmedes senger, og ble fortalt de mest intime bekymringer. Hun dro fra skogene med loppebitt og hodelus. Intimhygiene var det lite av og hun brakk seg mellom pessarene hun hjalp å tilpasse – ofte på utedoen som var det eneste stedet for privatliv. Hun oppsøkte også mennene, utfordret dem og la seg til å sove i tømmerhoggerleiren med dem etterpå. Det hendte politiet satt på første rad under foredragene hennes. Hun talte høyt om de mest kontroversielle temaene – som onani og homofili – selv da samtykkende sex mellom heterofile ektefeller var tabubelagt nok.  Som hun selv sa, «det nyttet ikke å være prinsesse på erten».

10

I 1933 ble Riksförbundet för seksuell upplysning (RFSU) stiftet, etter at Ottesen Jensen hadde sammenkalt representanter fra ulike fagforbund i landet. Som 47-åring ble Ottar forbundets første formann. Den nye organisasjonen skulle jobbe for seksualopplysning, starte klinikker i hele Sverige, avskaffe den gjeldende preventivloven og gjøre prevensjonsmidler gratis. De ville legalisere abort på sosialt grunnlag og fremme reformer i tråd med ny forskning. På mange måter var ikke innholdet i RFSUs første handlingsprogram veldig annerledes enn det som i dag står på agendaen til RFSU og norske Sex og Politikk. 90 år senere arbeides det fortsatt innenfor de samme tematiske områdene, og med å videreutvikle politikk og lovgivning, og beskytte framskritt mot tilbakeslag.

11

Ottesen Jensen var svært aktiv i debatten for å liberalisere abortloven og preventivloven. Hun skrev pamfletter, avisinnlegg og bøker, og hadde en fast spalte i de svenske syndikalistenes avis. Hun etterlyste initiativer som faktisk ville beskytte kvinnene og familiene deres – politikk som ville få bukt med nøden, arbeidsledigheten og spedbarnsdødeligheten.

For sitt arbeid møtte hun mye motstand, særlig fra kirken og nasjonalistiske politikere. Religiøse ledere anså arbeidet hennes for å være umoralsk. Nasjonalistene fryktet at et allerede befolkningsfattig Sverige ville bli ytterligere økonomisk og politisk svekket ved barnebegrensning. Den samme motstanden møter aktivister for seksuelle rettigheter i dag.

Til tross for motstanden kunne Elise og hennes meningsfeller sjekke inn mange gjennomslag. Den gamle preventivloven ble opphevet i 1938. Sverige fikk en mer liberal abortlovgivning i 1939, og på nytt i 1946 som også tillot abort på sosialmedisinsk grunnlag. I 1942 ble det bestemt at seksualundervisning skulle innføres i den svenske skolen. Og i 1944 oppheves de generelle straffene for homofili – 28 år før det samme skjer i Norge.

12

I 1936 var Elise involvert i en alvorlig bilulykke. Det skal senere komme fram at det var et selvmordsforsøk. På denne tiden gjør hun knapt annet enn å jobbe, hun var mye syk, sørget over sin døde lillesøster, ektemannen hadde innledet et forhold til en annen, og hun lengtet voldsomt etter sønnen hun mistet. Det var mye vondt i Ottars liv.

13

I motsetning til i mange andre land i Europa, hadde RFSU kunnet fortsette å drive sitt arbeid gjennom andre verdenskrig. Forbundet hadde til og med vokst. Men også i det nøytrale Sverige fikk de merke konsekvensene av krigen. Det var et økt antall uønskede graviditeter i de delene av landet hvor det lå militærleirer, og RFSU fikk langt flere desperate henvendelser fra kvinner som ønsket abort. I landene hvor nazistene kom til makten ble klinikkene stengt og helsepersonell truet på livet.

Ottar var svært opptatt av krigens brutaliteter. Hun ledet Stockholm-kontoret til International Rescue and Relief Committee og gjorde en viktig innsats for flyktningene som kom til landet. Da krigen var over, ville hun bidra til gjenoppbygging av det internasjonale arbeidet for familieplanlegging. Først på lista sto hjelp til å starte opp igjen klinikkene i norden.

14

I 1946 inviterte Elise flere internasjonale gjester til å delta på RFSUs kongress, med et ambisiøst mål i tankene – å opprette et sekretariat, som et første steg i å skape en internasjonal organisasjon som skulle spre informasjon om familieplanlegging verden over. Hun fikk det til! Kollegaer i de nordiske landene, Nederland, Storbritannia og USA var med – Ottars initiativ var kimen til det som skulle bli International Planned Parenthood Federation (IPPF).

Bevegelsen samlet seg på nytt i England to år senere, og deretter i India i 1952 hvor 500 deltakere fra 16 land kom til enighet om å etablere en føderasjon med følgende hensikt: «Føderasjonen føler seg overbevist om at en gunstig balanse mellom befolkningens størrelse og verdens matproduksjon er et nødvendig vilkår for varig fred, at en slik balanse ikke oppnås uten utbredt kunnskap om fødselskontroll, og at det er en grunnleggende menneskelig rettighet å få del i denne kunnskap».

Frykten for den stadig økende befolkningsveksten i verden dominerte på denne tiden. Stadig flere mennesker overlevde sykdom og nød, og de levde lenger – verden var nå nådd 2,5 milliarder. Ifølge FN steg befolkningen hurtigere enn det kunne skaffes mat til å brødfø hele jordas befolkning. Frykten for befolkningseksplosjon opptok mange, og ble et argument for mindre barnekull og mer familieplanlegging.

Problemstillingen opptok også Ottar og hennes internasjonale kollegaer. Men den var ikke uten kontrovers og uenighet. Særlig var flere skeptiske til amerikanerne og Margaret Sanger, familieplanleggingens store stjerne. Sanger ønsket å utvikle familieplanlegging som stoppet befolkningseksplosjonen, og selv etter krigen var hun forkjemper for sterilisering av dem som hadde “uønskede egenskaper”. Ottar mente at barnas rett til å være ønsket og kvinners selvbestemmelse skulle være det sentrale, og hun så på konsekvensene av nazistenes umenneskelige holdning til befolkningskontroll med gru.

Men også Ottesen Jensen hadde hatt sine kontroversielle koblinger til rasehygiene. I en periode på 20-tallet godtok hun en rasehygienisk måte å tenke på, særlig i spørsmål om sterilisering.

Til tross for fortsatt befolkningsvekst i verden i dag, brukes ikke lenger argumentasjonen om befolkningskontroll og befolkningseksplosjon blant dem som arbeider for seksuelle rettigheter. Retten til likestilling og kroppslig autonomi er den sentrale argumentasjonen. Verden har nylig rundet 8 milliarder mennesker og FN omtaler det som en «verden av uendelige muligheter».

15

Ottesen Jensen var også hard i sin kritikk av det nylig etablerte Verdens helseorganisasjon. De var aktive i en rekke helsespørsmål, men tok ikke ansvar for å spre kunnskap og vitenskap om seksualitet og reproduksjon. Det fantes ingen annen internasjonal organisasjon som ville ta seg av disse problemene – FNs befolkningsfond (UNFPA) ble først dannet i 1969. Derfor mente Ottar og hennes kolleger at det var nødvendig å danne en privat organisasjon som ville gripe inn i disse spørsmålene.

Den endelige stiftelsen av IPPF fant sted i 1953 – tilbake i Stockholm ble Sanger valgt til leder og Ottesen Jensen ble leder for Europa og Afrika-kontoret. På slutten av 50-tallet var det Ottar som overtok stafettpinnen. Da avsluttet hun jobben som formann i RFSU, og ledet IPPF fram til 1963 – og hun selv var 77 år gammel.

Ottesen Jensen reiste jorda rundt. Hun drev et aktivt politisk påvirkningsarbeid rettet mot både FN og svensk utenrikspolitikk. Hun kjempet for at familieplanlegging skulle anerkjennes som en menneskerettighet. I dag er  IPPF den største globale føderasjonen for seksuell og reproduktiv helse og rettigheter, med medlemsorganisasjoner i over 120 land.

16

I september 1973 dør Elise Ottesen Jensen av livmorhalskreft. I dødsannonsen står teksten fra den gamle norske salmen «Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder, da er livet ei så svært, døden ikke heller». Ottar kjempet for våre seksuelle rettigheter til siste slutt.

 

Litteratur:

Duckert, Hege. 2021. Norsk kvinnehistorie på 200 sider – fra forsørgede fruentimmer til skamløse jenter. Oslo: Kagge.

Linder, Doris H. 1996. Seksualpolitikk og kvinnekamp. Oslo: Tiden norsk forlag

NRK TV. 1966. «En banebryter for seksualundervisning». 10. februar 1966. https://tv.nrk.no/program/FOLA66010666

Ottesen-Jensen, Elise. 1965. Og livet skrev. Oslo: Gyldendal norsk forlag.

Ottesen-Jensen, Elise. 1967. Livet skrev videre. Oslo: Gyldendal norsk forlag.

Thorgren, Gunilla. 2011. Ottar och kärleken. En biografi. Stockholm: Norstedts.

 

Teksten var først publisert i Fett #1/23 KAMP.