Når så du sist et panel som kun besto av minoritetskvinner? I går samlet en gruppe inspirerende kvinner med muslimsk bakgrunn seg for å snakke om sosial kontroll og søsterskap – på egne premisser.
Tekst: Hedda Lingaas Fossum
– Alle snakker om muslimske kvinner, men i så mange av disse samtalene mangler våre stemmer. Slik åpnet Deeyah Khan gårsdagens første panelsamtale i regi av sister-hood, nettmagasinet for kvinner med muslimsk bakgrunn. Temaet for samtalen var «The burden of ‘honour’», og i panelet satt syv unge kvinner som i løpet av de siste årene har markert seg i den offentlige debatten.
Deeyah Khan, filmskaper og grunnlegger av sister-hood, måtte som 17-åring forlate Norge på grunn av trakassering, hets og trusler fra sitt eget miljø, fordi hennes karriere som musiker ikke ble ansett som passende for en jente med hennes bakgrunn. Senere, som voksen, har hun snakket om (blant annet i Fett 1/2013) den «totale stillheten» trakasseringen ble møtt med, og hvor smertelig det var at ingen tok henne i forsvar. I sin innledning snakket hun om hvordan dagens unge jenter og oppgjøret de har satt i gang med sosial kontroll har gitt henne håp for framtiden og er hennes største inspirasjon.
Deltakerne i panelet, som ble ledet av sister-hoods ansvarlige redaktør Afak Afgun, var Nassima Dzair, Namra Saleem, Linn W. Firdaous Nikkerud, Florence Aryanik, Sofia Nesrine Srour, Nancy Herz og Mahira Karim. Med ulik bakgrunn innen blant annet journalistikk, jus, nevrovitenskap, medisin, utviklingsstudier og sosialt entreprenørskap har de unge kvinnene det til felles at de er sterkt engasjerte i kampen for kvinners rettigheter.
Samtalen, som varte i nesten to timer, var preget av dette engasjementet. Det at panelet utelukkende var sammensatt av kvinner med minoritetsbakgrunn – et altfor sjeldent syn i norsk offentlighet – satte tonen for arrangementet: Alle deltakerne var inne på hvor befriende, og hvor nødvendig, det er å snakke for seg selv, og på egne premisser, uten å bli satt i båser eller bli utsatt for kunnskapsløse tolkninger. Et gjennomgangstema for kvelden var frustrasjonen over tendensen i norsk media og blant støttespillere i offentligheten til å «ta over» muslimske kvinners historier, tilpasse dem egne narrativer og ofte fordomsfulle virkelighetsoppfatninger – gjerne knyttet til hijab, og hvorvidt man har den av eller på – og hvordan dette reduserer spillerommet for å uttale seg i offentligheten.
Blant hovedtemaene i samtalen var sosial kontroll og sladderkultur, særlig knyttet til kjønn og «korrekt opptreden» for jenter med muslimsk bakgrunn. Deltakerne delte egne og bekjentes erfaringer med å bli snakket om, holdt under oppsikt (– Alle kjenner til disse taxisjåførene… som Namra Saleem sa til latter fra salen) og bli moralisert over, enten det gjelder klesdrakt, yrkesvalg, hobbyer, deltakelse i offentlig debatt – eller for eksempel å ha en mor som har gått gjennom skilsmisse eller blitt enke. På den mer alvorlige siden av skalaen kunne flere av deltakerne fortelle om opplevelser av trakassering, hets og trusler. – Det er en grunn til at jeg ikke har deltatt i offentligheten på halvannet år, som Florence Aryanik sa.
Kostnaden ved å utfordre normer og utvide handlingsrommet for kvinner kan være høy for den enkelte debattant. Noen av deltakerne kjente seg dessverre godt igjen i Deeyah Khans opplevelse av å stå igjen helt alene i møte med hets og sosial motstand. De kan oppleve stort bifall i offentligheten, og å bli heid fram av støttespillere, men som Aryanik sier: Når meldingene begynner å tikke inn i innboksen, når du blir spyttet etter på gata eller får trusler, er det ingen som sier noe. – Når du sitter der på rommet ditt om kvelden er du helt alene. Flere ytret håp om at dette nå kan endre seg gjennom det søsterskapet som er i ferd med å oppstå ved at flere tar til orde mot sosial kontroll.
Ikke bare sorg og inspirasjon, men også sinne kom til uttrykk hos flere av jentene: Provokasjonen over at kvinners kropper og atferd blir gjort til gjenstand for menns ære og opprettholdelsen av et patriarkalsk samfunnssystem. – Jeg nekter å gå med på at min lillesøster også skal oppleve dette, sa en av deltakerne, til stort bifall. Og med Namra Saleems ord: – Når jeg tenker på alle som kanskje dømmer meg, tenker jeg bare «Fuck deg, fuck deg og fuck deg».
Hvis samtalen kan sies å kokes ned til noe må det rett og slett være retten til å være den man er, å ta sine egne valg og forfølge egne interesser, noe som var en gjenganger i mange av innleggene. Ikke minst kjemper disse jentene og kvinnene for retten til å eie sin egen historie, både i møte med egne miljøer og med «storsamfunnet» – et uttrykk flere for øvrig ga uttrykk for å mislike.
– Det provoserer meg så innmari når muslimske kvinner blir framstilt som svake, sa Linn Nikkerud. – Vet dere hvor tøff man må være for å motstå press fra så mange ulike kanter? Gjennom historier om mødre, venninner og andre kvinner de har møtt – Florence Aryanik har blant annet jobbet med flyktninger i Tyrkia og Palestina – viste deltakerne at dette handler om det motsatte av «ressurssvake» personer, men tvert imot mennesker med en kunnskap, styrke og erfaring som gjør at deres stemmer virkelig burde bli hørt i mye større grad.
– Vi sitter på en kompetanse og på ressurser som er unike og verdifulle i dagens samfunn, sa Nassima Dzair, som blant annet jobber med å stimulere til lederskap blant ungdom i InterBridge. – Vi med en flerkulturell bakgrunn har en språklig og kulturell kompetanse som langt flere burde innse at er en verdi, ikke en ulempe.
– Det vi, og kvinnene før oss, prøver å gjøre er bare å øke takhøyden for å være den man er, sa Nancy Herz. – Vi kommer til å fortsette å la våre stemmer bli hørt, ikke bare for oss selv, men for hverandre, for de som gikk før oss og de som kommer etter oss.
*
Nancy Herz og Sofia N. Srour, som deltok på gårsdagens arrangement, skal sammen med Amina Bile være gjesteredaktører for Fett 1/2017, som kommer ut den 8. mars.
Merknad: Sitatene i denne teksten er etter hukommelsen. Et opptak av arrangementet vil sannsynligvis legges ut på sister-hood.com på et senere tidspunkt.