Foto: Marie Hald

Voksbarnet er ikke første gang hekser har vært del av Ravns kreative prosjekt. I mellom sine andre utgivelser, som den Booker-pris nominerte De ansatte og romanen Arbeidet mitt, har Ravn også medstiftet og drevet Hekseskolen, som i flere år opererte som både skriveskole og en slags performance. Før Voksbarnet kom teaterstykket Hex, skrevet av Ravn og regissøren Liv Helm, basert på de samme historiske hendelsene som Voksbarnet tar for seg – En gruppe kvinner som ble anklaget for heksekunst og senere henrettet i Aalborg, på begynnelsen av 1600-tallet. I sentrum av historien er Christenze Kruckow, en ugift adelskvinne som blir nødt til å forlate livet sitt på Fyn etter anklager om heksekunst. I Ålborg finner hun et nytt fellesskap av kvinner, men hekseryktene viser seg å være vanskelige å riste av seg, spesielt i en tid hvor det antas, slik det står i boka, at «der det finnes mange kvinner, finnes mange hekser».

Med seg til Ålborg har Christenze et voksbarn, en dukke av bivoks som Ravn informerer meg om at ikke var et uvanlig redskap på den tiden. Hun beskriver det som en slags skandinavisk form for voodoo-dukke, et konsept vanlig nok til at Christian IV mistenkte svenskene for å bruke voksdukker mot ham under Kalmar-krigen.

Voksbarnet, og hvordan det senere ble del av grunnlaget for anklagene om heksekunst mot Christenze, var blant Ravns opprinnelige interessepunkter i de historiske kildene. Hun forteller at den også ble en ny inngang til historien om kvinnene fra Ålborg:

Jeg har alltid syntes det har vært litt vanskelig med historiske romaner. Det at en forfatter tror de kan være i hodet på noen for 200 år siden har alltid føltes litt for konstruert ut. Jeg har tenkt at jeg ikke egentlig kan skrive en roman om denne perioden, fordi hver gang jeg har forsøkt så har jeg bare tenkt, «Gud, jeg hater det her». Det føles så tydelig at det er meg som snakker gjennom en annen kvinne.

Hvis man gjør historiske mennesker som har blitt brent som hekser eventyr-aktige, så uskadeliggjør vi også den volden de ble utsatt for.

Men så leste jeg om dette voksbarnet, og fikk en ide om at det kunne være fortelleren. Voksbarnet kan være en slags arkeologisk gjenstand, en ting som har ligget i jorden i 400 år, som faktisk har opplevd dette, som er et vitne. Så i den forskyvningen blir voksbarnet en slags huskegjenstand, en passasje mellom vår tid og den gangen. Da kan jeg godt skrive en historisk roman, og samtidig unngå å si at jeg visste hvordan man hadde det i 1620. Det er installert i boken, nesten som et smertepunkt. Voksbarnet sier jo flere ganger: «Jeg skulle ønske jeg kunne være nærmere henne». Fortelleren har den distansen til kvinnene boka handler om, og det håper jeg også litt at blir leserens posisjon.

Den lengselen etter å være nær disse kvinnene, er noe jeg også har kjent på, når jeg har jobbet gjennom det historiske materialet. Jeg har reist mye rundt i Ålborg – besøkt husene deres, vært der på natten og forsøkt å gjøre litt av deres magi. Fulgt i deres fotspor og sett hvor de har sittet i fengsel, blant annet.

Voksbarnet handler virkelig mye om vold, og det er en underlig balansegang, der man skal beskrive volden så man forstår den, men også uten at man nyter den. Jeg ville gjerne beskrive volden med respekt for kvinnene og deres liv og kropper, men samtidig kan jeg ikke la være å bli fascinert over de menneskene som finner volden. Så det blir den balansegangen. For eksempel har jeg skrevet flere scener som foregår i mørket, der man kun hører det som skjer. Der kvinnene sitter nede i kjelleren og ikke kan se noe.

Ofte får voksbarnet, som er begravd i jorden eller borte fra der handlingen finner sted, beskjed om hva som foregår, fra naturen. Var det en del av den samme prosessen, å finne innganger til å beskrive volden som ikke nødvendigvis er menneskelig? 

Når du begynner arbeidet med å undersøke historiske hendelser som dette, er det to hovedkilder – rettssakene og regnskapene. Rettssakene er et ganske vanskelig sted å være over lengre tid, fordi alt som er nedtegnet er skrevet fra henretternes perspektiv, og for dem er det fullstendig forutinntatt at disse kvinnene er skyldige. De virkelige menneskene er som skygger i de arkivene. Jeg ville se om det fantes andre innganger til historien, andre arkiver. Så jeg dro til det som i Danmark kalles Folkeminnesamlingen, et slags arkiv av folkets erindringer. Slik som beskrivelser av fastelaven, matoppskrifter og tradisjoner. Og i Folkeinnsamlingen er det vilt mye folkemagi. Der finner man den troen som voksbarnet har i boken også, at alt har potensialet til å fortelle.

Witches’ Sabbath (slutten av 1500-tallet)
Jacob de Gheyn II © CC / The Met

Fram til renessansen fantes et begrep jeg virkelig liker, som heter signatur-lære. Det er en middelaldersk, medisinsk tanke om at Gud har lagt en form for signatur i alt, for å fortelle folk hvilke ting som har medisinsk verdi. Så når en valnøtt ser ut som en hjerne, betyr det at å spise valnøtter er bra for hjernen. Når et blomsterblad ligner et øye, kan det hjelpe mot øyesykdommer. Det finnes en slags sammenheng med hvordan ting ser ut, og hva de er. For oss med en moderne, vestlig tankegang, høres det merkelig ut, men på den tiden var det en viktig del av livet, og den typen verdensforståelse som brukes i folkemagi. Om man følger den tankemåten er det så mange ting man kan hente informasjon fra. Ikke bare papirkilder skrevet av mennesker, men objekter. Som huset til Maren (en av kvinnene fra boka), for eksempel.

Så jeg begynte å forske med kroppen, å huske med kroppen. Jeg tror det egentlig er ganske lett, at alle forstår at det å lese om Marens hus er annerledes enn å besøke det. Jeg tror at det på et tidspunkt i boka står noe sånt som, «alt har noe å si om man bare lytter». Jeg begynte å skrive boka som et slags radikalt forsøk på å lytte gjennom tid.

Denne måten å tenke på, tror jeg mange i dag opplever som farlig. Tanken på at hus og steder kan bevare minner. Nettopp fordi så mange fryktelige ting har skjedd, at man ikke vil tenke på at de fortsatt kan henge igjen. 

Vår relasjon til historien, og hvorvidt den bestemmer over oss, er noe jeg virkelig har vært interessert i. Jeg tror ofte det kan være utydelige ting i livet, som du ikke helt vet hva handler om. Jeg tror at jeg i mange år følte på en slags uklar trussel om å bli straffet eller truet, spesifikt for å ta opp plass som kvinne, kanskje spesielt da jeg var barn. Det er kanskje det å skulle forstå den følelsen, av en trussel om straff, som har ledet meg tilbake til denne historiske perioden.

Hus kan bære med seg en historie. Ideene våre bærer på historie, de også. Selv tankene våre og oppfatningen vår av virkeligheten er ikke noe vi er født med, de er fylt med spøkelser de og. For meg, i alle fall, har det vært virkelig fint å møte de spøkelsene. Å møte reformisten Martin Luther og tenke, ah, jeg forstår hvordan det er. Eller kongen i denne boka, Christian IV. Han sto bak mye av sentraliseringen av makt i Danmark-Norge, og for å ha en sentralisering av makten, må du sentralisere loven. Og man kan se at i Europa brukes anklagelsen om hekseri ofte som redskap for å sentralisere makten.

På hvilken måte da?

Folk som anklagdes for hekseri, anklagdes for oppførsel som veldig brått ble kriminalisert. Å straffe dem blir en måte å dressere befolkningen på. Altså, man blir enig om en lov, og så snart noen handler utenfor loven, straffes de for det. På den måten vil alle begynne å følge loven.

Dagen hvit magi ble kriminalisert, i oktober 1617, hadde svart magi allerede vært ulovlig i en lengre periode. Men svart magi er en slags fantasi, oppfunnet av teologer og demonologer. Å lage avtaler med djevelen eller vekke de døde til live. Altså ikke noe noen faktisk holdt på med. Men på den dagen blir «hvit magi» å syne og å mane, også kriminalisert. Det har vært ganske aktivt i bruk av folk til vanlig, og ingen er helt sikre på hva det vil si at det plutselig blir ulovlig. Det skaper jo stor uro, og ingen er helt sikre på hvordan man skal oppføre seg. Det har vært en forståelse av at heksejaktene kom nedenfra, at det kommer fra naboer som var sure på hverandre, eller fra en eller annen uforklarlig voldelig drift i den dype folkemassen. Og det er helt feil. Det er et maktredskap.

Slik det beskrives i Voksbarnet, virker det som at det å være en kvinne og møte andre kvinner på den tiden, var veldig risikabelt. Har du gjort noen tanker om hvordan disse kvinnelige fellesskapene ble bygget likevel? 

Jeg kan si at jeg selv alltid har syntes det har vært vanskelig å få kvinnefellesskaper til å fungere. Spesielt over lang tid. Og jeg tror det er fordi jeg har opplevd at det liksom var etablert at min lojalitet alltid skal ligge et annet sted. Hos partneren min, hos foreldrene mine, eller hos arbeidet mitt. Spesielt om man en dag får barn, ligger det alltid en forventning om at lojaliteten din skal ligge hos familien.

Men jeg vet at på den tiden, og egentlig helt fram til industrialiseringen, har det vært enormt mange fellesskap organisert rundt gjøremål. Det fantes spesifikke kvinneoppgaver, der kvinner var sammen uten menn for å for eksempel karte ull eller rense sild. De fellesskapene som oppstod var grunnleggende for hvordan livet så ut og hvordan man forstod seg selv.

Det har interessert meg hvordan man sikkert enda lenger tilbake i tid, men i alle fall tilbake til heksebrenningene, kan finne steder der kvinnefellesskapene kan være i samfunnet. Man kan se at det var en lang rekke helt ville kvinnefester, som for eksempel en av mine favoritter, barselsfesten, som gikk ut på at en kvinne skulle føde og ba om hjelp til det. Og fødselen blir ferdig og barnet ble døpt. Etter dåpen holder kvinnen en fest for de som har vært del av fødselen. Festen er ikke for kvinnen, eller for barnet, det er en fest for de som har hjulpet til. Alle skal kalle hverandre mutter – tysk for mor – og hvis noen glemmer det må de drikke schnapps. Så drikker de mer og mer mens moren ligger i sengen, helt til de bråker så mye at hun ber dem gå. Og da løper de gjennom byen, litt som studenter eller russ i gatene, som en del av barselsfesten. Det er jo kvinner som må ha vært helt vilt fulle i det offentlige rom.

Barselfesten ble forbudt i 1624, så det har tydelig skjedd en avvikling av forskjellige fellesskap, fordi kvinner skal ha sin lojalitet til en mann – enten det er en ektemann, en bror eller en konge. Det er som man nesten kan fornemme en frykt for at man veldig raskt kan miste makten over disse menneskene.

Og til slutt: Vi blir jo aldri lei av å snakke om hekser. Jeg tror vi er ved et punkt i kulturen hvor vi kanskje savner heksene. Har du noen tanker om hva som gjør heksa udødelig?

Jeg tror det finnes flere typer hekser. Det er eventyr-heksa, som fra Snehvit, og det finnes en slags popkulturell forbruks-heks, som har noe å gjøre med det å skulle kjøpe salvie fra Sephora, som er litt mer «lifestyle». Så er det historiske mennesker som anklages for å være hekser, og det er viktig å skille dem fra hverandre. For hvis man gjør historiske mennesker som har blitt brent som hekser eventyr-aktige, så uskadeliggjør vi også den volden de ble utsatt for.

Jeg tror noe av det som har vært viktig for meg, som jeg også tror mange er interessert i, er at jeg i dette materialet har møtt en radikal annenerledes kosmologi. En annen forståelse av menneskets plass i verden. At det ikke er et antropocensk syn, der mennesket står i midten og alt er dødt og vi kan domestisere alt. Her møtes de forskjellige heksene i en figur som kan brukes til å tenke på nye måter, samtidig som man tar historien med.

Man kan nesten få en følelse eller en idé om at, «okay, verdenstilstanden er virkelig håpløs nå». En følelse av at man på et tidspunkt har stått i et veikryss og har valgt feil retning. Da tror jeg heksefiguren er noe som nesten kan bli et ord for hvor man ellers kunne vært, hvordan verden hadde sett ut hvis de bålene ikke ble tent.