Leder Fett 2/19

Et bilde av en eldre kvinne som bar et skilt med skriften «I can’t believe we still have to protest this fucking shit» gikk viralt da Polen forsøkte å stramme inn abortloven (ytterligere) i 2016. Spol fram tre år: «Jeg kan ikke tro at abortloven skal bli strengere i min levetid enn det var for min mor da hun var like gammel som meg», sa et redaksjonsmedlem på møte. Ikke jeg heller. Men hvorfor ikke? Kunne historien ha advart oss?

Et blikk på borgerrettighetsbevegelsen i USA sin historie vil fortelle at framskritt på én front, ofte genererer en motreaksjon på en annen. Slaveriet oppheves, med unntak om slavearbeid blant straffedømte. Civil Rights Act kom i 1964, og de lærde strides om Lyndon B. Johnson virkelig sa at Demokratene nå hadde tapt sørstatene i en generasjon. Hatkriminaliteten mot svarte økte; i 1967 sang Nina Simone Backlash blues, basert på et dikt av Langston Hughes.

Det er gode grunner til å se dette i sammenheng med den feministiske bevegelsens historie. Bølgen er jo selve metaforen vi har valgt for å skrive fortellingen om oss selv– en bølge oppstår, når en topp, og avtar igjen. Kanskje slår den mot en klippe, og vannet spruter i motsatt retning. Ett skritt fram, to skritt tilbake. Må det være slik?

Da Trump ble valgt til president i USA, tiltok også kvinnekampen. Flere har hevdet at #metoo oppstod som en form for motreaksjon. Her befinner vi oss, i en tid der utspill ofte er kalkulerte for å framprovosere sjokkbølger av forferdelse. Sylvi Listhaugs rådgivere lever av kalkulerte utspill som skal provosere og dirigere oppmerksomheten i FrPs retning over flere dager – helt til alle har glemt forslaget om endring i abortloven og fosterreduksjon som for øvrig var på høring dagen før 17. mai i år. Når du leser dette har kanskje lovforslaget gått gjennom.

Forskerne Pippa Norris og Ronald Inglehart har forsket på verdier i en årrekke, og gav ut boka The cultural backlash i 2018. Her lanserer de en tese om et tippepunkt: Mens den yngre generasjonen får stadig mer sosialliberale verdier, endrer ikke disse seg verdiene seg proporsjonalt hos befolkningen med stemmerett. Og mens mye går riktig vei, og feministene var rekordmange Youngstorget på årets 8.mars-markering, er det verd å minne om at det nok også skyldtes et opplevd tilbakeslag mot en av kvinnekampens kjæreste seire; abortloven.

«Det er en skummel tid for menn» hevdet Donald Trump i alt oppstyret omkring høringen den vordende høyesterettsdommeren Brett Kavanugh i fjor på grunn av voldtektsanklager. Mon det. I skrivende stund kommer det ene nedslaget mot abortretten i USA etter det andre, i delstat etter delstat. For noen dager siden (19.5.19) kom nyheten om at den amerikanske delstaten Alabama mer eller mindre totalforbyr abort i staten. En lov som er grunnlovsstridig. De forventer altså et søksmål fra Planned Parenthood slik at dommen i rettsaken utfordrer Roe v. Wade (1973). Spørsmålet om abort «never went away», forklarer en av advokatene, Eric Johnston, som har kjempet i 30 år for å totalforby abort til podkasten The Daily (New York Times).  For eksempel ved å gjøre aborter vanskeligere å gjennomføre ved innføring av strenge regler rettet mot helsepersonell og bestemmelser som «The heartbeat bill». Den samme podkasten dekker «abortkrigen» som lenge har foregått i landet – fra Missouri, til Illinois, to motpoler på feltet. Det er til å grine av. Og det er særlig skremmende fordi nettopp med innsettelsen av Kavanaugh, er flertallet i høyesterett forskjøvet, og en overprøving av Roe v. Wade mer sannsynlig.

Tendensen blir klarere når kjønnsstudier legges ned i Ungarn, og statsminister Victor Orbán stenger grensene for migranter og prøver å få ungarske (hvite) kvinner til å føde flere barn med insentiver om gunstige boliglån og skatteletter. Når Brunei vedtar at utroskap, blasfemi og analsex kan straffes med døden. Når en kvinne blir arrestert for å lage plakater av et Madonna-motiv med regnbuefarget glorie for å ha fornærmet religiøse følelser i Polen – et land der innenriksministeren hevder familien er under angrep fra «hele den LHBT-bevegelsen, kjønn» (sic, min oversettelse). («Gender» har blitt et skjellsord i deler av Europa minnet leder i FRI, Ingvild Endestad om i Fett 4/18.)

Vi var flere fra Fett som var på FNs 63. kvinnekommisjon – Kristine Bjartnes har skrevet en oppsummering av møtet, med tøffere forhandlinger enn på lenge. Men dette skjer ikke «plutselig» – strategiske koalisjoner mellom konservative lobbyorganisasjoner og land på tvers av religion har vært synlige krefter i FN i flere år, «motivert av pre-moderne ideer om kjønnssaker, familiepolitikk og kvinnehelse», som Ingrid Vik og Anne Stensvold skriver i en NORAD-rapport fra 2013.[1]

Leser man sin feministiske kanon blir det snart åpenbart at denne vantroen vi føler på faktisk er lite nytt under solen. Første setning i Simone de Beuavoirs Det annet kjønn (1949) er hvor kjedelig og repetitivt det er å måtte skrive en hel bok om kvinnen: «Emnet er irriterende. Særlig for kvinnene, og det er ikke nytt». Hun har rett: Det er trettende å måtte gjenta det samme igjen og igjen.

Virginia Woolf hadde alt i essayet Et eget rom (1929) klare forventninger til studentene hun foreleste for – ettersom de hadde hatt stemmerett i ti hele år i Storbritannia. Her skriver hun også: «det kan umulig ha vært en tid så støyende kjønnsbevisst som vår egen», og fortsetter: «stemmerettskampen hadde utvilsomt skylden. Den må ha vekket en usedvanlig selvhevdelsestrang hos menn; den må ha fått dem til å gi sitt kjønn og dets særtrekk en betydning som de ikke ville ha brydd seg med å tenke på om de ikke var blitt utfordret», og viser til en rekke utgivelser i samme århundre der menn skriver om kvinnens natur – og sin egen. Woolf skrev også at historien om menns motstand mot kvinnefrigjøring er vel så interessant som kampen i seg selv.

Mary Wollenstonecrafts A vindication of the rights women kom i 1792 og møtte mye motstand i hennes egen levetid – og etter hennes død. Ektemannens (velmente) biografi om deres ukonvensjonelle samliv, ble gjenstand for propaganda og avskrekking av andre kvinner mot å følge i hennes fotspor. Dette er bare noen eksempler, og slik kunne man ha fortsatt: «Fra de første kvinnesakskvinner begynte å plukke på menns privilegier, har mannskulturen forsøkt å bruke dette som våpen mot oss. Vi er blitt karikert og latterliggjort, merkelappen ‘mannshatere’ har vært effektiv…», lyder en leder av tidssignalet Sirene med tema: Mannen, utgitt i 1974.

Et ekko av det samme kan høres inn i vår egen tid. Da jeg overvar deler av Mannforums markering av mannsdagen 19. november i fjor, var det flere som snakket om «kjønnskrig». Deler av det samme møtet ble formidlet inn i de norske stuer i NRK Brennpunkt-episoden med en variant av det samme begrepet: Kjønnskampen. Personlig har jeg stor sympati med de utfordringer menn har (flere vellykkede selvmord og rusproblemer for å nevne noe), men jeg nekter å gå med på at menns problemer skal settes opp mot feminismen. Så lenge jeg har vært feminist, har jeg hørt andre feminister minne dem rundt seg, og hverandre, på at de fleste taper i et patriarkat med snevre kjønnsroller. Menn som sliter må både få det lettere å oppsøke hjelp og løsne opp kjønnsrollene – Reidar Jessen skriver at han kan ta seg i å tenke at han er «glad han ikke er mann» når han leser kronikker som forherliger det maskuline denne våren.

I dette nummeret kan du også lese intervju med Janice Radways studier av feministiske ziner på 90-tallet, mens Madeleine Schultz gjenleser Faludis Backlash. Liv B. Johansen har reflektert over dem feminismen sliter med å nå: kvinner som velger deltid, og Ellen Aanesen skriver om den feministiske kampen fra Katti Anker Møllers tid til i dag – og Erna Solbergs nedbygging av fødetilbud parallelt med anmodning om å få flere barn. Les intervjuet med Sueli Carneiro som har vært med på å bekjempe det brasilianske militærdiktaturet på 80-tallet og om valget av Bolsonaro, og Ingvill Kjærsteins tekst om prisen for å varsle om voldtekt i Japan. Nina Bahar og Kitty Byng tar oss med et par år tilbake i tid for å se nærmere på anklager om «uaktsom» rasisme. Når blir det så meget snakk om urettferdighet og den rasifiserte at sympatien svinger i motsatt retning?

Mens Maren Dahl Keller har skrevet om Kamala Khan som en inkarnasjon av den feministiske fjerde bølgen, har vi også sett nærmere på offentlige kulturuttrykk som romerske skulpturers plass i det ytterliggående høyres nostalgiske fantasier – og i en performance av Marianne Heier. Elise Løvereide ser nærmere på likestilling og kjønnsnøytral feminisme, og Maya Økland ser nærmere på kvinner som har fått fast plass på sokkel i offentligheten – i stor grad et resultat av 80-tallets kvinnekamp – som holder stand i dag. Anja Sletteland har rett når hun sier at troen på at likestillingen «er på vei» også er passiviserende.

Feminismen er blitt erklært død gjentatte ganger – også av nevnte Woolf. Men sannheten er nok bare at vi (les: mediene) har glemt at den fins for en liten stund. Kan hende det kommer nye tilbakeslag – det blir i så fall vår jobb å øke bølgefrekvensen.

God lesning!

Hanne Linn Skogvang,

Redaktør i Fett

[1] Lobbying for faith and family. Anne Stensvold, Ingrid Vik. NORAD, 2013. Min oversettelse.