Barsel-varsel!
Barselkvinnen er på vei ut av skapet og inn i kulturen.
Hans Olav Brenner hadde rigget seg til på loftet til Deichmanske bibliotek i høst og invitert kulturprofiler til å fortelle om store leseropplevelser. Første par ut var Odd Norstoga og Gro Nylander. Førstnevnte hadde valgt Det store spelet av Tarjei Vesaas. De tre samtaler innforstått om boka. Nylander betror at hun har lest boken om odelsgutten flere ganger. Selv har hun valgt seg Kristin Lavransdatter av Nobelprisvinneren Sigrid Undset. Når de kommer denne delen av programmet stilner samtalen. De to mennene lar Nylander fortelle hvordan Undsets bok skildrer et kvinneliv med seksualitet, graviditet, fødsler og amming. Etter en panegyrisk omtale fra Nylander, svarer Odd Norstoga ja på spørsmål om han fikk lyst til å lese bøkene.
Da jeg fikk min andre runde med fødselsdepresjon, begynte jeg å skrive. Om ensomheten. Sorgen. Klaustrofobien. Om den fysiske utmattelsen, ammingen, parforholdet, fødselen. Først for min egen del. Så publiserte jeg det på en blogg. Anonymt. Det kjentes egentlig for privat til å deles, samtidig var jeg helt desperat etter et fellesskap. Min tanke var at å gi språk til mine egne erfaringer måtte gi gjenklang hos andre. Og det stemte. På kort tid fikk jeg mange henvendelser fra kvinner rundt om i landet som takket meg for at jeg delte. Og som selv ville dele sine historier med meg. Jeg fikk følelsen av å ha pirket borti Pandoras eske.
Denne høsten har vi opplevd noe så sjeldent som en lyrikkdebutant med salgssuksess. La meg gjenta det: Lyrikk. Debutant. Salgssuksess. Barsel av Kristin Storrusten er nå ute i tredje opplag, og merk mine ord, det kommer til å bli flere. For konseptet er genialt: Lyrikk for alle som har opplevd barsel, skal oppleve barsel, eller kjenner noen av de nevnte. Det er veldig, veldig mange. Så hvorfor finnes det ikke veldig, veldig mange bestselgende, skjønnlitterære barselbøker allerede?
Da Victoria Durnak kom med sin tredje roman, Senteret, gjorde Kritikerne på P2 et sympatisk grep: De satte to mannlige kritikere til å anmelde boken. Den tematiserer nemlig fødselsdepresjon. Og med dette signaliserer NRK uten ord at dette er relevant litteratur, også for menn. Samtalen mellom de to durkdrevne litteratene, Knut Hoem og Thomas Espevik, blir famlende når de skal snakke om spedbarn, tilknytning og barsel. Det skinner igjennom at de befinner seg på ukjent litterært territoria. Espevik sier han ikke kan komme på noen andre romaner som omhandler fødselsdepresjon. Hoem repliserer at det eneste han kan komme på er at han har lest noe hos Vigdis Hjorth om morsinstinkt og kjærlighet en gang.
Da jeg fortalte en eldre bekjent om bloggen min, kommenterte hun: – Før hadde vi dagbøker. I dag har man visst blogg. Av måten kommentaren ble levert på forstod jeg at den var mettet med kritikk, både meg og tiden vi lever i. Slike historier er egnet for skrivebordsskuffen, ikke offentligheten. Man må gjerne skrive, men det er ikke verdt å dele. Det har ikke allmenn interesse. Hvert år blir det født 60 000 barn i Norge. 80 millioner i verden. Thomas Espevik og Edvard Hoem kunne ikke komme på noen andre romaner som handler barsel og fødselsdepresjon. Hvor er barselkvinnen i litteraturen? I kulturen?
Stor litteratur handler om eksistensielle, allmenne spørsmål. Og man kan argumentere for at fødsel og morskap er en spesifikt kvinnelig erfaring. Men samtidig: Finnes det noen annen erfaring med mer eksistensiell tyngde enn en fødsel? Å gi liv. Og ved å gi det livet, komme så tett på døden som du noen gang har vært tidligere. Hvordan kan dette ikke være tema for stor litteratur?
Vel. Noe er på gang. Barselkvinnen er på vei ut av skapet, warts and all. Kristin Storrustens diktdebut er et tegn i tiden. Den kritikerroste serieavslutningen på Girls et annet. Nettserien Melk et tredje. Ida Jacksons blogginnlegg om barselerfaringen (også trykket i Fett 3/2016, red.anm.) gikk viralt. I lang tid har kvinner måttet underspille sin rolle i reproduksjonen for ikke å reduseres til sin kropp alene. Underspille kvinnelig tematikk i litteraturen for å bli lest av begge kjønn. Nå er det imidlertid på høy tid å bryte tausheten. Og det blir gjort. Litteratur om fødsel og barsel er ikke kvinnelitteratur, den angår det menneskelige på samme selvfølgelige måte som en odelsgutts kvaler i en av Vesaas’ romaner gjør. Jeg vet ikke om Odd Norstoga kommer til å lese Kristin Lavransdatter, men jeg håper han gjør det, for det er verdenslitteratur. Uansett.
Foto: HBO
Finnes det noen annen erfaring med mer eksistensiell tyngde enn en fødsel?
