Det er mer enn én kvinnelig rapper!

I 2005 sitter Kimberly Denise Jones, bedre kjent som Lil’ Kim, i fengsel, samtidig som albumet hennes The Naked Truth («Lighters up») tildeles 5 av 5 mics av det da sentrale musikktidsskriftet The Source. Hun er officially the queen of hip hop, ingen annen kvinnelig artist har mottatt samme heder. I dag er tidsskriftet ikke like relevant, så det at for eksempel Nicki Minaj ikke har fått sine 5 mics, sier lite om hennes ståsted i hip hop og musikkbransjen for øvrig. Det er i alle fall ikke en målepinn på hvem som er den regjerende bruden av hip hop, first lady of rap osv.

Det har vært kvinnelige rappere før Lil’ Kim, men ingen av dem gjorde det like bra verken blant publikum eller blant kritikerne. Lil’ Kim sitt album The Notorious K.I.M var den første platen jeg kjøpte av en kvinnelig artist. Jeg var i begynnelsen av min ’00 rap-periode og må ærlig innrømme at det jeg hørte mest på var Eminem. Jeg la vekk Notorious ganske kjapt. For en 11-åring med et anstrengt forhold til sex ble Lil’ Kim litt vel i overkant. Jeg ville heller høre på Eminems kvinnefiendtlige rants.

Dagens diskusjon går mye ut på at Nicki Minaj må overgi tronen til den australske rapperen Iggy Azalea. Men hvorfor må det være slik? Hvorfor er det bare plass til en kvinne om gangen? Et kjapt overblikk over sommerens festivaler viser at i beste fall finnes det kun én kvinnelig hip hop-artist blant et drøss med mannlige headliners og subliners, og de færreste av dem har rap som hovedmedium (Lauryn Hill, Janelle Monáe). I tillegg elsker media å hause opp kvinner som ypper mot kvinner. Ingenting er vel mer underholdende enn en cat fight. Bare se på Azealia Banks, hipster-rappens favoritt (best kjent for hitten «212») som etter sigende beefer med alt og alle. Noen ganger har hun rett, noen ganger tar hun feil, men som kvinne fremtrer hun som kjip og slitsom. Det hjelper heller ikke at hun alltid avlyser konsertene sine i Norge. Men artister som Chris Brown (som om ikke hans veldig voldelige adferd var nok til å frastøte seg publikum), slipper unna med de mest idiotiske utsagn. Ofte virker det som om alle og deres bestemor samarbeider med Chris Brown. Sånn er det jo, som samfunn elsker vi å hate kvinner, selv om kvinnen selv ikke er skyldig i mer enn en avlyst konsert og et par unødvendige utsagn. Standarden for kvinnelige artister er satt ekstremt høy, og selv når de strekker til og beviser talent og potensiale blir det stilt spørsmål om ikke det står en mann i kulissene. Ryktet om at Notorious B.I.G skrev alle Kim sine låter florerer enda i dag. Talent er jo heller ikke nok, Nicki selv har utalt at ingen gadd å høre på henne før hun tydde til implantat i baken.

Men det er lys i enden av tunnelen, evt i enden av teltet på Youngstorget hvor vi står og venter på at Nathalie Missaoui, bedre kjent under artist navnet CLEO, skal starte sitt sett. Teknikerne tar litt vel i med røykmaskinen. Det hele starter i god svensk stil med et opptak om feminisme og søsterskapet. CLEO kommer på scenen og rapper uakkompagnert at det finnes plass til mer enn én hip hop-brud og nevner sin Ladies first-kollaboratør Linda Pira minst tre ganger. Etter det begynner settet som er fylt med låter om feminisme og selvrealisering. Avsluttende spiller hun «Gå på salong» med verset «det är inte han jag gör mig fin för, var har du fått det från, fixar mina naglar bara för att det är härligt».

Silvana Imam er en minoritet innen en minoritet, som lesbisk med innvandrerbakgrunn. Når hun fra scenen på Bylarm kaller publikum for Lesbos, slår det godt an blant en liten skare jenter med asymmetriske hårsveiser på fremste rad. Jeg slenger meg med, synger «jag är rappens Liberace». Silvana er sint, og med god grunn. Hun sier de tingene som er sanne, men kanskje litt humørløse å si. Du vet, dårlig stemning. Jeg undrer litt hva de to rockeguttene jeg har dratt med på denne konserten syns. Når jeg ser bak meg har de forduftet bakover i teltet. Silvana er politisk og helt seriøs om sitt budskap, dette er ikke en overtalelse, dette er fakta og hvis du ikke er enig så er det ikke rom for diskusjon. Hun skåner ingens følelser. Likevel rekker hun å gi minst tre shout outs til sin tjej, Beatrice Eli som nettopp har opptrådt i totalt gjennomsiktig kjole over gaten, på Mono. Der hun begynte settet med en sang som handlet om at hun ikke vil ha likestilling (hva man gir opp når man er forelsket). Min feministvenn som stod ved siden av ble ganske sur, før jeg sa «det er greit, hun er lesbisk» (forresten, er det greit?).

Helt til slutt får jeg med meg KUUK. I motsetning til de to første er KUUK valgt av juryen, det var et godt valg, for disse er kjent for sitt energiske show. Mira Berggrav Refsum og Ragna Solbergnes sprader ut i god stil iført amerikanske flagg-outfits og ansiktsmaling. KUUK legger seg ikke, rent musikalsk, på et spesielt høyt nivå. Tekstene er så som så, vokalen er litt slitsom. I bakgrunnen spiller noen gitar. I tillegg føler jeg sterkt at de er påvirket av backpacker-hiphop. Den typen rockeguttene, som forsvant fra Silvana Imam, liker. A Tribe called Quest, De La Soul, kanskje litt 2000-tallsslagere man hadde på sin fjerde eller femte McMusic-cd, Fresh Prince-temasangen. Uansett, poenget er ikke kvaliteten. Den kan jo forbedres, om de vil. Poenget er at de gjør noe som nesten utelukkende har vært tillatt gutter. Å bare stå å kødde på scenen. Deres totale mangel på angst over kvalitet eller kritikk er så jævla forfriskende. Kombinert med en, ikke overraskende, forkjærlighet for kuk er til og med navnet en fuck you til slut shaming og egentlig all shaming generelt. Hvorfor skal de ikke få lov til å sprade rundt og jokke på ting når alle talentløse gutter i verden gjør dette hver gang man er med på nach og noen trekker frem en gitar. Vi trenger kvinnelige musikere som gir faen, det er det som gjør KUUK viktig, utover dette med at de har et ganske spenstig sceneshow.

Alt i alt har Bylarm lykkes ekstremt godt med bookingen av kvinnelige rappere. Det som gjør det best av alt er jo at det nettopp var behov for alle tre. For alle har så ekstremt ulike uttrykk og ulike budskap at hvert enkelt står frem som en egen greie, og ikke kun som kvinnelig rap. Godt jobbet, Bylarm.