Det fobiske ordskiftet

Vil frykten for å fornærme bli ytringsfrihetens død?

Byline inn her

Vil frykten for å fornærme bli ytringsfrihetens død?

Fra Fett 2/2016 

I 1974 introduserte den britiske paraplystudentforeningen NSU et prinsipp om no platforming. Hensikten var å frata rasistiske organisasjoner muligheten til å stille til valg i foreningen eller å tale i deres fora. Bak lå en tanke om at fascisme appellerer til et slags urinstinkt: Ifølge daværende NSU-president David Aaronovitch ville det å debattere innholdet i ideene også gjøre dem respektable.[i] Prinsippet om no platforming er, sammen med safe space, trigger warnings (traumevarsler) og mikroaggresjon (se faktaboks) nøkkelord i det vi kan kalle det fobiske ordskiftet.

Feminister og islamister

Mellom 2000 og 2014 rapporterte Foundation for Individual Rights in Education en økning i antall tilfeller hvor studenter og/eller fakultetsmedlemmer krevde at universitetet trakk tilbake invitasjoner til forelesere i USA.[ii] The Free Speech University Rankings (FSUR) har kartlagt «sensurpolitikk» på britiske universiteter, som ifølge dem har økt fra 41 prosent i 2015 til 55 prosent i 2016. FSURs konklusjon er klar: Vi snakker sensurepidemi.[iii] Kommentatorene river seg tilsynelatende i håret: hva er det som foregår på universitetene?

Et eksempel: I januar 2016 skrev Richard Dawkins følgende på Twitter: «Obviously doesn’t apply to the majority of feminists, of whom I count myself, but the minority are pernicious.» Under fulgte en lenke til en satirisk korttegnefilm: Feminists love Islamists. Her presenteres vi for en duett med en «islamist» og en «feminist» som synger om deres felles posisjon som marginaliserte stemmer i (det vestlige) samfunnet. Mens feministen sier at det hun ikke liker er «problematisk» og «triggende», sier islamisten på sin side «haram», «ukoransk». Feministen sier «social justice», islamisten «jihad». «You might not think we have very much in common / but we share essentially the same ideology», synger de. Det vil si, en polemisk posisjon overfor et hvitt, imperialistisk patriarkat, ifølge filmskaperen.

Tekst: Hanne Linn Skogvang

Debattredaktør i Fett

1. Hanne

Illustrasjon: Mari Watn

www.mariwatn.no

Generasjon lettkrenket

Så krenket føler faktisk kvinner og minoriteter seg at det begynner å gå ut over, ja nettopp, den hvite mannen. Stadig finner han seg nå kneblet av et hyperfølsomt ordskifte. Den privilegerte posisjonen tilskrives nå diagnoser som islamofobi, transfobi, homofobi, endog «whorephobia». Dawkins’ foredrag på Northeast Conference of Science and Skepticism ble da også avlyst fordi twittermeldingen ble ansett som «hatefull og kontraproduktiv».[iv] Feministen i filmen jubler, kan man tenke seg, mens islamisten smiler i skjegget. Studentene ønsker seg tydeligvis frihet fra ytringsfrihet, skriver Mick Hume i boken Trigger Warnings.[v]

Det har heller ikke manglet på diagnoser på det som har fått tilnavnet «det regressive venstre». Kritikken er ofte like paternalistisk som kritikerne klandrer ønsket om trygghet for å være: Studentene, the millenials, tåler simpelthen ikke å møte virkeligheten, skal vi tro Hume og Stephen Fry. Samme budskap kan leses i Jonathan Haidt og Greg Lukianoffs artikkel «The coddling of the American mind». De ser den stadig økende nulltoleransen for fornærmende tale (offensive speech) i sammenheng med økende politisk polarisering i et USA og at universitetsstudentene vokste opp med forbud mot peanøttsmør på barneskolen og mot farlige lekestativ.[vi]

Safe space-kulturen er en selvmedlidende, infantil bevegelse, sier Fry.[vii] Trigger warnings, forklarer Hume, gjør studenten til et hjelpeløst offer. Man kan jo uansett ikke sette en trigger warning på livet, er den gjennomgående beskjeden.

Knebling eller hensyn?

Studentforeningenes no platforming-politikk har rammet navn som Marine Le Pen fra Front National, men også Peter Thatchell, Julie Bindel, Germaine Greer og Kate Smurthwaite. Alle er veteraner innen den skeive og feministiske bevegelsen, alle er de anklaget for å forfekte ulike fobier. Det fobiske ordskiftet kan slik fremstå som lite tilgivende, eller dogmatisk; nå spiser revolusjonen sine egne barn, tenker du kanskje – og det attpåtil på grunn av en stakkars Facebook-status/Twitter-melding/Instagram-bilde.

Sosiale medier spiller på ambivalensen mellom det private og det offentlige. Dette gjør også at det oppstår et misforhold i tolkningen av hva man selv oppfatter som privat. Gang på gang hører vi om lokalpolitikere i FrP som ikke kan dy seg for å skrive en halv-eller helrasistisk statusoppdatering. Enda mer kjent er kanskje eksempelet der en kvinne tweetet at hun skulle til Sør-Afrika, og skrev: «Håper jeg ikke får AIDS». Da hun landet, hadde meldingen blitt delt tusenvis av ganger og hun hadde mistet jobben.[i]

Det er irriterende. På en måte føler jeg at safe space-bevegelsen legitimerer det FrP-politikere har sagt i årevis: Politisk korrekthet er en hemsko for fri debatt. Den som snakker om ytringsansvar (la oss kalle dette for en slags norsk light-versjon av det følsomme ordskiftet) klandres for å fare med løgn, moralisme og selvrettferdighet.

Den harde sannheten er uansett at de mest privilegerte aktørene, som for eksempel Donald Trump, har fri boltreplass uansett hva de sier. Trump er bemidlet. [Og siden denne teksten ble skrevet, som kjent atskillig mer, red. anm.] Han kan bare kjøpe seg en plattform. Trumps retorikk er et vitnesbyrd om at krenkelse er en dårlig målestokk for rettferdighet. Men den andre harde sannheten er denne: Å avskrive safe space som offermentalitet er en underkjennelse av det ubehagelige faktum at folk utsettes for hets, voldtekt og trakassering på bakgrunn av kjønn, hudfarge, legning og andre erfaringer som majoritetskulturen ellers er forskånet fra. Verken jeg eller andre kan avskrive en erfaring vi aldri selv har kjent på med en oppfordring om å «bli voksen», som Stephen Fry gjorde til US TV.

Så her må det finnes en mellomposisjon.

Feminismens dilemma

Overgrepene i Köln [nyttårsaften 2016] illustrerer den hvite feminismens dilemma mellom relativisme og universalisme. Etter overgrepene følte jeg en bitter forargelse over at menn i nettkommentariatet nå plutselig skulle stå opp for den likestilte kvinnens rettigheter til å gå kledd som hun ville. Oppropet så etter mitt skjønn ut til å stamme fra den samme folkesjela som ber russejenter gå med sykkelshorts for å hindre voldtekt.

Ingen kunne anklage kvinnene i Köln for å opptre uforsvarlig. De var såkalte «verdige ofre», slik Anne Bitsch og Anja Emilie Kruse bruker begrepet i Bak lukkede dører – en bok om voldtekt. Slik framstår overgriperne som desto verre. Plutselig er den likestilte kvinnen blitt symbol på den norske kulturarvens fortreffelig progressive menneskesyn. Seksualpolitikk er modernitetens målestokk, skriver Judith Butler i Frames of War, og som sådan var hendelsene i Köln ikke bare et angrep på konkrete mennesker, men også på den vestlige kulturen. Diskusjonen abstraheres slik til et verdinivå, slik terrorangrepet på Charlie Hebdo, i tillegg til å ta livet av 12 mennesker, også ble et angrep på ytringsfriheten.

«Hvite feminister må ta inn over seg at feminismen har blitt maktas språk. Man kan ikke lenger ta det for gitt at man som [hvit] feminist taler de undertryktes sak.»[i] Dette er en parafrasering av Stine Helena Bang Svensen, stipendiat i kjønnsforskning på NTNU, på et arrangement i regi av Litteratur på Blå. Som sådan er Sylvi Listhaugs opprop om å bekjempe kjønnslemlestelse og tvangsekteskap er et eksempel på hvordan likestillingsretorikken blir et politisk verktøy i diskursen om det flerkulturelle samfunn. Retorikken illustrerer hvor hult, omskiftelig og instrumentelt oppropet om «våre verdier» kan være og brukes.

De mest privilegerte aktørene, som for eksempel Donald Trump, har fri boltreplass uansett hva de sier

FAKTABOKS

Safe space: Et område eller forum der en marginalisert gruppe skal kunne unnslippe marginaliseringer.

Trigger warnings (eller traumevarsler): Debatten har oppstått spesielt i sammenheng med merking av pensum med potensielt triggende innhold.

Mikroaggresjon: «små, hverdagslige utsagn eller handlinger som bevisst eller ubevisst kommuniserer fiendtlige, nedsettende eller
negative fordommer rettet mot [for eksempel] mennesker av farge.» (Derald Sue)

#allwhitepanel-kampanjen satte fokus på manglende representasjon av mennesker med minoritetsbakgrunn i paneldebatter. For mer informasjon anbefales et besøk til den satiriske nettsiden www.rentaminority.com: Get ethics with our ethnics, lyder slagordet.

Mer håndgripelig er det kanskje å bruke den tidligere nevnte tegnefilmen som eksempel, som sparker til den moderne feminismen. Mot slutten av videoen spør islamisten om feministen har noe imot at han voldtar henne nå? Feministen svarer: «Oh, don’t be silly! It’s not rape when a Muslim does it!» Så ler de begge hjertelig. Her slutter videoen.

«De tar (de hvite) kvinnene våre». Dette er nå et velkjent motiv. Også i Michel Houellebecqs roman Underkastelse er det kvinnene som er symbolbærere for samfunnsendringer iverksatt av et politisk islam. Av hensyn til, eller frykt for, den enkeltes erfaring av krenkelse, dekonstruerer europeisk postmodernisme villig vekk seg selv, og feminismen gjør knefall for «den kvinnehatende islamisten». Voldtekten av feministen på antirasismens alter blir en analogi for rikets, eller ifølge samme diskurs, sivilisasjonens, tilstand. Er du ikke villig til å stå opp for våre verdier (les: ytringsfrihet) i relativismens navn, har du deg selv å takke.

Dette er, etter alt jeg kan skjønne, en falsk motsetning som underkjenner at folk flest har et ambivalent forhold til hva som er farlig og hva som er greit å si. Bare 32 prosent av respondentene i Fritt Ords ytringsbarometer 2013 svarte for eksempel at personer med rasistiske fordommer burde få holde offentlige møter og demonstrasjoner, selv om 74 prosent av respondentene støttet ytringsfrihet som abstrakt prinsipp.[i]

Deltakelse på like vilkår

Simone de Beauvoirs Det annet kjønn kan være en god inngang til å forstå hvordan det som ofte kalles hvit feminisme påberoper seg en falsk universalisme. Her skriver hun at selv om kvinner som gruppe er undertrykt, har de verken mulighet til å skape et motunivers eller noen naturlig solidaritet med hverandre fordi de lever spredt blant mennene på tvers av klasse, status, hudfarge og yrke. Kvinnen er innestengt i det partikulære; alltid den andre i et univers med lover og regler som er skapt av menn, noe som gir henne en annen virkelighetserfaring. For den som ikke har fått være med på å utforme reglene er det ikke sikkert at disses påstått objektive og universelle natur er så åpenbare: Tvert imot kan reglene virke både urettferdige og provoserende. Det annet kjønn, skrevet i 1949, kan kanskje virke utdatert ved første øyekast. Men den hjelper meg (dislcaimer: hvit feminist) å se hvordan den dogmatiske klamringen til ytringsfriheten som vår ypperste verdi også provoserer dersom man selv ikke får være med på å utforme diskusjonens ramme.[ii]

 

Det er om offentligheten slaget står, ikke om den individuelle krenkelsen.

Gjensidig respekt for hverandre som subjekter er avgjørende i konstruksjonen av en rettferdig offentlighet. Det er kanskje litt paradoksalt å sitere filosofen Nancy Fraser, som selv er blitt kritisert for å overse deler av ikke-hvit feministisk historie.[1] Men likevel kan kanskje hennes rettferdighetsprinsipp om deltakelse på like vilkår være et fornuftig sted å starte. Safe space og mikroaggresjon handler om maktfordeling i offentligheten. Fraser skriver at man både må ha en økonomisk omfordelende og kulturelt anerkjennende dimensjon på veien mot et rettferdig samfunn. Til sist må også alle berørte parter ha mulighet til å uttale seg før man kan fatte en demokratisk legitim avgjørelse. Rettferdighet avhenger derfor også av representasjon.

I den sammenheng kan Skeiv Ungdoms guide til å «sjekke sitt eget privilegium» i Riv Gjerdene – et normkritisk metodemateriale i antidiskriminerende arbeid være interessant. Her spørres om du noen gang har måttet forklare din bakgrunn eller din legning, og om du kan snakke med myndighetene uten tolk. Eier du stedet du bor på? Har du noen gang måttet sove på gata? Har du fast ansettelse?

Riv gjerdene viser at det normkritiske og antidiskriminerende arbeidet ikke handler om hårsårhet, og setter fingeren på det samme som Fraser: Alle er ikke gitt lik tilgang til offentligheten, selv om det kanskje synes slik i en tid der det går varmt i kronikker, blogginnlegg, Twitter-statuser og offentlige paneldebatter. Dette betinges av flere elementer, både materielle og kulturelle. Å anerkjenne andres opplevelse, og samtidig ens egen posisjon, er verken ensbetydende med identitetspolitikk eller relativisme. Følelser er ikke rasjonalitetens antitese.

Hvem definerer offentligheten?

Haidt og Lukianoff skriver at studenter som sliter med traumer heller enn å pålegge samfunnet andre normer må søke terapi. Tanken er for så vidt god: Jeg håper selvfølgelig at den som bærer på traumer får den hjelpen de trenger. Men det er heller ikke gitt. Safe space-oppropet er først og fremst et symptom på noe som er galt i offentligheten og i samfunnet – noe som for øvrig ikke er vanskelig å slutte seg til med tanke på ytre høyres fremvekst i Europa. Det er om offentligheten slaget står, ikke om den individuelle krenkelsen.

Ikke fortell studentene hva de skal tenke, lær dem heller hvordan de skal tenke. Kritikerne av safe space ynder å gjenta dette ordtaket. Det er et viktig poeng. Men det samme kunne man overført til offentligheten: Jeg vil ikke fortelle deg hva du skal si, for selvfølgelig har du rett til din mening og til å fremsette den. Men det er ikke det motsatte av å tenke seg om to ganger før man formulerer seg; det er bare alminnelig høflighet.

Hvis vi tenker oss offentligheten som en ramme, bør vi etterstrebe å utvikle denne til enhver tid. Det gjøres av maktinnehavere. Altså bør maktfordeling være et første fokus. Kampanjer som #allwhitepanel (se faktaboks) er et viktig bidrag for nettopp å hente frem flere perspektiver fra ulike bakgrunner på debattscenen som florerer i Oslo og ellers i landet. Det neste steget vil være å besørge bedre representasjon hos premissleverandørene: på møterommene.

*

[i] http://www.theguardian.com/world/2016/jan/24/safe-spaces-universities-no-platform-free-speech-rhodes

 

[ii] https://www.thefire.org/disinvitation-season-report-2014/

 

[iii] http://www.spiked-online.com/free-speech-university-rankings/analysis

 

[iv] 22.02.16  http://www.thedailybeast.com/articles/2016/01/29/why-did-this-tweet-silence-richard-dawkins.html

 

[v] Mick Hume. “Trigger Warnings: Is the fear of being offensive killing free speech?” (William Collins 2015)

 

[vi] http://www.theatlantic.com/magazine/archive/2015/09/the-coddling-of-the-american-mind/399356/

 

[vii] http://attitude.co.uk/stephen-fry-hits-out-at-infantile-culture-of-trigger-words-and-safe-spaces/

 

[viii] Guardian: http://www.theguardian.com/books/2015/mar/15/publicly-shamed-jon-ronson-is-shame-necessary-jennifer-jacquet-review-think-before-you-tweet

 

[ix] 2.2.2016

 

[x] Enjolraas, Steen-Johnsen Statusrapport for ytringsfriheten i Norge s. 40

 

[xi]  Simone de Beauvoir, Det annet kjønn, 2001 Pax forlag

LES MER

Fett søker visuelle og tekstlige bidrag til vårt neste nummer som har frykt som tema. Send tekster, dikt, illustrasjoner og bilder til redaktor@fett.no innen 01.04.2025.

Vi kaller inn til årsmøte 25. februar, Deichman Bjørvika møterom Lunden.