Kan man egentlig stjele kultur? Fett har spurt fire ulike feminister om saken.

Når den feministiske bevegelsen vokser, blir den også mer mangslungen. Et bilde på dette er de siste årenes oppsving i bruk av ord som «safe space», «trigger warnings», relativt nye tilskudd til det aktivistiske vokabularet i Norge. I høst gjorde «kulturell appropriering» for alvor entré i den norske debatten i forbindelse med Finansdepartementets høstfest, der Siv Jensen instagrammet et bilde av seg selv i et indianerkostyme. I USA er kulturell appropriering som begrep kanskje mest brukt rundt moteindustriens bruk av amerikansk urfolk-estetikk, Miley Cyrus’ twerking eller Elvis’ «sorte» stemme. Fellestrekket er amerikanske, hvite personer i maktposisjon som profiterer på å plukke elementer fra en historisk undertrykt gruppe. Men kan Siv Jensen egentlig «stjele» kultur? Hva har det egentlig med feminisme å gjøre? I Fett 4/2017 spurte vi fire ulike feminister om saken.

Foto: Thomas Leikvoll

Camille Oneida Charles – lærer og blogger

1. Wikipedia definerer kulturell appropriering som der «medlemmer i en kultur låner eller annekterer elementer fra en annen kultur». Et sentralt element her er manglende samtykke hos den man «låner» disse elementene fra og manglende kunnskap om disse kulturelle elementenes opprinnelige betydning. Er du enig i denne definisjonen?

Den viktigste delen er jo selvfølgelig den manglende kunnskapen som gjerne følger med appropriering. Se på definisjonen av verbet (to) appropriate: «take (something) for one’s own use, typically without the owner’s permission.» Der har du allerede etablert en negativ gjenlyd i ordets betydning. Søker du kun på appropriation, får du da en ganske tørr og likegyldig definisjon. Ord er makt, så slike presiseringer er veldig viktige.

Det er også viktig å være klar over at enkelte grupper også tjener store penger på å utnytte, kopiere og «re-brande» andres kulturelle uttrykk. De som disse uttrykkene tilhører (ja, fordi de tilhører noen) har blitt diskriminert, utestengt, undertrykt, torturert og i verste fall drept fordi deres kultur ikke var akseptert og var sett på som mindreverdig.

2. Hvorfor bør vi/bør vi ikke bry oss om kulturell appropriering som fenomen?

For at vi skal komme nærmere hverandre, er dette en av tingene man må sette seg inn i og prøve å forstå. Det er så mange PoC (People of colour) som påvirkes av dette; noen mister jobben fordi de har cornrows (hårstil med fletter helt inntil hodebunnen, opprinnelig afrikansk, red. anm.), mens Kim K og andre privilegerte kvinner roses for det; noen mister skoleplassen sin på universitet fordi de nekter å rette håret, mens en hvit kvinne med stort hår eller dreads sitter komfortabelt i sin jobb, uten å måtte forholde seg til dette. Det er urettferdig.

3. Kultur har aldri vært statisk, og jo mer sentralt du bor, jo mer sannsynlig er det vel at ulike kulturelle elementer inngår i hverdagen. For eksempel: Bor du i en relativt stor by, går du gjerne på yoga/ tar hiphoptimer på treningssenteret/lager indisk eller mexican burger til middag, eller sover i lavvo på festival. Hvor går grensen for kulturell appropriering?

Grensen for meg går når de som dette går utover kollektivt sier ifra. Appropriering skjer innenfor mange arenaer, og det er viktig å forhøre seg i disse arenaene. Hva synes WoC (Women of colour) om at Marc Jacobs tjener penger på modeller som alle er ikledd headwraps i hans motevisning på New York Fashion Week i år, for eksempel? Vet han historien bak hvorfor svarte kvinner på kontinentet og i diasporaen går med dette? Vet modellene det? Vet de som ser på? Hvilken jobb har Marc Jacobs gjort for å få frem historien bak denne måten å dekke håret på? Kultur er så klart ikke statisk og folk deler hele tiden, men appropriering er ikke deling. Det er ikke en utveksling.

4. Hvordan synes du den norske feministiske bevegelsen skal forholde seg til kulturell appropriering?

Den norske feministbevegelsen har MYE å lære her. Interseksjonalitet er VIKTIG.

Fargen min kan ikke skilles fra kjønnet jeg identifiserer meg som. Historien bak kulturell appropriering vil forklare hvorfor vi kjemper for saker som hvite cis-kvinner[1] fnyser av og ikke skjønner hvorfor vi er så «svarte og sinte». Mine råd er å lytte og lære. Gi oss plass til å fortelle, og vær åpen. Tenk utenfor deg selv og ditt ego. Ofte i diskusjoner om dette tar noen det så himla personlig! Det er mye større enn deg og ditt ønske om å få gå med bindi på Øyafestivalen.

5. Hva er det beste motargumentet mot det du selv mener?

At alle er så nærme hverandre uansett og det er bare positivt at man tar fra andre kulturer.

*

[1] Cis-person: Person som identifiserer seg med kjønnet vedkommende ble tildelt ved fødselen.

Foto: Privat

Kari Kristensen, radikal venstresideperson (sic) 

1. Wikipedia definerer kulturell appropriering som der «medlemmer i en kultur låner eller annekterer elementer fra en annen kultur». Et sentralt element her er manglende samtykke hos den man «låner» disse elementene fra og manglende kunnskap om disse kulturelle elementenes opprinnelige betydning. Er du enig i denne definisjonen?

Kulturell appropriering skjer stadig vekk begått av alle «mot» alle. Ofte snakker vi om kultur framfor klasse. Storbritannias Prince William kledde seg ut som en «chav» på et karneval, altså Englands underklasse, som har skapt sin egen subkultur. Ironisk nok har den engelske underklassen kopiert overklassen med Burberry-skjerf, bling og Fred Perry-skjorter. Så mon tro om William ikke forsto at han kledde seg ut som en fattig versjon av seg selv. Er det pinlig? Ja, ganske. Var det ondsinnet? Nei. Det handler vel om å ikke vite bedre, og om kulturell kapital. Overalt i verden er det blitt skapt underklasser som har utviklet en egen subkultur. I land som Chile (flaites), England (chavs) og Russland (gopniks) går tredje og fjerde generasjon fattigdom ikledd treningsklær fra store merkegiganter. Akkurat nå går overklassen i Norge kledd som disse. Det er stjålet fra hip hop, white trash og svart kultur. Er det pinlig? Ja, ganske. Er det ondsinnet? Langt ifra.

2. Hvorfor bør vi/bør vi ikke bry oss om kulturell appropriering som fenomen?

Det er ikke et ja/nei-spørsmål. Mens vi diskuterte forbud mot tigging (som egentlig innebar forbud mot romfolk som igjen betydde forbud mot fattigdom) poserte overklassen i Norge på instagram med barnearbeid fra H&M, altså i «Sigøynerskjørt». Er det kulturell appropriering? Ja. Er det galt? Ja, på mange måter. Er det her vi starter? Jeg tror ikke det. Vi starter med årsakene til at romfolk har havnet der de er i dag, ikke ved å bare diskutere symptomene, det blir for platt.

3. Kultur har aldri vært statisk, og jo mer sentralt du bor, jo mer sannsynlig er det vel at ulike kulturelle elementer inngår i hverdagen. For eksempel: Bor du i en relativt stor by, går du gjerne på yoga/ tar hiphoptimer på treningssenteret/lager indisk eller mexican burgertil middag, eller sover i lavvo på festival. Hvor går grensen for kulturell appropriering?

Jeg synes ikke det går noen grense. Skulle jeg ikke rappa Lil’Kim-vers da jeg var liten fordi hun var svart amerikansk underklasse og jeg hvit norsk arbeiderklasse? Nei. Jeg lærte av Lil’Kim. Hun ble et forbilde for både hvit og svart underklasse og arbeiderklasse. Akkurat som Pocahontas ble for hvite jenter, tross den hvite klassens undertrykking av indianere. For øvrig har jeg stjålet min Adidas-look fra Fidel Castro.

4. Hvordan synes du den norske feministiske bevegelsen skal forholde seg til kulturell appropriering?

Vi har altfor mye symptomdebatt i Norge, det gjelder også innen feminismen. Jeg vil heller ta kampen mot årsaken til større (kulturelle) forskjeller. Den kulturelle kapitalen man har, gjør at man kler seg deretter på karneval, derfor kan det se ut som om noen kler seg «hensynsløst» fordi de ikke vet bedre. Som statsråd burde man helt klart visst bedre, men – det er for mye av politikken til nåværende statsråder som er kritikkverdig, at jeg ikke har tid til å se hva de kler på seg.

5. Hva er det beste motargumentet mot det du selv mener?

Jeg er hvit skandinavisk arbeiderklasse, så jeg har selvfølgelig ikke en dritt jeg skulle sagt. Altså er motargumentet mitt at jeg ikke vet hvordan det føles når noen vanærer meg med å låne kulturen min, ergo burde jeg heller lyttet til noen som har kjent det på kroppen, framfor å ytre noe om det selv.

Foto: Universitetet i Agder

Agnete Eilertsen disputerte med sin doktorgrad «Articulations of queering straightness», som handler om kulturell appropriering, sommeren 2017.

1. Wikipedia definerer kulturell appropriering som der «medlemmer i en kultur låner eller annekterer elementer fra en annen kultur». Et sentralt element her er manglende samtykke hos den man «låner» disse elementene fra og manglende kunnskap om disse kulturelle elementenes opprinnelige betydning. Er du enig i denne definisjonen?

Én ting jeg vil tilføye er at kulturell appropriering i stor grad handler om skeivhet i maktforhold: Det oppleves som oftest ikke særlig krenkende hvis minoritetskulturer låner fra majoritetskulturer, men omvendt kan det bli veldig problematisk. Et annet element som er viktig å understreke, er sammenhengen mellom appropriering og profitt. I min forskning på hvordan streite artister bruker elementer fra skeiv kultur, har det vært påfallende å se hvordan streite artister ofte får en oppsving i karrieren av å bruke skeive eller kjønns-utypiske uttrykk, mens skeive artister ofte ikke får den samme anerkjennelsen. Når man er i en privilegert posisjon er det lett å tjene penger på andre gruppers kulturelle arv, og det kan oppleves som veldig krenkende for den mindre privilegerte gruppen.

2. Hvorfor bør vi/bør vi ikke bry oss om kulturell appropriering som fenomen?

Så lenge feminismen er opptatt av å kritisere maktstrukturer, er dette absolutt noe vi bør bry oss om.

3. Kultur har aldri vært statisk, og jo mer sentralt du bor, jo mer sannsynlig er det vel at ulike kulturelle elementer inngår i hverdagen. For eksempel: Bor du i en relativt stor by, går du gjerne på yoga/ tar hiphoptimer på treningssenteret/lager indisk eller mexican burger til middag, eller sover i lavvo på festival. Hvor går grensen for kulturell appropriering?

Jeg tror ikke det finnes noen klar grense mellom stjeling og deling, og som musikkforsker er jeg veldig glad for at kulturer blandes, fordi det fører til veldig mye god musikk. Når det er sagt mener jeg varsellampene bør lyse hvis man er i en privilegert posisjon og ønsker å låne løsrevne elementer fra en minoritetskultur kun fordi man synes det virker kult, og uten intensjoner om å sette seg inn i hva det betyr for den kulturen man låner av. Et minimum bør være at man søker kunnskap om opphavet og gir det den anerkjennelsen det fortjener. I tillegg må man tåle kritikk, på tross av gode intensjoner.

4. Hvordan synes du den norske feministiske bevegelsen skal forholde seg til kulturell appropriering?

Jeg tror det er viktig å anerkjenne at temaet er veldig komplekst. Norsk feminisme er etter hvert blitt ganske mangfoldig, så det er viktig at alle stemmer får slippe til, og at vi holder diskusjonen i gang.

5. Hva er det beste motargumentet mot det du selv mener?

Et godt motargument, som for så vidt er relatert til ‘safe spaces’, ‘trigger warnings’ og mange andre feministiske diskusjoner, er at det å kreve retten til ikke å bli krenket hindrer den frie samtalen. Det kan oppleves som slitsomt å hele tiden måtte passe på hva man gjør og sier, og man får en situasjon der folk blir redde for å uttrykke seg. Det er derfor viktig at vi holder diskusjonen sivilisert, selv når noen har dummet seg ut. Målet må være at alle skal bli mer reflekterte og bevisste, ikke å skape steile fronter.

Foto: Tale Hendnes

Warsan Ismail, medisinstudent og spaltist.

1. Wikipedia definerer kulturell appropriering som der «medlemmer i en kultur låner eller annekterer elementer fra en annen kultur». Et sentralt element her er manglende samtykke hos den man «låner» disse elementene fra og manglende kunnskap om disse kulturelle elementenes opprinnelige betydning. Er du enig i denne definisjonen?

Denne definisjonen er problematisk fordi den hviler på to falske forutsetninger. For det første at det er mulig å innhente samtykke fra et kulturelt felleskap, dernest at alle som deler dette felleskapet er enig om hvilke eller i det hele tatt at det er akseptabelt av andre, utenforstående å bruke uttrykk som historisk er assosiert med deres kultur. Det finnes ikke, og bør ikke finnes, noe vokterråd som besitter makten til å låne ut eller nekte andre å låne ut kulturuttrykk. For hvem er nå de og kan de egentlig tale på vegne av flere tusener mennesker med vilt forskjellige verdensanskuelser og livssyn?

Nei, derfor er også debatten om kulturell appropriering en vanskelig debatt. Det vil alltid være noen som reagerer sterkt på at andre, utenforstående har tatt til seg det de selv mener er deres egen kultureiendom. Tar de stor nok plass, vil de ikke bare fortrenge dissidens i egne rekker, men de blir – i et multikulturelt samfunn – stående som talspersoner for en gitt kultur.

2. Hvorfor bør vi/bør vi ikke bry oss om kulturell appropriering som fenomen?

Selv om jeg finner begrepet vanskelig, mener jeg fortsatt at det både er interessant og nødvendig å diskutere fenomenet. På den ene siden handler kritikken mot kulturell appropriering om kulturuttrykk, klesdrakt, musikk og hårfrisyrer for eksempel, som stigmatiseres når de brukes og uttrykkes av opphavskulturen, men som feires som nytt og originalt når det relanseres i en annen, gjerne «hvit» majoritetskultur. For å ta et populært eksempel: Gigi Hadid, en amerikansk sosietetsdame, ble avbildet med en blå afro på forsiden av italienske Vogue i 2015. Under bildet var tittelen «The Power of Personality». I en angloamerikansk kontekst, og kanskje til og med i en norsk sammenheng, er dette provoserende.

Mange svarte kvinner i arbeidslivet, i arbeidssektorer der den ansatte er synlig og representerer bedriften, for eksempel i serviceyrker eller mediebransjen, har møtt eksplisitte eller implisitte krav om å rette ut håret. Det naturlige hår, for svarte kvinner som har krøllete hår, blir i yrkeslivet ansett som uprofesjonelt, uflidd og politisk. Dermed kan det oppleves som en enorm urettferdighet at dette samme håret feires og romantiseres hos en ikke-svart kvinne, der en stylist har brukt flere timer og formodentlig mange hårprodukter til å lage en afro.

På den andre siden handler kritikken mot kulturell appropriering om historisk uvitenhet og manglende anerkjennelse av minoritetskulturers kamp og undertrykkelse. Et særlig aktuelt eksempel er kampanjen #metoo. Den ble relansert av skuespilleren Alyssa Milano, uten henvisning til den svarte opphavskvinnen Tarana Burke som for ti år siden formulerte denne kampanjen for å belyse seksuell vold i såkalte «underprivileged communities». Så er det jo riktig ironisk at kampanjen relanseres og oppnår moment i kanskje verdens mest privilegerte og «hvite» samfunnslag.

Til slutt, tenker jeg at kulturell appropriering også handler om fortsatt eksotifisering av etniske minoriteter og minoritetskultur. På det attende, nittende og til og med ut i det tyvende århundret var «Østen» det store, spennende kulturfenomenet. Kunstnere flokket seg til Det osmanske riket for å male den arabiske og tyrkiske «hverdagen», og møtte de motvillige kunstobjekter eller mennesker som ikke samsvarte med deres forventninger, kunne de betale dem til å posere for å bekrefte fordommene.

Den algeriske poeten og litteraturkritikeren Malek Alloua publiserte på 80-tallet en fotografibok, The Colonial Harem, som består av bildepostkort franske kolonialister lagde. Disse viste tilsynelatende eksotiske og tidvis erotiske avbildninger av algeriske kvinner. Dette skulle bekrefte den franske forestillingen om den eksotiske, arkaiske og uhemmede algeriske kulturen, implisitt selvsagt at denne kulturen sårt trengte fransk dannelse. Problemet var at kvinnene ofte var prostituerte og foreldreløse som ble betalt for å gjenspeile en fransk fantasi.

Vi er heldigvis ikke der lenger, men eksotifiseringen og – ofte – erotiseringen har vedvart. Da Beyoncé sang duett med Chris Martin i musikkvideoen til Hymn For The Weekend, ble begge møtt med anklager om kulturell appropriering. Musikkvideoen er satt til Varanasi, tilsynelatende fattige barn løper etter Martin, landskapet er samtidig slitent og fargesprakende, og plutselig dukker Beyoncé opp, forførende med hennamaling, sari og bindi. Dette er den europeiske drømmen om India, en fantasi ikke veldig ulik den franske fantasien om Algerie. Det er selvsagt ikke to popmusikeres ansvar å skulle fremstille alle aspekter ved det indiske samfunnet i en musikkvideo som varer i fem minutter. Men problemet, og derav kritikken, er at musikkvideoen viderefører en europeisk tradisjon som har eksistert i flere hundre år – det er et ekkelt ekko fra en svunnen tid.

3. Kultur har aldri vært statisk, og jo mer sentralt du bor, jo mer sannsynlig er det vel at ulike kulturelle elementer inngår i hverdagen. For eksempel: Bor du i en relativt stor by, går du gjerne på yoga/ tar hiphoptimer på treningssenteret/lager indisk eller mexican burger til middag, eller sover i lavvo på festival. Hvor går grensen for kulturell appropriering?

Det er vanskelig å diskutere grenser for kulturell appropriering ettersom det ikke finnes en enkeltperson eller gruppe mennesker som kan trekke grensene for uttrykk som er greit eller ugreit å låne eller bruke fra en annen kultur. For meg er kulturell appropriering et teoretisk begrep og dermed en teoretisk kritikk. Begrepet gir oss en mulighet til å utforske våre kollektive, kognitive dissonanser – jamfør debatten om afrohår – og en åpning til å snakke om historisk bruk og misbruk av etniske minoriteters kultur. Jeg er ikke interessert i å nekte mennesker å spise taco eller indisk, trene yoga og ta hiphop-timer eller sove i lavvo på festival. Det må folk gjerne gjøre. Det interessante er samtalen om forholdet mellom samisk og norsk kultur, hiphopens røtter og det faktum at Trump spiser taco for å markere Cinco de Mayo, men samtidig ønsker å bygge en mur mot Mexico.

4. Hvordan synes du den norske feministiske bevegelsen skal forholde seg til kulturell appropriering?

Det er lett å bli defensiv i møte med kulturell appropriering. Kritikken tas personlig og forsvaret «jammen, jeg mener jo ikke vondt!» sitter lett på tungen. Det så vi svært tydelig i debatten etter Siv Jensens «indianerdrakt» der kvinner, og menn, mimret om barndommen sin der det ikke var et problem å kle seg som «indianerhøvding» eller «indianerprinsesse».

Den mest konstruktive diskusjonen om kulturell appropriering får vi derimot når majoritetssamfunnet, inkludert norske feminister, er mer introspektive og selvkritiske. Men også når kritikerne, både i majoritets- og minoritetssamfunnet, er mindre konfronterende i stil og mer åpne for at fenomenet er komplekst og at det stort sett ikke finnes entydige svar. Igjen er indianerdrakt-gate et glimrende eksempel på hvor komplisert denne diskusjonen er. Kort tid etter at kritikken raste, var to norske kvinner med «indianerrøtter» ute og forsvarte Jensen. Jeg tror vi oppnår denne konstruktive diskusjonen om vi slutter å se på kulturell appropriering som et forsøk på å sette begrensninger for enkeltindividet, men i stedet ser på fenomenet som en undersøkelse av tendenser i samfunnet.

5. Hva er det beste motargumentet mot det du selv mener?

Jeg har tatt opp flere motforestillinger underveis.