En kile i bevisstheten

Denne teksten er hentet fra Fett 1/2018: Utopier

Konturene av en kropp. En hånd som beveger seg over en hoftekam, følelsen av å ville bryte helt gjennom huden på den andre. Er total grenseløshet et av de mest utopiske konseptene som finnes?

‘Å sette grenser for seg selv’ er en frase som ofte dukker opp i feministisk retorikk. Hva mener vi når vi snakker om disse grensene? Og hvordan tråkker vi dem opp? I kroppslighetens navn er grensesetting ikke annet enn en metafor, for å signalisere at noen har sagt eller gjort noe som gjør at de får en eller annen makt over en. Man forsøker å holde på sin egen autonomi, makten over seg selv. Men hadde det ikke vært for at også våre kropper, våre kjønn og våre selv blir gjenstand for andres territorialisering, hadde vi ikke hatt behov for å sette disse grensene.

Når det jeg vil er å tyte utover de grensene samfunnet allerede har påført meg får jeg beskjed om å sette enda flere, for så mange trusler er det der ute. Det er en krig, og spesielt som sosialisert inn i kvinnekjønnet blir man eksplisitt bedt om å forsvare seg mot inntrengere. I meg har det skapt en dissonans mellom grensesprengning og grensesetting, som gjør at jeg leter etter et nytt konsept som kan erstatte disse begrepene: et som ikke er så defensivt, som om man er den tapende part. Simone de Beauvoir snakket om hvordan kvinner har vært dømt til et liv i immanens, stagnasjon, fordi de har vært forhindret fra å delta i sfærer hvor man kan utvikle seg åndelig og intellektuelt – transcendere – slik mennene har. Kanskje er det noe med denne grensesettingen jeg har følt på nettopp som begrensning, en forsterkning av immanensen snarere enn en transcenderende frigjøring. Med det mener jeg ikke at det er den feministiske retorikken som tvinger meg tilbake, men en opplevelse av en ufrihet der man må ty til denne evinnelige grensesettingen.

Kompleksitet og dissonans
I artikkelen «Aziz Ansari and the Paradox of ‘No’» i The Atlantic treffer kommentatoren Megan Garber noe knyttet til denne dissonansen. Hun skriver om komikeren og den selverklærte feministen Ansari som også fikk en trakasseringshistorie på seg i kjølvannet av #metoo, men hvor det ble heftig debatt om hva overskridelsen hans faktisk besto av, all den tid han faktisk ikke forgrep seg på kvinnen – «Grace» – som kom ut med denne historien. Garber beskriver hvordan man i diskusjonene om seksuell trakassering ofte får det til å høres ut som om flørting er som en utveksling av fremstøt, der den andre parten har som ansvar å signalisere villighet, og hvor det å si «nei» er et «siste utveis ord (…) et transaksjonens ord.» Det er et spill, hvor det såkalt empatiske språket «is this OK – yes/no?» bare er en del av etablerte regler, men ikke nødvendigvis del av en reell og åpen kommunikasjon mellom to mennesker som kanskje vil ligge med hverandre. Men hvorfor er denne kommunikasjonen tilsynelatende så vanskelig å oppnå?

Bil, fugl, tre, mann, kvinne. I psykologien prøver man å finne ut hvordan mennesker danner slike grunnleggende konsepter om verden. Utviklingspsykologen Jean Piaget (1896 – 1980) mente at store deler av menneskets utvikling innebærer – forenklet fremstilt – å la forestillingene våre, det han kalte skjemaer, utfordres for så å konsolideres. Der kommer også begrepet kognitiv dissonans inn, det som skjer når vi nettopp ikke klarer å konsolidere gamle skjemaer med nye: Det er ubehagelig for oss, farlig. Kompleksitet og forandring er farlig og truende, derfor trenger vi nye konsepter når noe går i oppløsning eller forandrer seg. Derfor kan man ofte ty til det som kalles kompartmentalisering, å skille ting ad inne i seg selv for å unngå denne dissonansen, identiteter som føles uforenlige eller følelser man ikke vil vedkjenne seg. Slik bryter grensesettingen inn som en kile i bevisstheten og i tenkningen, fordi det kan være så ubehagelig, om ikke umulig, å ta innover seg verdens kompleksitet.

En forestilt frihet

Å forestille seg det grenseløse er en krevende, men også befriende øvelse. Når ordet utopi blir brukt i dagligtale som noe som er umulig å oppnå, tror jeg feilen ligger i «u»-en. Alt som begynner med «u» er «ikke». «Men det er jo en utopi!» betyr som oftest «det er jo umulig!» når man hører det i en samtale. Helt konkret betyr det jo faktisk «ingensteds», som ikke er det samme som en umulighet. Jeg liker godt å forestille meg et sted som ikke finnes, og tror det er sunt for hjernen.

Samtidig er det synd å la det grenseløse bli overlatt til en fantasi om et forestilt sted, når det er flere eksempler på at denne ideen har blitt utprøvd i praksis. På 60-tallet dannet for eksempel psykoanalytikeren Gilles Deleuze La Borde-klinikken, en institusjon i et hvitt murhus mellom lavendelåkre på landet i Sør-Frankrike. Her jobbet man nettopp med grensen mellom syk og frisk, normal og avvikende. Av og til var dypt schizofrene pasienter behandlere for utdannede psykiatere og terapeuter, og man rullerte på ansvarsområder for både pasienter og ansatte. En søt historie derfra er da maoisten Jean-Baptiste Thierrée mottok behandling der mens han fremførte magiske triks for de andre beboerne. Han ønsket seg at Charlie Chaplins datter Victoria skulle komme dit og lage teater med ham, så han skrev rett og slett til henne og spurte. Ikke bare kom hun reisende, de giftet seg og ble en teatertrupp som fortsatt eksisterer den dag i dag under navnet Le Cirque Invisible. Et litt mer ‘skitt under neglene’-eksempel på grenseløs praksis er No borders-bevegelsen, som er en løs sammensetning av aktivister over hele verden som aksjonerer for åpne grenser og mot restriksjoner på asyl og innvandring. For like fullt som at landegrenser har blitt tegnet opp kan man vel forestille seg å fjerne dem?

Hver gang jeg hører noen snakke om å «sette grenser for seg selv», får jeg et konkret bilde i hodet: Som pubertal jente på 90-tallet var jeg i målgruppen for en holdningskampanje som viste et svarthvitt-bilde av en ung jente som maler en sirkel rundt seg selv. Slagordet var «Stopp, det er min kropp, jeg setter mine egne grenser.» Jeg tror jeg syntes frasen var litt teit da som nå, men bildet legger fortsatt igjen en god følelse av styrke i mellomgulvet. Kanskje er det egentlig ikke begrepet i seg selv som irriterer meg. Det jeg kjenner på er heller en murrende higen etter en kur mot maktstrukturene som gjør at vi ikke har noe annet valg enn å sette grenser for oss selv.