En ny frigjøringskamp

Jeg er ikke rasist, men
skal liksom liksom-passet ditt bety noe?

Karpe Diem

Det er stappfullt i første etasje på Kulturhuset denne torsdagen i oktober. Publikumet kan med rette beskrives som «mangfoldig», det føles som å være i en mye større by enn Oslo. Men det er her vi er, og som for å understreke det klinger Karpe Diem over anlegget: «Lett å være rebell i leiligheten din». Tittelen til den nye antologien «Skal liksom liksom-passet ditt bety noe?», skrevet i regi av tankesmia Minotenk, er hentet nettopp fra denne sangen. I boka skriver ti unge samfunnsdebattanter om tilhørighet, norskhet og definisjonsmakt.

På grunn av Norge

Kvelden åpnes av jusstudenten Muniba Ahmad, som leser deler av teksten sin fra boka. Den handler om hennes far, som kom til Norge som tiåring og gråt seg i søvn hver natt. Hele livet jobbet han for å gjøre andres drømmer mulig – men i fjor gjorde han noe han selv hadde drømt om. Han fullførte utdanningen til trafikklærer. «Det er på grunn av Norge», sier han til barna. Ahmads innlegg er rørende og full av kjærlighet til landet hun vokste opp i, samtidig som hun trekker et klart skille mellom å kjenne kjærlighet og tilhørighet til sitt eget land, og ideen som ofte fremmes fra innvandringskritisk hold, at barn av migranter bør være takknemlig for å få være «gjest».

Ahmads innlegg setter tonen for en kveld med reflekterte, såre, men også optimistiske diskusjoner rundt hva det betyr å vokse opp som minoritet i Norge i dag. Bidragsyter Saqib Razaq spør seg hva det betyr å bli bedt om å «integrere seg» i samfunnet man allerede er en del av. «Jeg har vært med på å forme dette samfunnet», sier han, og minner om at definisjonen av det norske alltid har vært i endring. Harvir Kaur forteller om å vokse opp som barn av foreldre som har andre «kart» i hodet, kart som ikke er laget til det landskapet barna vokser opp i. Det er ikke lett, samtidig som barna også får med seg positive verdier fra foreldrenes kultur.

Et organ, ikke en svulst

Jeg tar meg i å tenke at jeg skulle ønske at HRS og andre høylytte innvandringsmotstandere var her, at de som frykter for landets framtid var her. Det er ikke ofte man hører så sterke kjærlighetserklæringer til Norge, så mye stolthet av landet, og så mye engasjement og vilje til å skape et bedre samfunn sammen. Men det er dessverre ikke alle som vil se slikt. Endringen i debattklimaet, et større fokus på «annerledeshet», er noe alle i samtalen har følt på kroppen. Det er slitsomt, mener flere, å hele tida måtte forholde seg til krav om å integrere seg. Særlig muslimene i panelet kjenner på en økende mistenksomhet og problematisering av deres identitet.

Problemer innad i innvandrermiljøer blir ikke feid under teppet i samtalen, men deltakerne sier seg lei av å alltid måtte snakke om det – og alltid å bli sett på som et problem. Hvis Norge er en kropp, sier Muniba Ahmad, blir muslimene i dag ofte sett på som en svulst som kan være godartet eller ondartet. Er den godartet, så kan man bare la den være, mens hvis den er ondartet, så skal den vekk. Hva med å heller se på oss som et organ, foreslår Ahmad – en del i helheten, som fyller en funksjon?

Norsk nok nå?

Et annet tema som dukker opp i samtalen er definisjonen av norskhet. Selv om mange i disse dagene synes å mene at man må være i direkte slekt med Harald Hårfagre og spise gris hver dag for å være «ekte norsk», er realiteten selvfølgelig at norskhet aldri har vært én statisk størrelse, og alltid har vært i bevegelse. «Det er minst fem millioner måter å være norsk på», sier Pamir Ehsas, som mener det bør være plass til en ny norskhet som tar opp i seg impulsene fra minoriteter.

Norske verdier var også et hett tema i valgkampen, og dukker ikke uventet opp i paneldebatten etter pausen. I tillegg til skribentene Sumaya Jirde Ali, Mori Diakite og Linn Firdaous Nikkerud deltar Audun Lysbakken (SV) og Trine Schei Grande (V), og det er ikke til å unngå at det blir litt retorisk boksekamp mellom de rødgrønne og de blåblås representant. Begge politikere understreker at de ikke er interessert i å snakke om brunost eller skitur, og går i rette med den konfliktorienterte, ekskluderende måten å definere det norske på.

Diskusjonen spisser seg til når Minotenk-skribentene utfordrer politikerne på hva de vil gjøre for å skape en slik ny, inkluderende forståelse av norskhet. Svarene – at det er viktig at minoritetsungdommer selv engasjerer seg mer i organisasjonslivet og i politikken – faller ikke i god jord hos noen av de frammøtte, som etterlyser konkrete poliitske tiltak. Sumaya Jirde Ali, som har bidratt til flere numre av Fett, etterlyste også ansvar blant den tause majoriteten for å støtte opp under debattanter med minoritetsbakgrunn – også før de har blitt kjendiser.

En ny frigjøringskamp

Noen vil kanskje si at Minotenk-prosjektet ikke er representativt for hele innvandrerbefolkninga – de unge samfunnsdebattantene som skriver her, er både høyt utdannede og usedvanlig reflekterte. Til det er bare å si at det ikke er poenget. Poenget, som Audun Lysbakken påpekte i debatten, er at det som skjer er en frigjøringskamp. Dette er folka som går foran, som kjemper seg fram – en kamp som ikke sjeldent foregår på flere fronter samtidig, i møte med konservative holdninger hjemmefra og skepsis eller fremmedfiendtlighet i storsamfunnet.

På den måten skriver de seg inn i en stolt norsk historie. Dagens «norskhet» er formet og påvirket av kvinnekamp, arbeiderkamp, lhbtq-kamp med mer. Det er kampen om definisjonsmakta, om frihet til å ta egne valg og til å snakke høyt. Nettopp derfor er en bok som dette viktig. Ved å skrive sin egen historie, som er en del av historien om Norge, tar bidragsyterne definisjonsmakta. Debattene går ikke lenger over hodet på dem det gjelder, det er ikke lenger kun politikere og majoritetsnordmenn som snakker om «innvandrerne». Nå skal vi snakke sammen.

Boka «Skal liksom liksom-passet ditt bety noe» er utgitt av Minotenk og kan bestilles her.