Er p-pillene ute etter å skade deg?

Fra Fett 4/2016

Høsten 2016 fikk en dansk studie som så på psykiske bivirkninger av hormonprevensjon enorm medieoppmerksomhet. Det meldes at sammenhengen mellom psykiske plager og hormonprevensjon endelig er påvist, og at leger og annet helsepersonell ikke lenger kan bli stående i fornektelsen og skjule den mørke sannheten om hormonprevensjon fra pasientene sine. P-piller, sier media, fører til depresjon. Men, som så ofte ellers, gir ikke media et helhetlig bilde. Vi må se nærmere på den nevnte studien, og på det vi allerede vet om sammenhengene mellom hormonprevensjon og psykisk helse, før vi trekker konklusjoner som fordømmer hormonprevensjon.

Hvorfor bruker vi hormonprevensjon?

Den siste tiden har det blitt vanligere å omtale hormoner som noe unaturlig, som fremmede stoffer i kroppen. Men det er lett å glemme at det naturlige resultatet av heterofil sex tross alt er graviditet.

Den opplagte grunnen til at vi bruker prevensjon er at vi vil unngå nettopp det naturlige. Et barn vil føre til en stor sosial og økonomisk omveltning som ikke alltid er ønsket, og som ikke alltid passer inn i foreldrenes livssituasjon. En abort er på sin side en belastning de fleste vil unngå, så godt det lar seg gjøre.

Mange velger hormonprevensjon fordi disse ofte gir bedre beskyttelse mot graviditet enn alternative metoder. Prevensjon handler selvfølgelig om smak og behag, det er derfor vi har flere typer å velge mellom. Men sikkerhet kan man måle helt objektivt. Det viser seg at de sikreste typene prevensjon er p-stav og hormonspiral, mye fordi det ikke går an å bruke dem på feil måte. Blant de hormonfrie alternativene, vil vi løfte frem kobberspiralen som er svært sikker mot graviditet. Men også den har bivirkninger.

Hormonprevensjon for kvinner inneholder kunstige varianter av hormoner som kroppen allerede produserer. Disse heter østrogen og progesteron, og er med på å styre menstruasjonssyklusen din. Noen typer prevensjon inneholder begge hormonene, mens andre inneholder kun progesteron. Progesteronet i de fleste typer hormonprevensjon stopper menstruasjonssyklusen slik at du ikke får eggløsning, og dermed unngår graviditet uansett når du har sex. På en måte lurer prevensjonen kroppen til å tro at den allerede er gravid. Dette er ikke farlig. Du trenger ikke menstruasjonssyklus og eggløsning med mindre det er aktuelt med graviditet nå, og begge deler starter opp igjen når du slutter med prevensjon. Andre effekter er at progesteronet gjør slimhinnen i livmoren tynnere og mindre mottakelig for befuktede egg, samtidig som slimproppen i livmorhalsen blir ugjennomtrengelig for sædceller.

Om bivirkninger

Menneskekroppen er sammensatt. Vi er ikke maskiner og det går ikke an å skille de ulike prosessene i kroppen helt fra hverandre, selv om det ville vært praktisk. Det samme blodet forsyner hele kroppen med oksygen og næring. De fleste legemidler passerer over i blodet og gir effekt når de treffer en reseptor på sitt målorgan. Vil du at en medisin skal virke et sted i kroppen, vil den samtidig ha effekt på andre deler av kroppen, fordi flere deler av kroppen lar seg påvirke av det samme signalet. Dette gjør at alle legemidler har tilleggseffekter, bivirkninger, og det gjelder også hormonprevensjon.

Når man hører «bivirkninger» er det lett å tenke på farlige effekter, men selv om bivirkninger noen ganger er alvorlige, er de oftest ikke mer enn plagsomme, og noen ganger er de til og med positive. For eksempel finnes det andre grunner til å begynne på p-piller enn å ville unngå graviditet, nettopp på grunn av de gunstige bivirkningene. Mange unge kvinner begynner på p-piller fordi de har kviser eller uregelmessig menstruasjon. Positive bivirkninger av østrogen er nemlig renere hud, og evnen til selv å kunne bestemme når man skal få mensen. Noen sykdommer, som endometriose, polycystisk ovariesyndrom og alvorlige former for premenstruelt syndrom (PMS) behandles faktisk ofte med hormonprevensjon.

De få farlige bivirkningene man kan få av hormonprevensjon er knyttet til østrogenet, noe som gjør at noen kvinner ikke kan bruke prevensjon med østrogen. Disse bivirkningene er heldigvis veldig sjeldne. Den mest kjente av disse er blodpropp, men østrogenet i p-piller er ikke farligere enn naturlig østrogen, som øker i kroppen når du er gravid. Faktisk vil flere kvinner få blodpropp som gravide, enn når de bruker p-piller. Det er en av grunnene til at man mener blodproppfaren ved østrogenprevensjon er akseptabel, nettopp fordi det er farligere å bli gravid. Progesteronpreparater, på sin side, er ufarlige, men de kan ha plagsomme bivirkninger som uregelmessige blødninger eller problemer med kviser.

Prevensjon er definitivt en motesak, og mange velger prevensjonsmiddel etter jungeltelegrafen og venninneråd. Dette er et tankekors, fordi det som passer for én ikke nødvendigvis passer bra for alle. Å anbefale prevensjonsmidler basert på egen opplevelse er noe helt annet enn å anbefale en bok man liker. Det blir mer som å anbefale en venninne en kjole du liker i en bestemt størrelse, fordi den passer så fint på din kropp, selv om hun har en helt annen kroppsform og kjolen ikke passer. Det som er så vanskelig med hormonprevensjon og bivirkninger er nemlig at ulike former for prevensjon gir ulike bivirkninger for ulike kvinner. Derfor må hver og en prøve seg frem til noe de liker.

Det blir også vanskelig å si at man «ikke tåler» hormonprevensjon hvis man ikke har prøvd flere typer. Det er godt mulig at en form for hormonprevensjon gir deg bivirkninger du ikke ønsker å leve med, og da skal du selvfølgelig bytte. Men det betyr ikke at all hormonprevensjon gir deg de samme, plagsomme effektene.

Psykiske bivirkninger

Det er ikke noe nytt at kvinner beskriver psykiske bivirkninger av hormonprevensjon. Det er kjent at hormonprevensjon kan påvirke hvordan vi føler oss, på samme måte som humøret kan endre seg i løpet av kroppens naturlige menstruasjonssyklus. Men betyr dette at de fleste kvinner vil reagere negativt på hormonprevensjon, og at man helst skal unngå hormoner?

Depresjon står på listen over mulige bivirkninger i prevensjonsmidlenes pakningsvedlegg, og mange kommer bekymrede til legen sin med psykiske plager og lurer på om det er p-pillene som kan være årsaken. I disse tilfellene opplever mange at legene rister på hodet og kommer med det som fort kan tolkes som manglende respekt og forståelse eller vage bortforklaringer. Hvordan kan legene påstå at det ikke er prevensjonen som er skyld i depresjonen når så mange kvinner opplever det slik?

Et lite forståelsesfullt møte med en lege resulterer i at kvinner føler seg mistenkeliggjort og mistrodd. Vi håper leger tenker over hvordan de møter pasienter med bekymringer, gir god informasjon i stedet for å avvise, og ikke minst respekterer kvinnens rett til å velge selv. Dette er særlig viktig fordi vi vet at kvinner som deltar aktivt i eget prevensjonsvalg og får god informasjon, bruker prevensjonen riktigere, opplever færre bivirkninger og generelt sett er mer fornøyd med prevensjonen sin.

Men for å ta legene i forsvar, er at det så og si umulig å sette en klar sammenheng mellom en psykisk plage og prevensjonen hun bruker for en bestemt kvinne. Det betyr ikke at man ikke kan få depresjon av hormonprevensjon, det betyr bare at sammenhengen mellom en mulig årsak og en virkning ikke er så klar som man skulle tro.

På samme måte som kroppen, er psyken sammensatt. Arv, traumer, stress, manglende fysisk aktivitet, kosthold, medikamenter, mørketid, sykdom, alt spiller inn på psyken. Som du skjønner, er det vanskelig å si sikkert hvilken årsak som gir virkningen. Utrolig mange vil oppleve en depresjon i løpet av livet, og utrolig mange bruker hormonprevensjon. Det er lett å tenke følgende: Prevensjon kan gi depresjon. Du er deprimert og bruker prevensjon. Derfor er prevensjonen din skyld i depresjonen. Men det blir litt som logikkeksempelet om mor Nille fra Holdbergs Erasmus Montanus. Uansett hvor dårlig mor Nille er til å fly, så er hun ikke en stein, selv om steiner heller ikke kan fly.

Det er mye vanligere at noe annet er årsak til depresjonen din. Det at du bruker prevensjon og samtidig er deprimert kan rett og slett være en tilfeldighet.

Den danske studien

Den omtalte danske studien, publisert i JAMA Psychiatry i slutten av september, så på over en million danske kvinner mellom 15 og 34 år. De ble fulgt i tretten år, og man undersøkte sammenhengen mellom bruk av hormonprevensjon og bruk av antidepressiva, samt nyoppståtte depresjonsdiagnoser.

Det resultatet som er mest omtalt er at man fant en økning av bruk av antidepressiva på 80 prosent blant kvinner mellom 15 og 19 år som brukte p-piller, sammenlignet med de som ikke brukte hormonprevensjon. Samtidig fant man en økning på 120 prosent blant de som bruker østrogenfrie p-piller i den samme aldersgruppen. Dette høres jo helt hårreisende ut, men hva betyr det egentlig?

Det mange misforstår er at en økning på 80 prosent ikke automatisk betyr at en stor andel kvinner på p-piller blir deprimerte på grunn av p-pillene sine. Å bli deprimert av hormonprevensjon er fremdeles unntaket snarere enn regelen, og dette viser også studien.

I denne studien fant man at én av hundre jenter i aldersgruppen 15-19 år begynte å bruke antidepressiva hvis de ikke brukte hormonprevensjon. En økning på 80 prosent betyr at ytterligere 0,8 av hundre blir deprimerte på p-piller i løpet av et år. Dette er selvfølgelig svært alvorlige tall ettersom utrolig mange kvinner bruker hormonprevensjon og det derfor vil være flere tusen kvinner som får behov for antidepressiva unødvendig. Du må selv vurdere om det er en risiko som du er villig til å ta. Men det betyr også at det overveldende flertallet, altså 98,2 prosent, ikke blir deprimerte eller får behov for antidepressiva, uavhengig av bruk av hormonprevensjon.

Forfatterne av studien fant også at risikoen for å bli deprimert på hormonprevensjon sank med alderen. Risikoen er altså mye høyere i gruppen 15-19 år, enn for «eldre» kvinner. De mener at unge hjerner lettere lar seg påvirke av hormoner enn eldre hjerner.

Når alle kvinnene ble sett under ett, uavhengig av type hormonprevensjon og alder, fant man en økning i bruk av antidepressiva på 23 prosent blant de som brukte hormonprevensjon. Altså vil 0,2 av hundre bruke antidepressiva i tillegg til den ene som vil gjøre det uansett. 98,8 prosent av kvinner vil ikke bruke antidepressiva uavhengig av sin prevensjonsbruk.

I tillegg fant man at risikoen for å få depresjon toppet seg etter seks måneders bruk av prevensjonsmiddelet, for så å synke igjen. Den ble mindre jo lenger kvinnen hadde brukt prevensjonen sin. Det er altså i oppstartsfasen på prevensjonsmidler at problemene oppstår. Dette betyr at de som har brukt prevensjon i lang tid, og så plutselig blir deprimerte, trolig ikke blir det på grunn av prevensjonen, men på grunn av noe annet. Men hvis du merker kraftige forandringer i oppstartfasen, kan det definitivt være grunn til å revurdere valget og prøve en annen type eller et hormonfritt alternativ.

Studien er viktig, og forhåpentligvis vil flere studier følge etter, men den har en klar svakhet. Selv om studien viser en 23 prosent økning i risiko, er ikke dette et bevis for at de 23 prosentene fikk depresjon på grunn av prevensjonen sin.

Dette handler om studiens metode, og det blir litt teknisk. Når man skal bevise en sammenheng i medisinen bruker man en studietype som kalles randomiserte kontrollerte studier. Denne formen for studer tar utgangspunkt i forsøkspersoner som fordeles tilfeldig i to grupper hvor den ene får behandling og den andre får placebo. Gruppene skal være så like som mulig for at man skal unngå andre faktorer som kan forvirre og påvirke resultatet av studien. Som du nå vet, er det mange mulige årsaker til depresjon, og hvis den ene gruppen for eksempel aldri trener, mens den andre gruppen trener masse, kan de ikke sammenlignes når man skal undersøke hormonprevensjon og depresjon.

Det som er viktig er at medlemmene i de to gruppene ikke selv vet om de har aktiv medisin eller placebo. Dette gjør man for å fjerne det som kalles placeboeffekten. Hvis man tror at en medisin har positiv effekt, vil man ofte oppleve en positiv effekt. Hvis man til sammenligning tror at medisinen man tar har en negativ effekt, som psykiske plager, vil man oftere oppleve dette.

Den danske studien er ikke en randomisert kontrollert studie, og kan derfor ikke brukes til å bevise at hormonprevensjon gir depresjon. Det den viser er at flere blant de som bruker hormonprevensjon er deprimerte enn blant de som ikke bruker hormonprevensjon. Det betyr ikke at hormonprevensjonen er årsaken, men at det er en mulig årsak.

Når man leser avisoppslag om 80 prosent høyere risiko for depresjon når man bruker p-piller, er det klart man blir bekymret. Problemet er at slike overskrifter gjør det så lett å misforstå. Ja, studien tyder på at det trolig er en sammenheng mellom hormonprevensjon og psykiske plager, men den viser også at de aller fleste kan bruke prevensjonen sin med trygghet, uten risiko for depresjon. Om ikke annet, kan tallene i studien brukes til å berolige kvinner som er redde for at prevensjonen de bruker og lenge har vært fornøyd med, kan gi dem en depresjon.

Samtidig må kvinner med psykiske bivirkninger tas seriøst av legen sin. Hvis man opplever bivirkninger man ikke vil ha, kan man bytte prevensjon, og man bør få god informasjon om alternativene som finnes. Å bestemme seg for et prevensjonsmiddel som passer, er heldigvis et fritt og viktig valg. Vi er opptatte av at valget blir tatt basert på kunnskap og egne erfaringer med det aktuelle prevensjonsmiddelet. Ikke på venninneråd, frykt for hormoner eller skremselspropaganda.

*