Forsideillustrasjon: Alex Valentina
Foto: Johanne Reinertsen
En mislykka tur til Karl Johan fører til håpefulle åpenbaringer.
I år er det 20 år siden den første utgaven av Fett, Pupper og Pop, først ble publisert. I den anledning ble jeg spurt av Fetts sittende redaktør, Ingvill Kjærstein, om å finne svaret på spørsmålet som har opptatt Fett-redaktører siden tidsskriftets unnfangelse: Hva er det egentlig folk synes om Fett?
Det ble bestemt at den letteste måten å finne svaret på et så omfattende spørsmål var å ta til gatene. I ære av Fetts 20-årsjubileum skulle jeg skrive en Fett-fokusert fem på gata, med mål om å danne et bilde av den gjengse personens forhold til Fett. Elsker de tidsskriftet? Hater de det? Har de hemmelige ønsker om å skrive for det? Hva har Fett klart å gjøre riktig i disse 20 årene? Og finnes det noe vi har gjort galt?
Det var en søken etter svar som jeg begikk meg ut på med aldri så lite bravado. Muligens fordi de siste årenes virale videoer av intervjuere som lusker på gatehjørner med minimikrofoner har gitt meg et litt forvridd bilde av hvor lett det er å stoppe noen på gata og få dem til å svare på personlige spørsmål. Jeg så for meg dype, vakre samtaler som ikke bare klarte å vise det veldige mangfoldet av Fett-lesere som finnes på Oslos gater, men som også avslørte på hvilke måter Fett har rørt eller inspirert eller frustrert dem i løpet av årene.
Jeg så ikke for meg at noen kom til å gråte, nødvendigvis, men kanskje blunke litt ekstra mens de snakket om en spesielt fin artikkel eller bildesamling fra en utgave i 2011. Eller noe liknende. Og det var med den innstillingen jeg begikk meg ut på gata.
Her er et passende sted å nevne at det er en ting å sitte på et redaksjonsmøte med en kaffekopp i hånda og si at man kan gå det norske folk i møte i tidsskriftets ærend, og noe helt annet å stå på Karl Johan med et litt krøllete tidsskrift i armene. Spesielt når man ikke har noen navnelapp, t-skjorte eller annen passende Fett-merch som kan indikere at man ikke står på Karl Johan som bortkommen turist, men at man faktisk er på jobb, og at det finnes i alle fall halvseriøse grunner til at man desperat prøver å få øyekontakt med folk.
Jeg innså fort at det jeg kjente på der jeg sto ikke var en voldsom journalistisk inspirasjon, men heller en akutt følelse av utsatthet. Men, slike følelser er til for å trosses, spesielt når man har hele spekteret menneske-til-tidsskrift relasjoner å hente informasjon om. Så, resolutt, begynte jeg arbeidet med å huke tak i folk.
De første jeg møtte var mor og datter. Jeg begynte optimistisk, holdt siste utgave av Fett opp, og spurte om de hadde lest det.
De vekslet blikk. Nei, de hadde ikke det.
Lest noen andre utgaver?
Ikke egentlig.
Hørt om Fett før?
Vel, nei, de hadde ikke det heller. Men, informerte de meg, det ser ut som et veldig flott magasin. Vi blir nødt til å sjekke det ut!
Jeg sa til meg selv at det var en god start.
Videre fortsatte det. Jeg gikk fra å spørre om folk har lyst til å snakke litt om Fett, til å spørre om folk har hørt om Fett, til å veive med siste utgave og si: JegkommerfraetmagasinsomheterFeministiskTidsskrift, har dere hørt om det?
Det, viste det seg, hadde ingen. Flere, med et forvirret blikk mot forsiden av vårt siste nummer, Erotikk, antok at Fett måtte ha noe med matlaging å gjøre.
Etter noen timer, og uten å ha hatt en eneste rørende samtale om Fetts fortid og fremtid, bestemte jeg meg for å forlate Karl Johan til fordel for grønnere marker.
Og hvor bedre enn der Fett har hatt flere slippfester, solgt i alle fall noen dusin eksemplarer, og der flere utgaver står og venter på flere lesere på bibliotekshyllene?
Jeg stilte meg opp, sikker på at jeg gikk bedre intervjuer i møte. Selvfølgelig, sa jeg til meg selv, holdt det ikke å stille seg opp på Karl Johan, som hvilken som helst minimikrofontiktoker. Jeg måtte gå rett til kilden. Og kilden til Fett-lesere, mente jeg i alle fall den dagen, var å finne ved Schous bibliotek.
Vel, om jeg lærte noe den dagen, var det at folkemengder i Oslo er stort sett de samme, uansett hvor man står. Folk har alltid en T-bane eller trikk å rekke. Par på date vil absolutt ikke bli stoppet (selv om jeg i begynnelsen trodde at å intervjues for et feministisk tidsskrift egentlig var en eksotisk og ettertraktet date-aktivitet), og folk over 60 tror du prøver å selge dem noe, uansett hvor mye du prøver å overbevise om det motsatte. Flere jentegjenger stoppet opp, kanskje i øyeblikk av solidaritet. En fyr som trillet forbi med elsparkesykkelen sin stoppet for å meg en high-five. Og ingen av dem, ikke en eneste en, hadde lest Fett før.
Min siste samtale er med en gruppe tenåringsjenter. De har ikke hørt om Fett før, men visste jeg at jeg hadde en lodott i håret? Det visste jeg ikke. De plukket forsiktig lodotten vekk. Jeg bestemte meg for å kaste inn håndkleet.
Så. Om å stille folk på gata spørsmål om Fett skulle fortelle oss noe om den gjengse nordmanns forhold til tidsskriftet, ville man blitt nødt til å konkludere med at det forholdet er nært ikke-eksisterende. Etter 20 år er det en underlig beskjed å få.
Men, heldigvis, er det ikke så enkelt. Jeg vet jo at det finnes Fett-lesere. Jeg er, og var, en av dem. Og, viktigere, etter å ha spurt folk om de har hørt om Fett og fått nei som svar, var vanligvis oppfølgerspørsmålet mitt: Finnes det noe dere hadde vært interessert i å lese om, i et feministisk tidsskrift? Hva burde vi skrive om, de neste 20 årene av drift?
Og folk hadde alltid et svar. Noen ganger mange av dem. Folk vil lese om kvinner i forsvaret, om kvinner på arbeidsplassen, om helsevesenet, om Bridgerton, om skolen, om Hinge, om mangfold i litteraturnorge, om Palestina.
Noen av disse vet jeg at har blitt skrevet om. Andre tror jeg fortsatt vi fortsatt har til gode.
På tross av at gatene har gjort meg ydmyk i møte sin voldsomme kraft og at jeg kanskje har fått endret mitt personlige forhold til konseptet fem på gata for alltid (kudos til alle journalister som har fått til en suksessfull runde!), sitter jeg igjen med en håpefull følelse.
Matten virker i alle fall for meg ganske enkel. Der det finnes interesse, finnes det tidsskrift. Og det finnes interesse.
Mitt siste spørsmål til jentegjengen som reddet håret mitt fra en ellers loete skjebne, var om de hadde noen tips til tema for neste nummer. De diskuterte litt frem og tilbake, før en av dem foreslo: «Det skjulte!»
Som i skjulte skatter, altså.
Det var som åpenbaringens porter åpnet seg for meg. Selvfølgelig! Fett er det skjulte! Og som med alt skjult, er vel det at det ikke er allment kjent en del av sjarmen?
Så leve gata! Leve Fett! I minst 20 år til!