Hvordan havnet vi her?

Denne omtalen sto først på trykk i Fett 3/2017.

Noen oppgaver unner du ikke din verste fiende. Å tømme alle festivaldoene på Roskilde. Å være Donald Trumps medierådgiver. Å lese samtlige innlegg på nettforumet 4Chan, som er beryktet for mengden bæsj, hat og nonsens som flyter i ulike subfora og tråder. Det siste er det faktisk noen som har gjort frivillig. I sin debutbok «Kill All Normies» har irske Angela Nagle spådd i møkka, til glede/forferdelse for alle oss andre.

Nagle har skrevet om netthat, antifeminisme og alt-right i flere år. I denne boka bruker hun kunnskapen hun har samlet opp til to ting: Først, å tegne et mer sammenhengende – og skremmende – bilde av det høyreekstreme nettet enn jeg har lest noe sted før; og så, å presentere en teori om hvordan marginale strømninger på høyresida har kunnet påvirke (amerikansk) politikk, mens venstresida har tapt terreng.

På innsiden av mannosfæren

Boka leses som en grøsser, samtidig som den er tettpakket med informasjon. Nagle refererer kjapt og noen ganger litt for innforstått til begreper og skandaler som aldri har nådd frem til mainstream-medier. Samtidig tar hun seg tid til å forklare fenomener som #gamergate, der store masser av 4Chan-brukere ble mobilisert i en hatkampanje mot en kvinnelig spilldesigner. Målet hennes: «å kartlegge de nettbaserte kulturkrigene som har formet de politiske tilbøyelighetene til en hel generasjon».

Gamergate er også et eksempel på det ekstreme kvinnehatet som gjennomsyrer det høyrevridde nettet. Et helt kapittel er viet det som kalles «the manosphere»: et lugubert landskap av diskusjonsfora, blogger til såkalte sjekkeartister som skryter av trakassering og voldtekt, og militante organisasjoner for menns rettigheter. Nagle graver dypere i mannekulturen og finner sårede og sinte menn som føler seg som tapere i en verden styrt av alpha males og kvinner som kan velge og vrake. Boka glir aldri over i forsvar eller klam forståelse, men byr på viktige innsikter. Mennenes opplevelse av å bli fratatt noe de mener å ha krav på er dypt deprimerende lesning, men for å kunne bekjempe hatet, må det dissekeres, sees for det det er.

En annen innsikt er at trykkokerteorien – ideen at det er sunt at ekstreme holdninger får komme til uttrykk i offentligheten, for å unngå at trykket bygger seg opp til det smeller – er bullshit. Det er heller snakk om en slags kaskademodell, der ekstreme ytringer fra nettets mørkeste avkroker drypper gradvis nedover: til høyreekstremister, så til «alt right»-nyhetssider som Breitbart, og rett inn i Det hvite hus. Mens retorikken vannes ut noe underveis, er tankegodset der. Nagle viser at alt-right-ideologene trekker på ideer utviklet på venstresida. Hun nevner særlig marxisten Antonio Gramsci og hans teori om hegemoni: ideen om at den herskende klassens ideologi formidles gjennom kulturuttrykk. Med en selvforståelse som edgy motkulturelle krigere, utfordrer alt-right liberale verdier som har blitt kjempet igjennom siden 60-tallet.

Smeltende «snowflakes»

Hva gjorde så venstresida mens de nye monstrene vokste seg store? De satt og pønsket ut nye kjønnskategorier og identiteter som kunne krenkes, er Nagles provoserende konklusjon. Rollen 4Chan spiller for høyresida – en lekeplass for outrerte ideer, som så drypper inn i den politiske hovedstrømmen – tildeler hun Tumblr til venstre. Ifølge Nagle utviklet det seg her en individualistisk og dypt moralistisk kultur, der folk brukte mer krefter på å slå ned på folk i inngruppa som ikke var helt med etter notene, enn å slåss mot den åpenlyse rasismen og sexismen fra høyre. Hun går langt i å si at venstresidas identitetspolitiske dreining er medskyldig i å skape en kultur der alt-right kunne vinne fram.

Denne delen av boka vil nok provosere mange. Nagles eksempler på lettkrenkede snowflakes kan minne om den typen debatter man ser jevnlig her til lands, der et laug av middelaldrende, hvite menn står klar for å skrike opp om at ytringsfriheten, demokratiet, ja hele det frie Vesten står for fall hver gang noen studenter har protestert mot noe på et amerikansk universitet (eller et norsk et). Jeg mener de som regel tar feil, ikke minst fordi maktperspektivet pleier å være fraværende. Men jeg har også kjent på en fornemmelse av at deler av venstresida bruker verdifull energi på kamper innad i rekkene, mens verden brenner like utenfor.

Identitetspolitkk til besvær

Det er her jeg finner boka frustrerende. Ikke på grunn av Nagles hypotese, jeg er redd for at den i stor grad stemmer, i hvert fall for USA. Men der hun går grundig til verks for å male sitt bekmørke bilde av alt-right, blir venstresida en kjapp karikatur. Noe må nok skrives på kontoen for bias hos undertegnede (jeg tviler på at alt-right mener de er helt korrekt framstilt), men jeg sliter med å se hvordan Tumblr-kriger kan sidestilles med voldtekts- og drapstrusler eller ønsket om å utradere hele folkegrupper. Viktige seire for minoriteters rettigheter blir dessuten for lett avfeid som «identitetspolitikk», uten å ta innover seg at dette er fysiske, økonomiske og noen ganger livsviktige realiteter for dem det gjelder.

Hvis du basert på de siste avsnittene tror Nagle tar fullstendig feil, så er tipset mitt: les boka. Hvis tematikken gjør deg kvalm og sint: les boka. Vær uenig, argumenter imot, men les den. Om det er noe Nagles brannfakkel viser, er hvor livsviktig det er at vi setter oss inn i ting vi ikke liker, at vi ikke lukker oss inn i stadig trangere sirkler av bekreftelse – og at vi husker hva vi sammen kjemper for, selv om vi ikke er enige i alt. Det sydende hatet på ytre høyresida er ekte. Det er farlig, og vi må gjøre noe nå. Nagle viser at verktøyene finnes der allerede. Nå må vi samle oss og plukke dem opp.

Angela Nagle: Kill All Normies. Online Culture Wars From 4Chan And Tumblr To Trump And The Alt-Right. Zer0 Press (2017)