Ikke en drøm

På mange måter er jeg enhver forelders verste mareritt. Jeg står imot alt jeg blir lært, jeg tester grensene og driver moren min til vanvidd. Jeg sier imot, jeg gjør opprør, jeg skaper uro, jeg er ulydig. Jeg stiller for mange spørsmål og jeg aksepterer ikke svarene. Jeg er intelligent, men nekter å jobbe med noe om det ikke interesser meg. Jeg er opptatt av utseendet, men nekter å kle meg slik moren min vil. Jeg er noenlunde spirituell, men nekter å tro på religionen jeg ble oppdratt til å følge. Jeg er sta, jeg er utålmodig og jeg er rastløs. Jeg bestemmer meg for én ting i dag, og før mamma har fått tid til å akseptere mine nye fremtidsplaner har jeg allerede droppet det og valgt noe nytt. Kort sagt, jeg er mer enn en håndfull, og har alltid vært det. Jeg er alt moren min ikke så for seg, og svært lite av det hun håpet på.

Likevel er det ingen i verden jeg respekterer og ser mer opp til enn henne. Jeg og moren min har et utrolig nært forhold. Av og til er vi mer som bestevenninner enn mor og datter. Jeg vet jeg kan si hva som helst til henne, selv om jeg ikke alltid gjør det. Vårt forhold og hennes kjærlighet til meg er ikke betinget. Hun forventer ikke lenger noe annet av meg enn at jeg er et godt og ærlig menneske. Men det var ikke alltid slik. Jeg heter Haboon, og på somalisk betyr det håp. Da moren min fant ut at hun var gravid med meg håpte hun på ei jente. Seks måneder senere ble jeg født og drømmen ble realisert. I ettertid har hun fortalt meg hvordan hun pleide å kle meg opp i rosa tyllskjørt og paradere meg i matbutikken mens eldre damer kløp meg i kinnet og dånet over hvor søt jeg var. Førsteinntrykket ble fort ødelagt da jeg satte i gang med et angrep av spørsmål hvor hvert svar ble fulgt med «hvorfor det?» til de til slutt så på mamma med et desperat «redd meg»-blikk. Mammas fantasier om at jeg skulle bli en lydig, sjenert og uendelig søt liten jente ble fort knust da jeg heller vokste opp til å bli et irriterende og nysgjerrig barn med en fantasi uten like.

Et drømmeliv

Jeg ble oppdratt religiøst, men valgte i en alder av sytten å forlate den. Dette var dypt sårende for moren min fordi jeg, fra hennes perspektiv, snudde ryggen til min oppdragelse. Jeg husker dagen etter at jeg fortalte henne at jeg ikke trodde på Allah. Hun satt tårevåt i sofaen og spurte meg om jeg virkelig mente det. Da jeg svarte at jeg gjorde det, sank fjeset hennes sammen i skuffelse og sorg. Hun fortalte at hun lenge hadde visst at vi var to vidt forskjellige mennesker, men at vi alltid kunne forenes rundt religionen. For henne var dette et av de få tingene vi hadde til felles. Da jeg ga avkall på dette var det ikke lengre noe mer enn ansiktstrekk og språk som avslørte at vi var mor og datter.

Da jeg senere kom ut som biseksuell ble splittelsen mellom hvem jeg var, og hvem hun hadde håpet at jeg skulle bli, enda større. Det virket som om det nå var et hav mellom oss, og ingen måte å forene oss på. Lenge hadde jeg og moren min et anstrengt forhold, og det åpenbarte seg med full styrke hver gang vi diskuterte noe mer komplisert enn dagens gjøremål og middagsplaner. Det ble veldig klart for meg, både gjennom å høre på mammas ytringer og fra andre mødre, etter at jeg forlot religionen, at hver mor har et drømmeliv for sine barn. Dette fantasilivet er så ekte og så detaljert for dem at det er trist når barnet vokser opp og ikke blir noe av det moren så for seg. Jeg var ikke klar over dette.

Når barnet finner seg selv

I min naive søken etter hvem jeg var, falt det meg aldri inn å vurdere om moren min hadde andre planer for meg. Ei heller er dét noe som i dag hadde vært mulig for meg uten å gi opp min egen identitet og lykke. Min mors drøm – en sukkersøt datter som er lydig, med en sterk tro og utdanning innenfor medisin, var aldri noe som hadde falt i smak for meg, eller gjort meg lykkelig. Jeg tror heller ikke jeg hadde klart én dag i det livet. Men en følelse av skam og skyld sitter fortsatt i meg og kommer frem hver gang noen sier navnet mitt, eller mamma forteller en historie om da jeg var liten. Det gjør vondt å vite at man ikke er det ens forelder vil at man skal være. Det gjør enda mer vondt å vite at man er alt ens forelder ikke vil at man skal være. Og selv om jeg og moren min har klart å bygge et forhold jeg vil si er sterkere enn det tidligere var, har jeg nå lært hva jeg vil unngå den dagen jeg blir mor.

Barn er ikke ens eiendom. Barn er ikke en refleksjon av en selv. Barnet er et enkeltindivid, og inntil det har vokst opp og realisert seg selv er barnet like mye en fremmed som det en god bekjent er. Man vet det grunnleggende om barnet sitt – deres allergier, hvilke mat de liker, hvilke aktiviteter de liker osv., men man vet ikke hvem de er. I hvert fall ikke før de selv vet det. Det er fruktløst å prøve å gjette seg til hvem barnet ditt er før det har gått gjennom den prosessen med å finne seg selv. Og det er enda mer fruktløst å sette seg mål og forventninger til deres fremtid før de selv vet hva de vil. Barns behov når det gjelder selvrealisering er ikke formaninger men et nettverk hvor de kan søke støtte. Barn trenger aksept når de én dag finner ut hvem de er. Dine egne tanker om hvem barnet er blir irrelevante når barnet etter hvert finner seg selv. Jeg skulle ønske mamma visste det da hun fødte meg så hun slapp å bære så mye sorg, som senere ble en kilde for min skam og skyldfølelse.