Inn på kroppen
Truly amazing, what people can get used to, as long as there are a few compensations.
Margaret Atwood, «The Handmaid’s Tale», 1985
Den første våren under Donald Trump kommer med sol og dystopier. Blant alle seriene folk maser om at jeg må se, er det en som presser seg fram: The Handmaid’s Tale, basert på Margaret Atwoods roman med samme navn fra 1985. Jeg rakk aldri å lese boka, men jeg husker følelsen av å lese hennes Oryx and Crake fra 2003, også den en uhyggelig framtidsroman. Jeg husker en fysisk fornemmelse av kvalme mens jeg leste, paret med et voldsomt sug. Amerikanerne bruker ordet visceral når de skal beskrive litteratur eller noe annet som går fysisk inn på en; «visceral» på norsk er det som har med innvollene å gjøre, opplyser Store Medisinske Leksikon.
Det er lite gore i The Handmaids Tale, i hvert fall ikke i de første fire episodene som har kommet mens jeg skriver dette. Men serien går likevel rett inn på kroppen. Kvinnekroppen, vel å forstå. I samfunnet hovedpersonen Offred lever i, har kvinner blitt fratatt nesten alle rettigheter. De lever i mennenes vold, eller kan man kalle det liv, som enten avlsdyr, husholderske eller pyntekone til de mennene som har høyest rang. Landet, restene etter et USA som er revet i stykker etter epidemier, krig og et voldsomt fall i fruktbarhetsraten, er et teokrati med hang til overvåkning, fysisk avstraffelse og nøye utplukkede bibelsitater. I korte glimt ser vi også livet Offred levde før, da hun fortsatt het June, et liv som ser tilforlatelig normalt ut. Hun og venninnen Moira løper en tur, de er på fest, går på café. Men noe er i gjære. Sluts, hveser baristaen i kaffesjappa. De rister på hodet og går.
Så skjer alt plutselig lynraskt. En dag tropper væpnede menn opp i forlagshuset der June jobber. Sjefen er på gråten når han sier at han ikke kan noe for det, de må dessverre gå. «De» er alle de kvinnelige ansatte. De har sparken. Omtrent samtidig fryses kvinnenes bankkontoer; pengene overføres til en mannlig slektning eller ektemann. Folk går ut på gata i protest. Det er da alt raser sammen. Lyden av maskingeværene trykker meg dypere ned i sofaen, kroppen krøller seg til en ball, jeg sliter med å puste.
Han jeg ser serien sammen med sier at overgangene er for brå. At scenene som viser «før»-livet ikke forklarer hvordan alt kunne bli snudd på hodet så fort. Jeg er ikke uenig, men jeg klarer ikke ta stilling. Vi krangler. Jeg sier syrlig at jeg merker en viss forskjell på graden av innlevelse. Det som for han er nok en fiksjonsserie satt i en nær (men utenkelig) framtid, kjennes for meg som noe helt annet. Han stryker meg mykt over ryggen. Sier han skjønner.
Tekst: Carline Tromp
Redaksjonsmedlem i Fett
Bilder: Hulu
Ingenting av det grusomme og barbariske som skjer med kvinnene i The Handmaid’s Tale, med mulig unntak for de snodige og på sitt vis grusomme seksuelle «ritualene», er ting som ikke har skjedd eller skjer i virkeligheten. Å kappe av hender eller stikke ut et øye som straff for et lovbrudd er vanlig praksis mange steder i dag, i «regimer vi ikke liker å sammenligne oss med», regimer vi bare driver handel med. Å lenke kvinner til hjemmet og nekte dem å gå ut annet enn for å handle dagligvarer, å nekte kvinner å snakke i forsamlinger, å nekte dem enhver form for makt eller innflytelse, var lenge normen også i «land vi liker å sammenligne oss med». Og her.
For ikke å snakke om å gjøre kvinnekroppen til et produksjonsmiddel. Kvinners viktigste funksjon er å føde nye barn inn i dette ødelagte samfunnet. Igjen blir kvinnens kropp nasjonens eiendom, skriver Maria Lavik om serien i Klassekampen – og det betyr at hennes frihet innskrenkes. Kvinners kropp er en slagmark, som Warsan Ismail skriver i Fett 4/2015. Hun skriver om voldtekt som strategi i krig. «Når kodene og normene som regulerer mellommenneskelig interaksjon bryter sammen under kulene, blir kvinnen umenneskeliggjort», skriver Ismail. Lavik trekker paralleller til hvordan norske kvinner ble behandlet etter 2. verdenskrig: Mens menn fra de øvre samfunnsklasser ble tilgitt for å samarbeide økonomisk med okkupasjonsmakta, ble kvinner som hadde våget å forelske seg i fienden, stemplet som tøser og behandlet som dritt. Har du besudlet kroppen din, har du også besudlet flagget.
I de mange gode artiklene om The Handmaid’s Tale som har dukket opp, som regel skrevet av kvinner, går ett tema igjen: Vi må være våkne. Kvinners rettigheter kan tas bort igjen, vi må ta ingenting for gitt. Det er det betimelig å minne om, særlig siden dette altså ikke er en dystopi, i den forstand at det som skjer på skjermen skjer med (i høy grad ikke-hvite) kvinner hver dag. Serien har for øvrig fått kritikk for å nedtone den rasemessige dimensjonen i boka til Atwood: I romanen er riket bare interessert i hvite barn. Siden dette ville ha ført til en helhvit tv-serie, i en tid der Hollywood såvidt har begynt å ta innover seg at det er et problem, er det på sett og vis forståelig at produsentene har tatt dette valget. Noe viktig blir likevel borte, når et scenario med mange grader av lidelse – der hvite kvinner undertrykkes, mens svarte blir utslettet – blir til en mer generell elendighetshistorie.
Men det er noe annet som mangler, og det gnager på meg: Hva er det som skjer med alle mennene? Ikke de slemme. Ikke de som går inn for teokratiet med et fanatisk glød i øynene og triggerfingeren på plass, men alle de andre. Hvor er de? Kan vi snakke om det?
«Don’t worry, honey,» sier ektemannen til June etter at bankkontoen hennes er stengt, «I will take care of you». Det er et klønete forsøk på å ta brodden av situasjonen, han er en good guy, vi skjønner det, men jeg føler for å skrike og kaste noe mot tv-en. Det der går ikke, sier jeg når jeg har funnet stemmen min igjen, han jeg ser med er enig. Jeg klemmer ham som om det står om livet. På skjermen ser jeg June gjøre det samme, hun presser kroppen tett inntil, et kroppslig skrik, ligger lys våken mens han sover. Jeg ser på han som sitter ved siden av meg, lurer. Liker ikke det jeg lurer på.
Like før The Handmaid’s Tale begynte på HBO, leste jeg romanen «Wil» (Vilje) av den flamske forfatteren Jeroen Olyslaeghers. Den handler om en ung politimann i et tyskokkupert Antwerpen under 2. verdenskrig, som noe motvillig blir til et hjul i maskineriet. Han er ikke nazist, men uttaler seg heller ikke mot dem. Han er med på å arrestere jøder, og med på å gjemme en. Valgene som tas i boka, er sjeldent basert på ideologi, men har ofte sjokkerende banale grunner: frykt for å irritere sjefen, et ønske om å imponere en ny venn, en vond tå. Eller ren og skjær frykt.
Når June og de andre kvinnelige ansatte i forlaget bare tar sakene sine og går ut, tenker jeg at de er for lydige. De må da gjøre noe, si noe? Så husker jeg på maskingeværene. Suget i magen, den kalde frykten. Gå hjem, hold maska, vi kan finne ut hva som har skjedd. Etterpå. Det var for øvrig nazistene som fant på dette med å fryse kontoer, sparke folk fra jobbene og innføre en rekke forbud samtidig. Alt på en gang. Så folk ikke rakk å tenke seg om, snu seg rundt, organisere protester. Før det var for seint.
Ingenting av det grusomme som skjer med kvinnene i The Handmaid’s Tale, er ting som ikke skjer i virkeligheten.
Noe som har overrasket og irritert mange av dem som roser The Handmaid’s Tale, er at cast og forfatter har vært tilbakeholdne med å kalle serien feministisk. Måten særlig hovedrolleinnehaver Elizabeth Moss har svart på spørsmål om kvinners rettigheter med å si at det handler om mennesker, kan minne om den typen debatt om feminisme som alltid oppstår i kommentarfelt. Trolig er det også bakgrunnen: Begrepet feminisme er en rød klut for et viktig segment av (mannlige) seere, som ville vendt serien ryggen før den hadde begynt. Siden det nettopp er disse som burde sett den, er tanken egentlig ikke så dum.
Likevel er det, som med hudfargespørsmålet, noe som ikke føles riktig. Er ikke det å fjerne ordet feminisme i frykt for negative reaksjoner, i en verden der feminisme og kvinners rettigheter står under stadig større press, å gi etter, å legge seg på rygg? Kanskje er ideen å snike et opposisjonelt innhold forbi «sensuren», kodet, pakket inn. Mediesensuren i Vesten i dag kommer ikke fra et monstrøst regime, men av «markedet», som kan drepe det det ikke liker. Men jeg kan ikke fri meg fra tanken om at det er en form for selvsensur i selvoppholdets tjeneste, som forskere i USA som visker bort ordene climate change og global warming fra prosjekter de ikke vil skal legges ned. Alle vil redde sitt eget skinn. Selvfølgelig. Men husker vi å hjelpe andre med oksygenmasken så fort vår egen sitter på?
Da Donald Trump ble valgt i november 2016, publiserte den russisk-amerikanske journalisten og aktivisten Masha Gessen teksten «Autocracy: Rules for survival» i The New York Review of Books. Med utgangspunkt i erfaringene sine fra Putins Russland drar Gessen opp et sett med huskeregler. Regel nummer en: Autokraten mener hva hen sier. Nummer to: Ikke la deg berolige av små drypp av normalitet. Te: Institusjoner kan ikke redde deg. Fire: Vær rasende. Fem: Ikke inngå kompromisser. Seks: Husk på framtida.
Jeg vil legge til en regel: Ikke tro at det bare er «de andre». Et samfunn blir ikke med ett tatt over av ansiktsløse, fascistiske monstre. Det er helt riktig, sier jeg til han jeg ser The Handmaid’s Tale med. Det er deg og meg og alle de vi kjenner, valgene vi tar, som er like avgjørende. Det holder ikke å være årvåken og se seg om etter fiender. Vi må være vare på det som sakte sniker seg inn i kroppene og i sinnene våre, det som sniker seg inn i språket, i talemåtene og i vitsene våre, det monstrøse som blir normalt.
Det jeg ikke sier, er at jeg er redd. Redselen setter seg i kroppen min, kvinnekroppen, og får meg til å tenke rare ting. Ikke alle menn, sier jeg til meg selv, irritert, men angsten er der, den har noe med innvollene å gjøre. Den ligner paranoiaen som regimet i The Handmaid’s Tale sår i undersåttene sine for å unngå at de samler seg og slår tilbake. Vet vi egentlig hva våre nærmeste tenker, innerst inne? Vet vi hva de ville gått med på i bytte for noe annet? Hva ville noen gjort for å redde meg, hva ville jeg selv gjort. Kvalmen fyller kroppen, han sier han skjønner at jeg synes det er ubehagelig.
«This may not seem normal to you now», sier Aunt Lydia i senteret der de nye Handmaids blir lært opp, der de skal slutte å være mennesker og bli til kropper. Jeg lukker øynene, klør neglene mine i håndflaten hans og gjentar lydløst, som om jeg vil at ordene skal skrives inn i kroppen, tas opp i blodstrømmen og avleire seg der inne: Det er ikke normalt. Det er ikke normalt. Det er ikke normalt.
Jeg ser på han som sitter ved siden av meg, lurer. Liker ikke det jeg lurer på.