Tankesett for å takle motgang. Hvordan overkomme indre uro og tankekjør. Identitet og hvordan du lykkes med livsstilsendring. Hvordan snu offermentalitet og skape et liv med mening. Parforhold, utbrenthet og hvordan takle livet. Overkom selvsabotasje for godt med disse rådene. Hvordan få et normalt forhold til mat og kropp.
Kvinde i hvid kjole siddende ved vindueskarm (ukjent årstall) Gerda Wegener © CC
Jeg skal ikke kaste noen under bussen, men dette er en oppramsing av episodetitler fra en podkast av ikke ubetydelig størrelse om «mental trening» – et akkurat passe diffust begrep. Personlig vil jeg gjerne skape god helse, takle hverdagen og ha det bra med meg selv, som en annen episode kan friste med, men algoritmene mine drukner meg i råd om å sette grenser, tips for å lege mitt indre barn, og TikTok-videoer om selvhypnose for å komme over angst og byrder, og jeg er sliten.
Du skal ikke bruke mye tid på internett før du får beskjed om at du har traumer, foreldrene dine er toxic, eksen din er narsissistisk og manipulerende, vennene dine ber deg om emosjonelt arbeid, og at energien du bruker på å vedlikeholde relasjoner, ikke tjener deg. Du holder deg selv tilbake ved å investere i menneskene rundt deg i stedet for deg selv. Kanskje er du også en av de som har oppdaget en ny diagnose du ikke visste du hadde.
#mentalhealth
Det er mye som kan bli sagt både for og mot selvdiagnostisering via internett. Det samme gjelder verktøyene som deles for å takle disse og andre diagnoser. Noen kommer fra psykologer og andre behandlere som deler fortellinger på sosiale medier om sine pasienter og hva som har hjulpet dem gjennom deres livskriser. Det kan tenkes å være nyttig for noen. Det kan godt tenkes at det feiltolkes, eller at en 60 sekunders video av natur må være en forenkling av komplekse mentale helseutfordringer og deres potensielle løsninger. Det kan også godt tenkes at jeg hadde klikka hvis jeg fant ut at psykologen min hadde delt mine erfaringer på denne måten. Jeg velger å håpe at de som driver med dette er samtykke-orienterte, selv om jeg mistenker at det er en naiv forventning å ha til fremmede på internett.
I god tro har behandlerne som velger å dele denne typen innhold et genuint ønske om å hjelpe flest mulig, og å kunne tilby verktøy også til de som ikke har mulighet til å oppsøke profesjonell hjelp andre steder. I verste fall utnytter de et gapende hull i helsetjenesten for personlig vinning, ved å appellere til sårbare grupper og utlevere egne pasienter. Selv fra dette perspektivet er likevel ikke profesjonelle aktører som skaper innhold på sosiale medier det største problemet.
Mange av oss har ikke god nok tilgang på mentale helsetjenester, ventelistene er lange og behandlingstilbudene sprikende. I mangel på tilgjengelige behandlingstilbud søker vi til internett, podkaster og selvhjelpsbøker. Markedet fyller det tomrommet mangelen på et godt offentlig tilbud har skapt. Og da mener jeg ikke bare private aktører man kan betale for å gå i profesjonell behandling hos. Jeg sikter heller ikke egentlig til behandlere som deler tips og triks på sosiale medier, selv om det også kan problematiseres i det uendelige. Den største delen av dette tomrommet fylles av påvirkere som gir ut manifesteringsbøker for et bedre liv, mindfulness-apper som samler data, og 68 milliarder videoer på TikTok med #mentalhealth. Innhold som oppfordrer mennesker i ulike grader av personlig krise til å dumpe vennene sine og fokusere på seg selv og det som tjener dem. Unge mennesker som deler videoer av at de sminker seg mens de legger ut om egne erfaringer med depresjon, kompleks PTSD og angst. Og ikke minst vanene, appene, og produktene som hjalp dem ut av det. Morgenrutiner og skjønnhetstips som blir krydret med terapi-språk om «recovery» og «self care».
Terapi-språk
Dette er langt fra et nytt fenomen, og terapi-språket fra sosiale medier har for lengst blitt en del av dagligtalen vår. Kritikken av fenomenet har gått i bølger, og ser ut til å være tilbake på agendaen etter at en omdiskutert Bustle-artikkel med tittelen Is therapy speak making us selfish? ble publisert i begynnelsen av april i år. Dette språket setter nå i stor grad rammene for hvordan vi forholder oss til andre mennesker, men også hvordan vi forstår egne følelser. Vokabularet vi bruker legger grunnlaget for denne forståelsen, eller mangelen derav, og blir ofte oversatt og tolket først fra fagspråk til terapi-språk på internett, og derfra videre til dagligtale – gjerne til et språk som ikke er engelsk. Resultatet er at vi har et vokabular for følelsene våre som har vært gjennom så mange prosesser av oversettelse at det blir blottet for mening. Ord og begreper endrer definisjoner og betydning i løpet av alle disse oversettelsesprosessene, samtidig som alle leddene av tolkninger og oversettelser distanserer oss fra meningen. Mange vil nok ha lettere for å halvironisk omtale seg selv som «people pleaser» enn å aktivt forholde seg til at de tilpasser atferden sin for å gjøre andre mennesker mer komfortable i et håp om å bli likt for noe de ikke er, heller enn å bli mislikt for noe de er. Jeg er den siste som skal kritisere folk for anglisismer (eller for people pleasing), men i mange tilfeller blir oversettelsene vi gjør en måte å slippe å forholde seg til sårheten i innholdet av det vi sier, og med det også sårheten i følelsene vi prøver å beskrive. Et enda mer banalt eksempel: Hvor lett er det ikke å si «love u» til venner og kjære heller enn «jeg er glad i deg»?
For noen år siden gikk en meldingsmal sine runder på internett:
Hey! I’m so glad you reached out. I’m actually at capacity / helping someone else who’s in crisis / dealing with some personal stuff right now, and I don’t think I can hold appropriate space for you. Could we connect [later date or time] instead / Do you have someone else you could reach out to?
Malen ble delt som et forslag til hvordan man kunne møte meldinger fra venner av typen «Hei, jeg trenger å snakke om ___, har du tid?». Det hypotetiske svaret sier mye om hvordan terapi-språk har blitt en del av vokabularet vårt, og hvordan mental helse-diskurser på sosiale medier forholder seg til relasjoner. Grensesetting over alt annet. Nære relasjoner er kun verdt å holde på hvis de til enhver tid tilfører noe positivt til livet ditt og passer med hvordan du har det ellers.
Dette ble spesielt tydelig da internett, omtrent samtidig som denne meldingsmalen sirkulerte, oppdaget det sosiologiske begrepet «emosjonelt arbeid». Den amerikanske sosiologen Arlie Hochschild introduserte begrepet i 1983 for å beskrive hvordan servicearbeidere og andre i jobber som krever kontakt med andre mennesker (primært kunder), bruker krefter på å regulere følelsene sine for å framstå som en person som er komfortabel for offentligheten å observere. Vi tar på oss kundeservice-stemmen, smiler mens vi blir kalt et grusomt menneske og gråter på bakrommet etterpå (meg? Aldri). Da begrepet gjorde sitt inntog på internett, ble det oversatt til arbeidet du gjør overfor venner, familie, og mennesker rundt deg.
Å konseptualisere ting som arbeid er ikke nødvendigvis et problem i seg selv. Det kan hjelpe oss å forstå hva vi bruker krefter på, og i tilfellet med emosjonelt arbeid, i tillegg til blant annet omsorgs- og nytelsesarbeid, kan det bidra til å synliggjøre hvordan dette ofte er skjevfordelt langs kjønnede linjer. For å kunne endre på disse skjevfordelingene, må vi først kunne identifisere dem, og her er arbeid som begrep nyttig. Nyansene i når et begrep er nyttig og ikke – og hva implikasjonene av ulike definisjoner vil si er – dog noe som ofte går tapt i diskusjoner på nettet. Problemet med å bruke begrepet emosjonelt arbeid i personlige relasjoner oppstår ikke når vi for eksempel snakker om situasjoner hvor man smiler i møte med uønsket oppmerksomhet, men når det blir kombinert med de hyper-individualistiske narrativene som florerer rundt personlig vekst og selvhjelp.
Følelsesfilosofier
I poly-ordboka kalles denne måten å forholde seg til andres følelser på emosjonell libertarianisme. Også blant de av oss som har dekonstruert de etablerte normene for hvordan man forholder seg til andre mennesker mer enn de fleste, finnes det de som mener at du, og bare du, er ansvarlig for dine egne følelser. Ifølge denne filosofien har du heller ikke ansvar for andres følelser, og din adferd kan av prinsipp ikke være årsaken til en annen persons følelser. Jeg har ikke enda sett dette begrepet brukt i andre kontekster, likevel tenker jeg at det kan være et nyttig begrep for å forstå samtaler om mental helse på internett. Rett og slett fordi det er det eneste uttrykket jeg har kommet over som beskriver den måten å forholde seg til relasjoner og andre menneskers følelser på som blir presentert i disse samtalene. For å vokse som menneske må du kutte ut alt som ikke tjener deg, inkludert menneskene rundt deg. Relasjoners verdi blir målt i arbeid gitt vs. goder mottatt. Du er ansvarlig for din egen suksess. Du er ansvarlig for dine egne følelser. Du er ikke ansvarlig for andres følelser.
Mange av oss har nok godt av å sette flere og tydeligere grenser. Mange feminine personer har nok også godt av å gjøre mindre arbeid for menneskene rundt oss, og vi som samfunn har godt av å bryte ned skjevfordelingen av arbeid i nære relasjoner. Få av oss har godt av å bli møtt med beskjed om at vennene våre har nådd sin emosjonelle kapasitet når vi trenger å snakke om noe vanskelig. Det er nok også få av oss som i det lange løp har godt av å gi denne beskjeden til en kontaktsøkende venn. Du kan være så mindful du bare vil, ingen av oss har godt av ensomhet.
I The Manifesto for Care argumenterer The Care Collective for at det har oppstått en «crisis of care». Dette begrepet fungerer noe bedre på engelsk ettersom «care» kan oversettes både til omsorg og til det å bry seg, og de bruker det i begge betydninger om hverandre. De argumenterer for at denne krisen har oppstått fordi ideer om velferd og samhold har blitt erstattet av individualiserte forståelser av motstandsdyktighet, velvære, og personlig vekst. Vi har sluttet å bry oss om hverandre, og spesielt for de mest sårbare blant oss. Våre behov blir ikke møtt i samfunnet slik som det er bygget, og vi blir aktivt oppmuntret til å begrense i hvilken grad vi møter behovene til menneskene rundt oss. Kombinasjonen av hyper-individualistiske forståelser av hvordan vi kan få det bedre som mennesker, og en offentlighet som i stor grad svikter i å dekke både behov for mental helsehjelp og for omsorg, har gjort denne krisen spesielt akutt. Og tomrommet fyller vi med enda flere individualistiske forsvarsmekanismer.
Jeg har heller ikke kapasitet. Jeg hjelper også noen andre som er i krise. Jeg går gjennom en hel del personlige greier akkurat nå. Og ja, jeg er skikkelig sliten, men jeg tror kanskje vi alle får det litt bedre hvis vi kan holde rom for hverandre. Vi kan ikke som enkeltmennesker fylle tomrommet i det offentlige helse- og omsorgstilbudet, men vi kan jobbe for flere kollektive løsninger. Hvis vi først skal snakke om arbeid og verdiskapning og libertarianisme, og akseptere at både internett-språket og økonomi-språket har inntatt følelses-språket vårt, vil jeg, som i alle andre deler av livet, erklære meg selv kommunist. Vi må revolusjonere omsorgsarbeidet, vi må revolusjonere det emosjonelle arbeidet. Vi kan dele på det, i større og andre enheter enn kjernefamilien. Vi kan bry oss om flere, og vi kan ta vare på hverandre. Gi etter evne og få etter behov.
Referanser:
Fishbein, R. (2023) Is Therapy-Speak Making Us Selfish? i Bustle, 07.04.2023. https://www.bustle.com/wellness/is-therapy-speak-making-us-selfish
Hochschild, A.R. (1983). The Managed Heart: Commercialization of Human Feeling. Berkeley, CA: University of California Press
The Care Collective (2020). The Care Manifesto: The Politics of Interdependence. London: Verso UK
Denne teksten er publisert i Fett #2/23 VEKST.
