Det er mye vi må snakke om

Leder, Fett #2 2015

 

#jegharopplevd ble kritisert for å skjule menns erfaringer med trassering og overgrep, fordi kampanjen var rettet mot kvinners erfaringer. I denne utgaven av Fett setter vi fokus på seksuelle overgrep mot menn. Det betyr ikke nødvendigvis at vi er enige i kritikken.

 

Da vi i Fett starta kampanjen #jegharopplevd, turde vi ikke håpe på at den skulle bli så stor som den ble. Fra vi la ut en beskrivelse på våre nettsider og en link på twitter og facebook, levde emneknaggen sitt eget liv. I skrivende stund er den brukt over 25 000 ganger bare på twitter.

Kampanjen oppsto ut fra en konkret sammenheng: Førskolelærer Cathrin Svanefik Frøyen skreiv en kronikk inspirert av debatten rundt Trygdekontorets pornoharselas med pornomotstander Kari Jaquesson. Frøyen delte egne erfaringer med seksuell trakassering, og belyste dermed litt av bakteppet for at så mange reagerte sterkt på Trygdekontorets måte å svare en av sine kritikere på. «Vi blir klådd på, går ikke trygt i natten og får hatprat på sms og i kommentarfeltene. Er det virkelig NRK-kuk vi trenger? Kjære brødre, vi har noe å rydde opp i», skreiv Frøyen, og både kommentarfeltet hos Aftenposten og debatten i sosiale media tok fyr. Sosiolog Kjetil Rolness postet en oppdatering på sin åpne facebookprofil hvor han spurte om ikke Frøyens skildringer rett og slett var «paranoide overdrivelser», en holdning som forøvrig viste seg utbredt i debatten.

I Fett-redaksjonen var vi flere som hadde kjent oss igjen i Frøyens erfaringer, både fra privatlivet og fra offentligheten. Vi reagerte derfor på hvordan hun ble møtt i offentligheten, og særlig den mistro hun ble til del. Målet vårt med kampanjen var å vise at Frøyen ikke er alene, for på den måten å sette søkelys på seksuell trakassering som samfunnsproblem. Det føler vi at vi har oppnådd, og vi er svært glade for all debatten emneknaggen har ført med seg.

Mange har kommenterte at kampanjen et et angrep på menn, og flere har ment at den ikke ville bestått «jødetesten», en tekst man egentlig bruker for å avdekke rasisme. Dette selv om vi i vår opprinnelige beskrivelse av kampanjen understrekte at kampanjen ikke var ment som en generell kritikk av menn.

For det #jegharopplevd ikke handlet om, var hvem som trakasserer, og det er det heldigvis også mange menn som har skjønt. Menns støtteerklæringer til kampanjen er helt i tet hva angår rekkevidde for enkeltinnlegg under emneknaggen. Det er langt fra slik at alle menn trakasserer, men de aller fleste kvinner opplever å bli utsatt for seksuell trakassering. Det ligger ingen motsetning i dette, men man må være villig til å se forbi de verste fordommene mot feminisme før man kan ta innover seg at et feministisk tidsskrift ikke nødvendigvis har som agenda å spre hat mot menn.

En ting kritikerne av #jegharopplevd hadde rett i, er at det kvinnelige kjønn ikke må kuppe offerrollen. Vi i Fett har lang tradisjon for å fokusere på menns likestillingsutfordringer og på mannsrolle, og ga i 2013 ut en temautgave med kun mannlige skribenter for å understreke feminismens mannsrelevans. Samme år var vi også pådrivere for å arrangere den internasjonale mannsdagen i Oslo, med fokus på menns psykiske helse, i samarbeid med Reform ressurssenter for menn.

Det eksisterer enorme tabu rundt både trakassering og overgrep, og særlig store er tabuene rundt kvinners overgrep mot menn. Det er en feministisk utfordring, fordi det i stor grad bunner i fordommer og stereotypier. Det feministiske prosjektet handler om at man ikke ønsker at fordommer og stereotypier skal lede an, og definere hvilke rom vi som mennesker har å oppholde oss i. Det er ikke kun en kamp for kvinners rettigheter, selv om kvinnekampen er sentral. At det er menn som i denne sammenheng er ofrene, gjør det ikke mindre feministisk relevant.

«Men hva med [fyll ikke ikke-relevant tema]» er en utbredt hersketeknikk som feminister ofte møter i debatter, som motdebattantens forsøk på å legge temaet dødt. Når vi nå oppsummerer #jegharopplevd, velger vi likevel å benytte anledningen til å sette fokus på noe av det vi ble kritisert for å ikke ville snakke om: menn som er ofre for seksuelle overgrep, og det faktum at også kvinner kan være overgripere. Ikke fordi vi er enige i kritikken, men fordi vi er enige i at det er et viktig fokus.

Rannveig Svendby har møtt mange fordommer når hun har forsket på denne tematikken. Noen har trodd at kvinnelige overgripere ikke finnes, mens andre har ment at Svendbys temavalg må bety at hun ikke er feminist. Selv mener hun at det siste man må gjøre, er å gjøre kampen mot overgrep til en kamp mellom feminister og mannsrettsaktivister.

– Dette handler ikke om å fordele skyld i forhold til kjønn. Det handler om at noen personer er overgripere, og noen personer blir utsatt for de overgrepene, og det feltet må vi inn i, sier Svendby.

Jeg håper mange tar seg tid til å lese intervjuet.

Jan Gunnar Sørbø ble selv utsatt for overgrep i ungdommen. Nå hjelper han andre, og etterlyser hjelpetiltak som er mer tilrettelagt for menn. Og alle tre vi har intervjuet om denne tematikken har et felles budskap: snakk om det.

Da #jegharopplevd ble rullet ut i mediene, var Aina Landsverk Hagen igang med siste finish på boka Meningers mot – netthat og ytringsfrihet i Norge. Hun har intervjuet norske journalister, redaktører og bloggere om deres erfaringer. I denne utgaven finner du et utdrag hvor flere forteller om den første gangen de ble utsatt for netthets, og hvordan de reagerte. Også her er budskapet fra flere at det hjelper å fortelle om det man opplever.

Men skal man kunne fortelle, være det seg om overgrep eller om hets, så trenger man noen som lytter og tar en seriøst, som ikke møter en med fordommer og ihjeltiing. Nettopp her tror jeg det viktigste med #jegharopplevd ligger: når man får vist at mange besitter denne type erfaringer, blir det vanskelig å avfeie den enkeltes erfaring i fremtiden. Synliggjøring er avgjørende for at vi som samfunn skal kunne ta tak i problemene, både når det gjelder trakassering og når det gjelder overgrep – uavhengig av kjønn.

Noen har kritisert #jegharopplevd for å være sytete, men det å dele sine erfaringer er ikke det samme som å dyrke offerrollen. Det handler tvert imot om å ta kontroll, om å søke styrke i fellesskap med andre.

Med denne utgaven gir jeg meg som redaktør for Fett, etter 2,5 heseblesende og ekstremt givende år. Jeg ønsker Hedda Lingaas Fossum som nå tar over lykke til, og vil gjerne takke dere lesere for følget.

 

Tekst: Hilde Sofie Pettersen

Avtroppende redaktør for Fett

 

Utgaven er i salg fra 18. juni 2015, og finnes hos utvalgte Narvesen i hele landet, hos Norli i Oslo og Bergen, Tronsmo i Oslo, Robot i Bergen samt litteraturhusene i Oslo og Bergen. I salg i nettbutikken fra 24.06.

 

[comment comment_file =»/comments.php»]
Annonse: