Spring Break Forever, Bitches?

«Hva med meg?», sier du. Hva med å bytte ut «meg» med «oss»? Fra Fett 2/2016 - Selvbilder

Byline inn her

Spring Break Forever, Bitches?

«Hva med meg?», sier du. Hva med å bytte ut «meg» med «oss»

 

Notice me, take my hand. Why are we strangers when our love is strong? Why carry on without me? Everytime I try to fly I fall without my wings, I feel so small. I guess I need you baby.

Sitatet er fra Britney Spears’ pianosviske «Everytime», som noen av oss først og fremst forbinder med en scene fra kultfilmen Spring Breakers fra 2012. Nå var det kanskje ikke nyliberalismens ekstremindividualisme og egen lengsel tilbake til solidaritet og fellesskap Spears tenkte på da hun slapp låten – hele verden kunne se at dette var en sår beklagelse og bønn om tilgivelse rettet mot ekskjæresten Justin Timberlake. Like fullt var det disse linjene regissør Harmony Korine valgte å bruke i sin film, en film som ved første øyekast kan virke som en overflatisk framstilling av bikinikledd ungdom på fylla etter end vårsemester. Flere har imidlertid hevdet at Spring Breakers ble laget for å billedgjøre kapitalismens hedonisme og nyliberalismens psykologiske effekt på samfunnet.

Amerikanske spring breaks er milevis unna norsk ungdomskultur, både geografisk og kulturelt. Eller? Om man dykker litt i russefeiringa her hjemme og kommer over ungdommer som har «investert bortimot 100 000 hver» i to ukers fest før endt skolegang, kan man kanskje spørre seg selv på ny? Samtidig øker antallet barn og unge som sliter psykisk: 15-20 prosent av barn og unge mellom 3 og 18 år har nedsatt funksjon på grunn av psykiske plager som angst, depresjon og atferdsproblemer, ifølge Folkehelseinstituttet.

Sykdom og tidsånd

«Debatten om de unges dårlige psykiske helse og løsningen på problemet preges sågar av zeitgeisten om at hver enkelt må ta ansvar for eget liv, inkludert hvordan takle psykisk stress og ubehagelige symptomer. Hvis psykologifagets eneste svar på dette er å veilede hver enkelt i å takle det moderne livets krav, fungerer psykologien konservativt og som nyliberalismens nyttige idiot», skrev Toril Hjortol i Tidsskriftet Manifest i februar i år.[1]

Nå har NRK tatt ungdommens psykiske problemer på alvor med realitydokumentarer som «Jeg mot meg», og godt er det. Men jeg ønsker at vi beveger oss videre fra sosialpornografien på TV, der ungdommen får hjelp av psykolog til å mestre livet. For kognitiv terapi, antidepressiva og å lære å «slappe av litt» er bare symptombehandling i en epidemi som er utberedt over hele verden – den nyliberale psyken. Tredve år med nyliberalisme, markedskrefter og privatisering har sin pris, selv her hjemme i Norge.

«Et økonomisk system som belønner psykopatiske personlighetstrekk har endret vår etikk og våre personligheter», skrev psykologiprofessor Paul Verhaeghe i The Guardian for et par år tilbake.[2] Nyliberalismens psykologiske påvirkning på menneskesinnet gjør at sosiale bånd med kolleger svekkes; dermed forsvinner også det følelsesmessige engasjementet ved jobben. «Mobbing pleide å være begrenset til skoler; Nå er det et felles trekk ved arbeidsplassen», skriver Verhaeghe videre. «Dette er et typisk symptom der den impotente legger sin frustrasjon på den svake – i psykologien er det kjent som fortrengt aggresjon. Det er en nedgravd følelse av frykt, alt fra prestasjonsangst til en sosial frykt for truende andre.»

Det nyliberale tankesettet skal ha oss til å tro at suksess kun avhenger av individuell innsats og talent. Dermed blir det skambelagt å ikke lykkes. Når gapet mellom de som lykkes og de som mislykkes øker i stor nok grad, kommer mistroen og hatet. Historiene om ungdom som mobber hverandre i grunnskolen, og historiene om tyske og greske arbeidere som knives om gjeld, er ikke så forskjellige. Mens Milton Friedman ved Chicago School of Economics på 1970-tallet hevdet at trickle down-økonomi skulle øke den økonomiske veksten, viser tall fra de siste OECD-rapportene det motsatte. Og når gapet øker, minker forståelsen mellom folk.

 

Mareritt fra Disneyland

Det kan virke så fånyttes. For stort til å gjøre noe med. Når man ser ungdommene fra «Jeg mot meg» diskutere problemene på NRK, forstår man dem så altfor godt. Når tretten års strev på skole ender i usikkert arbeidsliv og innpass på boligmarkedet er utenfor rekkevidde, og markedskreftene igjen og igjen forteller at det er dem det er noe galt med, er det rart noen bare legger seg ned og teller likes på Instagram? Pusser opp ansiktet og slanker seg fordervet?

For hva ellers skal man gjøre, si? Er det noen som har fortalt disse ungdommene det 68-erne prøvde å fortelle oss, at det personlige er politisk? At det er en sammenheng mellom interneringsleirene for flyktninger vi nå ser i land som Hellas og Tyrkia, den økende volden mot flyktninger fra Europas grensevakter, ungdommene som ligger fengslet til sengekanten som instagramstjerner her hjemme, og en oransjehudet forretningsmann som ønsker White Supremacy i USA? Eller blir de bare fortalt at de skal like seg selv, at de er «gode nok»? Som Trygdekontoret nydelig framstilte det i sin episode med andrebølgefeministene: «Nei til patriarkatet. Ja til Netflix’n’chill». Sånn er det blitt.

«Just pretend it’s a video game. Like you’re in a fucking movie», sier de i Spring Breakers. Og om man ser fra Trumps talerstol til likene i Middelhavet til at en rosablogger (en radikal sådan, takk og pris for det) blir kåret til mektigste medienavn her hjemme, skulle man gjerne tro det. Et mareritt fra Disneyland. Der alle er fengslet, bade fysisk og psykisk.

Psykologer har en jobb med å forstå tiden de opererer i. De psykiske effektene av det økonomiske systemet som regjerer, og det totalitære ved det.  Å «gå inn i seg selv», påfulgt av noen Paolo Coehlo-sitater på en tekopp vil ikke hjelpe denne generasjonen. Ikke engang en surfeskole eller yogaretreat på Bali, selv om det sikkert frister mer enn å måtte traske på brostein med røde flagg i tog, med buttons på jakka.

 

Tekst: Kari Kristensen

Illustrasjon: Ada Wikdahl

Feminisme er terapi

«Jag är så trött på alla posörer som tror att de kan ersätta ideologi med identitet, bara för att de är för lata för att tänka», sa den svenske forfatteren Kajsa Ekis Ekman da hun ble intervjuet for klesmagasinet «Bon» tidligere i år. Videre fortsatte hun: «Det jag gillar med marxismen är att den inte handlar om dig, du zoomar ut från dig själv och ser på hela samhället, det handlar om något så ovanligt i dag som att lyfta blicken från det egna jaget.»[3]

Jeg vet i alle fall hva jeg har lyst til når alt butter i mot. Sprade rundt i trusa på ei strand, gjerne med en Kalashnikov og en balaklava. Legge meg på et flygel mens en mann med braids og gulltenner synger for meg. Men, så kommer den jævla Britney-sangen igjen da: «Why carry on without me?», og jeg blir påminnet at klassekampen og kvinnekampen man tar i fellesskap med andre likesinnede, er den sterkeste formen for terapi. Det er masseterapi for et helt samfunn. Og mest sannsynlig det eneste som kan redde denne generasjonen.

Det er ikke bare psykologer som har en stor jobb framover. Vi har også en jobb med å forstå tiden vi opererer i. Når vi er på skolen, på arbeidsplassen og med venner på fritida. Vi skylder generasjonen etter oss, dagens ungdommer, å gjenreise slagordet til sekstiåtterne: «Det personlige er politisk». Og feminisme, det er kritikk av en økonomisk modell som holder på å rasere oss.

            Så hva skal man gjøre? Svaret ligger i organisering. Feminismen er kollektiv kritikk og kamp mot et patriarkat. Og nyliberalismen er patriarkatets fremste våpen. På mange måter har den også lyktes som modell, nettopp fordi den har evnet å flytte makta vekk fra de svake. Vi må tilbake til tog med illsinte paroler, vi må orke å traske gjennom byen vår med meningene våre, og ta toget videre inn i organisasjonsarbeid. Vi må inkludere ungdommen, og framfor alt lytte til dem: Det er utrolig hvor lite man bryr seg om kviser, cellullitter, rynker og likes når man lykkes med noe i fellesskap. Fellesskapet er ikke bare virkningsfullt for forflytning av makt og demokrati, det er også terapautisk. Mitt tog er lastet med både radikaliserte rosabloggere og hjemvendte sydenfarere, ikke bare PK-ungdom med buttons på kordfløyelsjakka.  Notice me, take my hand, for å si det som Britney sa det.

 

[comment comment_file =»/comments.php»]
Annonse:

LES MER