Transpersoners rettigheter er under press i USA. 23 år gamle Sam Sharf er en av mange transpersoner som står midt i kulturkrigen. 

Jeg treffer Sam Sharf foran hovedbiblioteket til Columbia University i New York City, en vakker og beskyttet oase i en ellers kaotisk verdensmetropol. Vi setter oss på trappa for en prat. Det er april 2023 og jeg er på forskningsopphold i det store eplet på tredje måneden. Jeg var klar over at transfolks rettigheter i USA var under press da jeg dro, men var ikke forberedt på hvor intenst det skulle bli å se denne dystre utviklingen på nært hold. Det gjør inntrykk å snakke med forskerkollegaer med transbakgrunn om hvordan deres personlige liv plutselig er blitt del av den nasjonale politiske dagsorden; den store «transdebatten» er i mediene hele tiden. Så viktig har det blitt for det republikanske partiet å innskrenke transpersoners rettigheter at de har truet med å ikke vedta føderale budsjett før de får gjennomslag for sine såkalte «translover».¹

På flukt fra egen guvernør
Det tar litt tid å finne Sharf i mylderet av studenter på det som var en av vårens første solskinnsdager, her glir hun rett inn i mengden. Men studiehverdagen hennes er annerledes enn studentene ved Columbia University. Mens Sharf holder til i Florida, delstaten i «the deep south» som har blitt hovedsete for det republikanske partiets konservative kulturkamp, ligger Columbia i en av verdens mest progressive byer. Helt siden Floridas guvernør Ron DeSantis ble valgt i 2019 har han sikret en rekke konservative seire og brukt delstaten som utstillingsvindu for sin kommende presidentkampanje. DeSantis har blant annet innført forbud mot abort etter sjette uke og banket gjennom lover som gjør det ulovlig for lærere å undervise i kritisk raseteori og snakke om LHBT+-tematikk. Men det viktigste spørsmålet i denne amerikanske kulturkampen ser ut til å ha blitt transpersoners rettigheter.² Etter hvert har en rekke delstater i USA innført den ene loven etter den andre som har til hensikt å innskrenke transpersoners rettigheter; det begynte med regulering av offentlige toaletter, og senere unges tilgang til kjønnsbekreftende behandling. De kanskje mest uhyggelige lovene forbyr voksne mennesker å drive med drag på steder der barn oppholder seg. I praksis kan dette føre til at transpersoner straffeforfølges hvis de er sammen med barn.

Sharf forteller levende om sine tre år som student ved New College, et progressivt universitet i Florida som i flere tiår har vært et viktig samlingssted for studenter som på ulike måter ikke føler seg hjemme i de mer tradisjonelle utdanningsinstitusjonene. New College har vært banebrytende i å utvikle et alternativt pedagogisk program for personer som ikke har en tradisjonell utdanningsbakgrunn, et viktig tilbud for folk i et klassedelt samfunn med ulik tilgang til grunnleggende skolegang. Ikke minst har institusjonen vært et tilfluktssted for skeive minoriteter, en skole der det har vært trygt å utforske kjønn og seksualitet, midt i en ellers konservativ delstat. Et trygt tilfluktssted i et land der altfor mange skeive ungdommer fortsatt kastes ut hjemmefra når de kommer ut av skapet.³

Kort tid etter at DeSantis ble valgt til guvernør i Florida i 2019 begynte han imidlertid å kritisere det lille lærestedet for å være et av de fremste eksemplene på det han kalte «woke indoctrination» og som han mener underminerer amerikanske kjerneverdier.⁴ Sakte men sikkert begynte han å blande seg i styringen av den uavhengige utdanningsinstitusjonen; 6 av 13 styremedlemmer ved skolen ble skiftet ut, universitetsdirektøren ble tvunget til å gå av, de vitenskapelig ansattes stillingsvern ble svekket og New College fikk ikke lenger lov til å vektlegge betydningen av mangfold i studentmassen ved opptak. Studentene igangsatte massive protester og Sharf ble på kort tid en av de fremste talspersonene. Hun stilte opp til intervjuer i både nasjonale og regionale medier, og frontet protestene på vegne av studentene. Parallelt med angrepene mot New College igangsatte DeSantis en annen kamp som hadde en høyst personlig klangbunn for Sharf, nemlig hans forsøk på å svekke transpersoners tilgang til kjønnsbekreftende behandling. I Florida er det i dag forbud mot kjønnsbekreftende behandling for barn og unge, og foreldre risikerer å bli meldt til barnevernet hvis de godkjenner slik behandling.

Ulike sider ved transpersoners liv granskes til enhver tid i offentligheten, alt fra om transkvinner utgjør en trussel for andre kvinner når de går på toalettet, til hvorvidt transkjønn i det hele tatt finnes. Ofte knyttes disse debattene til mer overordnede bekymringer som konservative kommentatorer har, for eksempel frykten for at kjønn skal miste sin betydning i samfunnet. Ifølge denne logikken representerer transpersoner en forståelse av kjønn som er løsrevet fra biologi, og en vending mot individets subjektive opplevelse.⁵ Veien er kort fra slike synspunkter til kristenkonservative stemmer som frykter at det de anser som nedarvede kjønnsforskjeller mellom kvinner og menn er under press.⁶ Menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Campaign har dokumentert at hatprat mot transpersoner har vokst i ulike amerikanske mediekanaler de siste årene, en trend som Amnesty og Foreningen FRI også har dokumentert i Norge.⁷ I  de siste årene har det blitt vedtatt en rekke politiske vedtak som svekker transpersoners rettigheter; bare i 2022 ble 315 lovforslag rettet mot transpersoners liv vedtatt i ulike amerikanske delstater, og ofte har disse sakene blitt hovedoppslag i politikken.

En usikker fremtid
Sharf og jeg har flyttet oss fra trappen og inn til en studentkafé. Jeg synes den spede vårsolen varmer, men Sharf er vant til et betydelig varmere klima i Florida. Etter hvert får vi selskap av Sharfs venner fra en studentgruppe for transpersoner ved Columbia, et av flere skeive fellesskap som gjør at Sharf nå søker seg bort fra hjemstaten Florida til liberale New York. Vennene er ivrige etter å bli kjent med meg; først får jeg spørsmål om hva jeg tenker om trans og hva jeg har tenkt å skrive. De lurer også på hva slags feministisk tidsskrift Fett er. «Er du trans eller ikke-binær?», spør plutselig en av Sharfs venner meg. Spørsmålet kommer litt brått på, jeg vil jo helst være intervjuer og ikke informant. Fomlende prøver jeg å spøke det hele bort med å svare at jeg bare er en kjedelig homofil cismann som er for gammel til å være ikke-binær. Vennene til Sharf kan imidlertid fortelle at ingen er for gamle til å være ikke-binær. Jeg skjønner at nysgjerrigheten muligens også er et ønske om å finne ut av om jeg er en alliert eller en aktør som er ute etter å skrive negativt om transfolk. Til slutt blir jeg invitert med på neste møte i studentgruppen for transpersoner ved Columbia. Vennegjengen er slik jeg forventer at amerikanske college-studenter er; energiske, optimistiske og i godt humør. De er ivrige etter å bli kjent med meg og inkludere meg i gjengen, de er progressive og lærer meg at det finnes få regler når det gjelder kjønn. Samtidig ulmer det et alvor under overflaten. Forbudene mot kjønnsbekreftende behandling var i utgangspunktet rettet mot barn og unge, men Sharf er bekymret for at dette bare er første skritt på veien til å utvide restriksjonene til voksne transpersoner.

Etter hvert blir Sharf nysgjerrig på hvordan levekårene er for skeive i Norge. Sharf forteller at hun for lengst har begynt å undersøke mulighetene for å flytte utenlands, blant annet lærer hun spansk. Hun svarer bekreftende på mitt spørsmål om hun er bekymret for fremtiden som transkvinne i USA. Hun senker stemmen og forteller noe nølende at hun er redd for at USA i løpet av få år skal utvikle seg i fascistisk retning. Kombinasjonen av økende økonomiske forskjeller og klimaendringer som vil kunne true avlinger og sikkerhet i USA kan i verste fall bane vei for at konservative krefter bruker vanlige amerikaneres frustrasjon over sviktende privatøkonomi og manglende jobbsikkerhet til å innføre totalitære og frihetsinnskrenkende lovforslag i tiden som kommer. Transpersoner og andre minoriteter, men også kvinner, vil være sårbare mål i krisetider, mener Sharf, et poeng som har blitt grundig dokumentert i forbindelse med koronapandemien.⁸ Først vil ikke Sharf snakke for mye om sine bekymringer, hun ønsker ikke å fremstå pessimistisk. Etter hvert viser det seg imidlertid at de fleste av studentene i vennegjengen har utflytting som en plan B. Som mange andre amerikanere har de fleste av dem foreldre eller besteforeldre som innvandret til landet. Nå undersøker flere av dem hvordan mulighetene er for å reaktivere statsborgerskapet til disse landene, i tilfelle det blir behov for å flytte utenlands.

Et skritt frem og to tilbake
Hvordan endte USA i denne situasjonen, knapt 15 år etter at Obama ble valgt til president på en bølge av progressive fremskritt? Og hva er grunnen til at transpersoner – en gruppe som utgjør i underkant av 1 prosent av befolkningen – har blitt midtpunktet i denne utviklingen?⁹ For åtte år siden ble likekjønnede ekteskap formelt anerkjent av amerikansk Høyesterett, en seier som ga inntrykk av at den liberale dagsordenen for alvor hadde fått grunnfeste i amerikansk politikk, i tillegg var abort for alvor legitimert. Politiske strateger i det republikanske partiet har uttalt at den konservative bevegelsen trengte nye saker som de kunne mobilisere velgere på. Det konservative tilbakeslaget begynte så smått med de første forsøkene på å regulere transpersoners bruk av offentlige toaletter, en sak som viste seg å mobilisere oppsiktsvekkende effektivt. Etter hvert rettet de samme kreftene oppmerksomheten mot kjønnsbekreftende behandling for barn og unge. Fortellingen som ble skapt var at voksne transpersoner og den skeive bevegelsen forsøker å lokke sårbare barn og unge inn i et skeivt liv. Forestillingen – og frykten – for at homofile og andre skeive minoriteter forsøker å forgripe seg på sårbare barn og unge har en lang tradisjon i amerikansk samfunnsliv. Selv de politiske strategene i den republikanske partiet har uttalt at de er overrasket over hvor fort snøballen utviklet seg etter at den begynte å rulle, fra de første toalettforbudene til de hundrevis av ulike lovforslagene som nå vedtas i USA.

Noen uker senere treffer jeg Sharf og vennegjengen på nytt. Siden sist vi møttes har Sharfs frykt for at forbudene mot kjønnsbekreftende behandling ytterligere skal innskrenkes blitt til virkelighet. Den amerikanske delstaten Missouri ble i midten av april 2023 den første til å regulere voksne transpersoners tilgang til medisinsk kjønnsbekreftende behandling. Som vanlig er loven komplisert og vagt utformet; det er ikke et direkte forbud, men det kreves at man gjennomgår psykologisk oppfølging i flere år før kjønnsbekreftende behandling eventuelt innvilges. Videre settes det som vilkår at psykiske lidelser som angst og depresjon må behandles før medisinske alternativer blir vurdert. Lovgiverne tar altså ikke hensyn til forskning som viser at diskriminering mot transpersoner og manglende tilgang til kjønnsbekreftende behandling gjerne fører til psykiske vansker.¹⁰ Transpersoner i Missouri risikerer dermed å havne i et slags «catch 22»-dilemma. På den ene siden får de ikke behandling hvis de har psykiske vansker. På den andre siden risikerer de å ikke bli bedre psykisk, fordi manglende tilgang på behandling og økt fiendtlighet mot transpersoner opprettholder psykiske lidelser. I praksis er forbudet et kraftig angrep på transpersoners lenge tilkjempede autonomi til å bestemme over eget liv.¹¹ Sharf er tilbake i New York på invitasjon fra Teachers Union, en toneangivende lærerfagforening, for å holde tale under en massedemonstrasjon i forbindelse med at Floridas guvernør DeSantis er på besøk i byen. Ryktene skal ha det til at besøket i New York er første skritt på DeSantis’ vei mot Det hvite hus. Sharf viser meg Twitter-videoer av talen hun holdt på demonstrasjonen mot sin egen guvernør. Mens vi spiser middag tikker det inn en nyhetsoppdatering fra New York Times om at anken til Zooey Zephyr, en transkjønnet representant i delstatsforsamlingen i Montana, ikke nådde frem. I forbindelse med at det foreslåtte forbudet mot kjønnsbekreftende behandling for ungdom hadde blitt diskutert, uttalte Zephyr at de republikanske representantene som stemte for hadde «blod på deres hender».¹² Denne uttalelsen førte til at Zephyr ble utvist fra delstatsforsamlingen så lenge tematikken ble diskutert. Nå hadde hennes anke altså blitt avvist, og skuffelsen over at flertallet – majoriteten – ikke støttet transpersoner var tydelig å lese hos Sharf og hennes venner. Jeg følte at jeg kunne kjenne på utenforskapet selv.

På vei mot en skeiv folkevandring
Få dager etter gjensynet med Sharf vender jeg nesen mot den nasjonale konferansen for transhelse i San Francisco. Den politiske situasjonen og lovforslagene står naturligvis høyt på agendaen. En representant fra Whitman-Walker Institute, en organisasjon som sprer forskningsbasert kunnskap om LHBTQ-personers levekår, forsøker å sammenfatte de juridiske implikasjonene av de ulike lovforbudene som har blitt vedtatt de siste årene. Konferansedeltakerne, mange av dem leger og psykologer, vil blant annet ha svar på hvilken type behandling helsepersonell kan tilby, og hva som skal til for at de mister sine lisenser. De siste månedene har behandlere fra såkalte «blå stater», altså delstater der kjønnsbekreftende behandling fortsatt er lovlig, blitt kontaktet av foreldre til transungdommer fra «røde stater». Behandlerne vil ha svar på om de kan straffes for å gi kjønnsbekreftende behandling til transungdommer fra røde stater som reiser til steder der kjønnsbekreftende behandling fortsatt er lovlig. Den juridiske situasjonen er uklar. Representanten fra Whitman-Walker Institute rekker ikke å si stort; deltagerne fra ulike deler av landet deler sine erfaringer. Det er som en stor kollektiv høyttenkning; det mangler bare tavle, kritt og tankekart. Bekymringene er til å ta og føle på i rommet, og det nærmeste man kommer en konklusjon, er at de fleste lovforslagene er så vagt utformet at de mest av alt er egnet til å spre frykt og usikkerhet.

Parallelt med de konservative angrepene på transpersoners rettigheter, som regel koordinert av mektige lobbyorganisasjoner med store pengedonasjoner, så finnes det også mye motstand mot det konservative tilbakeslaget. Nylig vedtok den liberale delstaten Maine et lovforslag som gjør det tydelig at ungdommer over 16 skal ha rett på kjønnsbekreftende behandling.¹³ Enkelte delstatsdommere har dessuten erklært at noen av lovforslagene rettet mot transpersoner er ugyldige.¹⁴ Motstand mot transpersoner kan på denne måten også skape grobunn for økt tilslutning. Den negative og til tider hatske omtalen av transpersoner kommer man derimot ikke unna. Den amerikanske psykologforeningen konkluderte nylig i en oppsummering av spørreundersøkelser og forskningslitteratur med at den negative omtalen går ut over den psykiske helsen til mange unge skeive i USA.¹⁵ Skeiv migrasjon innad i USA ser dessuten ut til å ha blitt en trend, skal vi tro konferansedeltagerne i San Fransisco; transpersoner flytter fra konservative deler av landet til liberale storbyer på øst- og vestkysten. Problemet er bare at disse stedene som regel er blant byene med de høyeste levekostnadene, noe som i verste fall vil kunne føre til hjemløshet blant de som ikke klarer å holde tritt.

Midt i all denne usikkerheten må unge transpersoner som Sharf bygge seg et liv. Dette innebærer å veie ulempene knyttet til det å bryte opp fra sine hjemsteder opp mot lengsler om mer tolerante samfunn langs en av USAs liberale kyster eller et sted utenfor landets grenser. Den siste rapporten fra New College i Florida viser at en tredjedel av de vitenskapelig ansatte og 125 av fjorårets studenter har forlatt universitetet. Styret har forbudt kurs i kjønnsstudier og kritisk raseteori. I stedet skal studentene drive med idrett. Det siste jeg hørte fra Sharf var at hun ikke kom inn på Columbia denne høsten – planen er å søke seg dit til neste år. «Jeg endte opp ved et universitet i Massachusetts», forteller hun. I tillegg jobber hun for GLAAD, en organisasjon som jobber med å spre positiv omtale av skeive i amerikanske medier. Hun er mer aktiv enn noensinne i kampen for en bedre fremtid for henne og unge skeive mennesker på den andre siden av Atlanteren.