Foto: Gunleik Groven
Etter over et år med Israels folkemord og propaganda, siterer fortsatt norske aviser det israelske forsvaret som en pålitelig kilde. Vestlige land både rettferdiggjør og finansierer Israels nedslakting av barn: Vi fremmer okkupantens fortelling. Jeg holdt på å spy da jeg så den amerikanske kongressen gi stående applaus for folkemordet i Det hvite hus. Marerittet eskalerer. Norge gir blanke i FN. Den norske regjeringen må stoppe all våpeneksport til USA og deinvestere i Israels ulovlige okkupasjon. Regjeringen undergraver seg selv. Jeg krever at det tas en gigantisk oppvask. Jeg lar meg ikke stoppe. Jeg føler på sorg og skyldfølelse. Jeg hater at regjeringen gjør oss delaktig i folkemordet. Det gjør vondt å sitte stille. Jeg har lenge lurt på hva jeg kan gjøre. Jeg trenger svar. Jeg beslutter å iverksette en performance på gaten i Oslo. Den er både et oppgjør med meg selv og en situasjonsskaper. Jeg vil liste meg inn i folks bevissthet. Jeg vil se folk i øynene. Jeg vil renvaske meg.
Jeg står på gaten fra klokken 8-16, og tviholder på barnet mitt. Jeg har på meg en skuddsikker vest. «Barnet» gråter høyt og skingrende og uten stans. Det er svøpt i en keffiyeh. Ved siden av meg er det et lite skilt hvor det står «Vitnesbyrd på åpen plass». Tittelen sier noe om det å forholde seg til sannhet. Jeg vil undersøke folks reaksjonsevne. Performancen gjennomføres en uke før sommerferien, og to dager i løpet av høsten 2024.
En dame kommer bort til meg på Eidsvoll plass. Hun sier: «Du må skru ned lyden. Det er traumatiserende for folk å høre på så høy lyd av barnegråt. Hvis du ikke skrur ned så ringer jeg politiet». Jeg informerer henne vennlig om at jeg ikke kan skru ned lyden. Jeg synes hun er sta, men det plager meg mer at folk går rett forbi.
Det er travelt på Eidsvoll plass. En mann i femtiårene haster forbi, han sier «Tosk!». Folk og syklister og barnevogner krysser plassen fra alle retninger. Det er en feide. Plutselig står jeg mitt i en haug med ungdommer. En tenåringsgutt kaster på hodet, og sier «Se den drittungen der!».
Jeg står og jakter på øyeblikk. Det sekundet hvor folk blir nødt til å ta stilling. Jeg påtvinger dem tilstedeværelsen min. De må enten fortrenge meg, eller finne ut av hva som skjer. På Rådhusplassen kommer en dame ned fra niende etasje på Rådhuset. Hun spør meg hva jeg egentlig holder på med. Hun forklarer meg at lyden har plaget henne på kontoret. Hun er irritert.
I møtet med folks reaksjoner må jeg skifte hud. Jeg kjenner blikkene til folk på kroppen.
Jeg salter sårene mine. Å stå på gaten er en retraumatisering. Innimellom sliter jeg med å holde fast i meg selv. En dame er sint og sier jeg sprer uhygge på gaten. Hun har ansiktet tett på meg. Jeg sier at det handler om Palestina. Hun uttrykker et glimt av forståelse og gjentar poenget. Sinnet hennes setter en støkk i meg. Jeg ytrer meg på andres bekostning. Jeg må skvære opp med meg selv.
På Universitetsplassen legger jeg merke til en høy mann. Han vil meg noe. Jeg synes han virker litt truende. Han stopper opp og setter armene i siden. Han sier: «Yes, war is terrible. But thousands of kids die in Ukraine. No one talks about them!» På tonefallet virker det som at det er meg han beskylder. Han ypper til debatt. Jeg lytter til det han sier. Han skjeller meg ut.
Det er som om tiden står stille. Glimtvis river jeg ned en mur rundt hjertet mitt. Jeg kvitter meg med en gammel forbannelse. I møtet med folks reaksjoner må jeg skifte hud. Jeg kjenner blikkene til folk på kroppen. Jeg er lett påvirkelig. Helt siden barndommen har jeg steinet meg selv. I oppveksten var jeg livredd for å snakke. Jeg rev meg selv ned i møtet med andre. Den utsatte posisjonen på gata tvinger meg til å ta et oppgjør med min egen usikkerhet. Det oppstår en dans, hvor alt som skjer fargelegger psyken, og jeg må hele tiden justere, fordøye, la prelle av. Det eneste jeg kan holde meg fast i, er føttene mine.
En ung kvinne stopper opp rett foran meg og ser på meg. Hun bryter ut i gråt. Tårene fosser. Hun spør om hun kan få en klem.
Foto: Gunleik Groven
Universitetsplassen er full av turister. Hop on-hop off-bussene parkerer på den andre siden av gaten. Tre amerikanske kvinner kommer målrettet bort og er ivrig på å prate. En av dem tar ordet: «We are Christians. Did you read the koran? You have to read the koran to understand. In Islam they kill their own kids. It’s a hateful religion. But you have a good heart». Hun er en konservativ kristen islamofob.
Jeg føler meg ensom. Jeg higer etter å bli sett.
Jeg føler meg ensom. Jeg higer etter å bli sett. En dame med barnevogn stopper opp. Hun er forståelsesfull og har satt seg litt inn i situasjonen min. Hun sier: «Det er nok mange som synes det er tabu å blande seg. Det er jo tabu for folk å legge seg opp i hvordan en mor håndterer barnet sitt. Det er nok derfor det er så mange som bare går rett forbi deg». Hun er hyggelig.
To politimenn strener mot meg. De er vennlige, og sier: «Hei! Vi har mottatt flere bekymringsmeldinger om at det foregår barnemishandling». Jeg forklarer at det er en dukke. De må forsikre seg og spør om å ta en nærmere titt. Når de ser ansiktet på tøydukken, ler de og gir meg tillatelse.
Jeg sørger over moren min. Hun døde i 2019. I barndommen lærte hun meg å boikotte rød paprika fra Israel. Hun forklarte meg at Israel okkuperte et annet land. Jeg forstod at dette var viktig, og husker godt at jeg begynte å sjekke etikettene på rød paprika.
Jeg ser folk i øynene. Jeg sentrer med de som går forbi. Jeg liker å se på folk, og står med ørene på stilk. Det hjelper på ensomheten å skrive ned og dele folks reaksjoner når jeg kommer hjem. Reaksjonene er en viktig del av verket. På kvelden leser jeg en melding fra noen som har gått forbi. Hun skriver at hun trillet forbi meg med en to-åring, og at hun fikk lyst til å si at det var veldig fint, at det traff henne
.
Foto: Gunleik Groven
På den fjerde dagen står jeg på Stortorget. Jeg føler meg værsyk. Det dunster fra asfaltlegging til venstre for torget. Det er få mennesker, jeg er sliten og lei. En voksen mann krysser torget. Jeg snur hodet og møter blikket hans. Han ser stygt på meg og gjør tegn til at jeg har en skrue løs. Like etterpå kommer en dame. «Du er ikke helt frisk», sier hun. Blomsterselgerne følger med, de vil at jeg skal føle meg hjemme på torget. De serverer meg espresso og vann. På ettermiddagen krysser en melaninrik gutt på omkring 8 år torget. Han sier: «Det er bra det du gjør. Du må bare fortsette».
Jeg ønsket å eksponere folk for folkemordet, og skape en utveksling.
Når jeg skriver dette, er det 27. oktober 2024. Det er registrert 43 686 drepte palestinere, 16 800 av dem er barn, 100 833 er skadet. Sannsynligvis er det tusentalls flere enn disse som er skadet eller drept. Terrorstaten Israel blir møtt med straffefrihet fra den vestlige verden.
Performancen tok meg med på en berg- og dalbane. Det var overraskende mange som trodde dukken var et ekte barn. Hvis man lytter, vil man høre at gråtingen er fra et lydopptak. Flere iakttok meg nøye, og fra avstand, og noen ble skremt. Jeg terget folk, og fikk meg noen skyllebøtter. Flere av dem som følte seg snytt, skremt eller tatt på fersken, endte opp med å forstå meg. Andre fant det for godt å få utløp. Både forbipasserende og meg selv, fikk kjenne budskapet på kroppen. Jeg påførte folk et ansvar, kastet ball med publikum og fikk undersøkt folks vilje til forsoning. Jeg ønsket å eksponere folk for folkemordet, og skape en utveksling.