Kvinnesynet til Fjordman, Breivik og deres likesinnede er ikke bare et høyreekstremistisk kjennetegn – det putrer frem i tider preget av forandringer og nytt mangfold.

Det er argumentet til politisk redaktør i Fett, Marte Mesna. I det nyaste nummeret av FETT gjer ho eit analytisk djupdykk i dei antifeministiske aspekta ved ideologien til Anders Behring Breivik.

«Med utgangspunkt i kvinnenes føleriske og irrasjonelle vesen understreker Breiviks manifest gjennomgående patriarkatets rolle som sivilisasjonens opprettholder. Dermed er det ikke bare selve det kvinnelige vesen som utgjør en trussel og et forræderi – det er i særdeleshet den feministiske bevegelsen, med sin bestrebelse etter å gjøre kvinnene til likestilte samfunnsborgere, som har bidratt til en infisert nasjon, «en nasjon som med enorm hastighet har forfalt og degenerert», som det heter innledningsvis.

På under et halvt århundre har nasjonen gått fra å være blant de beste land i verden, til å bli «invadert av kriminalitet, støy, narkotika og smuss». I innledningen tegnes dagens multikulturelle, feministiske og skitne Norge opp mot et idyllisk, rent og kjønnskonservativt 1950-tall, tiden før politisk korrekthet og kulturmarxisme kastet sine skygger over Europa og tok over nasjonen Norge. I dagens fordervede samfunn, skriver Breivik, betraktes minoriteter − «muslimer, feministiske kvinner og homoseksuelle» − som hederlige, mens «etnisk kristne, europeiske menn» betraktes som noe heslig. Dekonstruksjon, kvinnelig mottakelighet og bløt selvmordshumanisme har mer eller mindre ødelagt nasjonens immunsystem.»

I analysen til Mesna representerer Breivik på ingen måte noko nytt: Han tar del i ein lang tradisjon for hatideologi, der kvinnehatet spirar under store samfunnendringar. Mesna argumenterer for at kvinnehatet, og ikkje først og fremst høyreekstremismen, er det som kjenneteiknar Breivik sin hatideologi:

«Så er høyreekstremisme egentlig det sentrale nøkkelordet når vi ser denne formen for misogyni? Ja og nei. Det er vesentlig å understreke kvinnehatet som en av de grunnleggende ingrediensene i denne spesifikke formen for ekstrem hatideologi. Likevel: Samtiden-artikkelens poeng om kvinnelovbrudd, det ustabile 1890-tallets besynderlige kvinneangst og Breiviks fokus på feminisering og likestilling som grunnlag for sivilisasjonens forfall, er forskjellige uttrykk for det samme: En seiglivet, reaksjonær impuls av lengsel tilbake til noe rent og opprinnelig.

Denne opprinnelige tilstanden har neppe noensinne eksistert, like fullt gjenoppstår den som tankefigur til forskjellige tider – med forskjellig innpakning og til dels varierende innhold. Men ett aspekt er tilsynelatende obligatorisk: Kvinnene i denne konstruerte renhetstilstanden får æren av å tjene som hovedsymbol på det gode, mens deres overskridelse av grensene følgelig blir et vesentlig grunnlag for alt ondt. Breivik og Fjordman legger på ingen måte denne symbolikken til side, snarere tvert imot.»

Dette er berre nokre få utdrag. Den fullstendige analysen kan du lese i nyaste nummer av FETT.

Share This