Liv Bjørnhaug Johansen har kanskje skrevet en av de viktigste bøkene fra koronapandemien i Norge.

Tekst: Hanne Linn Skogvang

Da koronakommisjonen i våres leverte sin første rapport om pandemihåndteringen i Norge, var det ei gruppe som glimret med sitt fravær i kommisjonen – det til tross for høylytt applaus på balkonger, og det var sykepleierne. Nå har sykepleier og temaredaktør i Sykepleien, Liv Bjørnhaug Johansen, skrevet bok om «annerledesåret» 2020–2021 – og om alt som ikke var så annerledes som man kanskje skulle tro.

Bilde av coveret til "Den lange vakta", av Liv Bjørnhaug Johansen. Bokcoveret er gult, og avbilder legeutstyr som saks og munnbind.

Den lange vakta av Liv Bjørnhaug Johansen ble utgitt på Manifest forlag i 2021.

Et kall

Johansen innleder Den lange vakta med en kjærlighetserklæring til sykehuset. Mot dens siste sider, når ett år er gått, og det blir klart at sykepleierne ikke er representert i kommisjonen, sammenlignes sykehuset med en kjæreste som er en «fantastisk person, men som ikke behandler deg så bra. En som får deg til å revurdere forholdet hele tiden». Boka veksler mellom personlige betraktninger, de nære øyeblikkene og pasientmøtene, samtaler mellom kolleger, før Johansen løfter det til et strukturelt nivå, en form som kler boka og resonneringen godt.

Mange sykepleiere snakker gjerne om sitt yrke som et kall. Et kall til å medisinere, men også ivareta, pleie, trøste – gi omsorg. Tidligere krevde sykepleieryrket at de så å si levde på sykehus, og en nærmest total oppofrelse av eget liv for kallet og gjerningen. Påfallende nok er det en yrkesgruppe som i dag er tungt kvinnedominert – og som vi nylig har sett, ikke nødvendigvis møter gehør for hvordan dette arbeidet behøver verdsetting, i form av lønn, men også mer generelt.

Nettopp fordi det er et yrke preget av omsorg for de mennesker man er i berøring med, koster det også å gå ut i streik, eller å si nei til en arbeidsoppgave som strengt tatt ikke er sykepleierens, et poeng som blir godt formidlet av Johansen.

I en skildring av et tidlig øyeblikk i unntakstilstanden på sykehusets vaktrom, diskuterer kollegene en e-post fra ledelsen om at endringer kan komme: 12-timersvakter, redusert hviletid, lengre arbeidsuker. «Siri» – en av flere anonymiserte sykepleiere vi møter i boka som gir innblikk i hjemmesykepleie og intensivavdelinger – utbryter at hun ikke orker mer etter krisa, at «det er bare en jobb», får det henge faretruende i lufta. «Det var farlige tanker», skriver Johansen. For hvis man går med på at det bare er en jobb, hvorfor skal man da holde ut, gi vekk helger, høytider? Den «høyst middelmådige lønna» er ikke grunn nok skriver hun.

Krav og kontroll

Johansen har akademisk bakgrunn (hun kom ifølge egne ord fra «et av de mest individualistiske yrkene i verden» til sykepleien), men er og har vært sykepleier i flere år. Denne bakgrunnen skikker henne godt for å ta med oss utenforstående inn i sykehushverdagen. Her bruker hun god tid på det nære og konkrete; pasientmøter, samtaler kolleger imellom og om logistikken i den enkelte sykepleiers hverdag. Lengre partier går med på å beskrive prosessen med å ta smittevernutstyret av og på, vurderingen om det er nødvendig å gå inn til en redd pasient eller ikke (det betyr også å bruke opp et munnbind på et tidspunkt hvor smittevernutstyr var mangelvare), og hva det gjør med pasientomsorgen. Prosedyrer som å sette veneflon beskrives med nøysomhet hos en kvinne med demens eller ventingen på en negativ koronatest slik at pasienten med sprukket blindtarm kan få operasjonen hun sårt trenger så fort som mulig.

Når omsorgen settes i system i dagens sykehus, fører det blant annet til økende skjemavelder (på det verste hadde de egne huskelister for at de hadde arkivert alle nødvendige skjema). Alt dette tar tid og krever prioriteringer – og inn i dette dukker også kritiserte begreper som  helseforetaksmodellen og New Public Management på pedagogisk vis, uten at det blir trettende. Resultatet er at kravene til sykepleierne er mange, og opplevelsen av kontroll over egen hverdag tilsvarende lav. Resultatet er det man kaller en «belastende arbeidssituasjon».[1]

Bokas undertittel, «En historie fra et helsevesen på bristepunktet» mer enn antyder at strikken er strukket lenger enn den bør allerede før koronakrisa. De siste årene har den feministiske filosofen Nancy Fraser snakket mye om en «omsorgskrise», at kapitalistiske strukturer skviser samfunnet og derved sosiale aspekter ved å leve i et samfunn, som å føde, eller å gi omsorg – tradisjonelt sett kvinnens domene.

Omsorg og struktur er slik to røde tråder i denne boka, som både utforsker strukturelle utfordringer knytta til sykepleieryrket, og fletter analysen inn i den nye hverdagen der alt blir snudd på hodet, sykepleiere og Johansen selv rykkes ut av innarbeidede rutiner og inn i smittevernsutstyr.

Hvor vi er nå

Da pandemien kom til Norge etterlot den, ifølge Johansen, et «enormt avtrykk» i helsetjenestene, til tross for få dødsfall her til lands. Sykepleiere ble omplassert i all hast, pensjonerte sykepleiere ble tilkalt, flere ble kastet ut i intensivsykepleie og arbeidet lengre skift enn de ble betalt for. Etter krisa står vi ikke særlig mye klokere igjen, og hendene er like få. I 2018 manglet vi 4550 sykepleiere og 1350 spesialsykepleiere, og i 2035 vil vi trolig mangle så mange som 28 000, skriver Johansen. Nylig publiserte NAV sin årlige bedriftsundersøkelse som sier at Norge mangler 5350 sykepleiere og 1600 spesialsykepleiere og jordmødre – aldri så mange som nå. Alle skjønner at disse ikke kan trylles fram uten videre, men illevarslende er det også å lese hvordan flere sykepleiere i boka spør seg selv om det hele egentlig er verd det, og om de hadde valgt det samme yrket om de var 16 år igjen.

Johansens bok inviterer til drøfting av hva denne mangelen kan skyldes. Samtidig øker nemlig søkertallene på sykepleierutdanningen. Utfordringen ligger i å få studentene til å fullføre studiet, og deretter i å sørge for at sykepleierne blir værende i yrket. Så mange som én av fem sykepleiere slutter i yrket sitt før ti år er gått, ifølge SSB. Nå ligger jobben i å ikke få dem til å revurdere at de søkte på studiet, og da trengs mer enn applaus. I så måte har Johansen levert et viktig bidrag.

[1] Faktabok om arbeidsmiljø og helse, 2018. Stami.

 

Share This