Bergen filmklubb og Fett presenterer

Stories We Tell / The Watermelon Woman / I Shot Andy Warhol

 

4, 6, og 8. mars

19:00
Bergen filmklubb, Det Akademiske Kvarter

 

Bergen filmklubb

Stories We Tell

Arven etter mor

 

Ein litt puslete, raudnasa mann i sekstiåra står i eit lydstudio og spør på avslepen cockney-engelsk kvar han skal stå. «Over here, dad», seier filmens regissør Sarah Polley. Slik startar ein av dei finaste og underhaldande dokumentarane eg har sett på lenge. Hovudblikkfanget i store deler av filmen og grunnen til at Polley har samla familien framfor kamera, er mora. Den energiske, evigunge Diane svinsar rundt framfor kamera og i minna til ungane, ektemannen, teaterkollegaer og vener i eit retrospekt som både hyllar og problematiserer henne. Det som ved fyrste augekast verkar som ein stor, veltilpassa familie vert på intrikat vis avdekka med alle sine feilskjer og frustrasjonar.

Til å vera såpass lite framfor kamera, er Sarah Polley allstadsverande både som veslesyster, dotter regissør og etterkvart som viktig del av historia. Canadiske Polley har spela i eit uttall filmar frå ho var ganske liten, som Og (Doug Liman) og Den søte ettertid (Atom Egoyan). Som regissør markerte ho seg grundig med Take this waltz (2011), som ho også produserte. I Stories We Tell viser ho at ein kan ta opp store tema som livet, døden og kjærleiken utan at det blir banalt og utan flaue reality-tv-triks. På mange måtar forsterkar ho eit sitat frå filmen: av og til treng ein vitner til eit forhold.

Likar du velfortalde, spennande, fint filma og bra oppbygde dokumentarar, kjem du til å elska Stories we tell.


Tekst av Brit Aksnes, kulturarbeidar og fast filmmeldar i Dag og Tid

Regi og manus: Sarah Polley. Canada 2012.
Foto: Iris Ng Musikk: Diverse
Medv.: Familie og venner av Sarah Polley
Kopi: Arthaus.
Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 1 t 8 min.

 

 

 

 

The Watermelon Woman

Å skape sin egen historie

 

En lesbisk filmskaper forsøker å rulle opp livshistorien til en ukjent, svart skuespillerinne fra 1930-tallet. Bortsett fra de åpenbare PK-poengene, høres dette kanskje ikke ut som det beste utgangspunktet for en humoristisk mockumentary. Men det er det altså.

Cheryl Dunye har både skrevet og regissert filmen, og er samtidig dens hovedperson «Cheryl». Hun jobber i ei videosjappe, og har lagt merke til at svarte kvinnelige skuespillere sjeldent krediteres for sine roller. Mockumentaren følger henne i forsøket på å finne ut hvem karakteren «The Watermelon Woman» er. Filmen tar på smart og tidvis hylende morsomt vis opp diskusjonen om hvem som har rett til å fortelle hvem sin historie, om «hvit» vs. «svart» feminisme. Et av høydepunktene er når selveste Camille Paglia stiller opp med en parodi av seg selv hvor hun ettertrykkelig konkluderer med at rollefiguren «vannmelonspisende svart kvinne uten navn» ikke bør regnes som nedverdigende på noen måte, med begrunnelsen:

Look at what white middle-class feminists stand for! Anorexia and bulimia!

Filmskaper Dunye har en lekende tilnærming til formatet, og tidvis får seerne være med også behind the scenes. Som når Cheryl underveis i et opptak på gata blir tilsnakket av en politikonstabel som tar henne for å være en mann og kaller henne en «crackhead freak». Selv om scenen kanskje først og fremst er med i kraft av sin komiske effekt, er den også en sterk skildring av den formen for ubevisst marginalisering som det er så viktig å komme til livs om likestilling på alle fronter er målet. Og det er det jo, men det skader ikke å ha det litt morsomt på veien.

Skrevet og regissert av Cherly Dunye.
Med: Cheryl Dunye, Valarie Walker, Guinevere Turne, Lisa Marie Bronson
Foto: Michelle Crenshaw
Musikk: Bill Coleman;
Varighet 1, 5 time.

I Shot Andy Warhol

Et intenst bekjentskap

 

I shot Andy Warhol er et pulserende portrett av en gal og kreativ tid hvor grenser ble brutt, men hvor de hierarkiske og patriarkalske strukturene delvis besto i The Factory og i dyrkingen av Warhol. Solanas, som ikke tålte en dårligere behandling av kvinner, eller å følge regler, følte seg hånet og avvist og plukket opp en pistol. Det er lov å la seg fascinere av både Solanas og SCUM-manifestet uten å mene at det var en god idé.

Valerie Solanas og hennes SCUM-manifest har fått mye oppmerksomhet i Skandinavia på grunn av boka «Drömfakulteten» (2006) av Sara Stridsberg. Boka ble oversatt til norsk, satt opp som teater på Torshovteateret i Oslo og Solanas’ SCUM-manifest ble oversatt av Marianne Røise Kielland (2009). Godt var det, for Valerie Solanas historie er ellevill og oppslukende; en fortelling om en fattig, mishandlet og malplassert kvinne med stor intellektuell kapasitet som nektet å gi opp. Filmen I shot Andy Warhol viser det livet Solanas levde blant kunstnere, transer, homofile og utskudd i New York på 1960-tallet, et miljø hun både passet inn og følte seg utstøtt fra. Lili Taylor gjør en stor rolletolkning som den intense, oppriktige og fanatiske Solanas i perioden hun skriver SCUM-manifestet og teaterstykket «Up your ass». Hun mener hun er genial, hun mener menn er avskum som burde fjernes fra jorden og hun mener hun har rett. Når Warhol ikke tar henne på alvor og glemmer hele teatermanuskriptet han har lovet å lese, svartner det.

Tekst av: Ellen Engelstad, redaktør i Manifest tidsskrift

I shot Andy Warhol, (1996), regi: Mary Harron
Regi: Mary Harron. Manus: Mary Harron og Daniel Minahan
USA 1996.
Foto: Ellen Kuras Musikk: John Cale (Velvet Underground)
Medv.: Lili Taylor, Jared Harris m.fl.
Kopi: Arthaus.
Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 1 t 3 min.