Sorgarbeid, Zoe Leonard og omsorgen i å sy

I 1992, etter et tiår med politisk aktivisme for å fremme lesbiske og homofiles rettigheter, og kampanjer for å stanse aidsepidemien i USA, reiste kunstneren Zoe Leonard til India, deretter Provincetown og Alaska, før hun kom tilbake til hjembyen New York. Mesteparten av tiden var hun alene og arbeidet med det som skulle bli Strange Fruit (for David) (1992-1997) – en installasjon satt sammen av 295 appelsiner, bananer, sitroner, grapefrukt og avokado. Frukten var spist og skallet tørket før hun lappet det sammen med synål, ståltråd, glidelås, klistremerker eller knapper. I begynnelsen tenkte hun ikke på prosessen som kunst, det var noe hun gjorde «for å sy meg selv sammen igjen». Hun var lei av å kaste ting i søpla, hun ville bruke de gamle appelsinskallene til å skape noe nytt. Strange Fruit er en meditasjon over forgjengelighet, forfall og reparering; et sorgarbeid dedikert til kunstneren David Wojnarowicz som døde av aids. Så vidt jeg vet er verket fortsatt en del av den faste samlingen i Philadelphia Museum of Art, der det gradvis forvitrer.

Writing woman a letter, with her maid(1670-71) av Johannes Vermeer.

Selv ble jeg kjent med Leonards verk via Olivia Laings The Lonely City (2016), som jeg referer til i min roman Cut Piece (2019), og de siste ukene har både Leonards installasjon og Laings bok fått en ny relevans. Strange Fruit er personlig og politisk. Tittelen viser til den ikoniske antilynsjesangen som Billie Holiday framførte, jazzartisten som ifølge Laing ofte måtte gå ut bakdøren etter konserter, som medisinerte seg selv med alkohol og heroin, som gav stemme til en ensomhet som var «både personlig og institusjonell». Ved å bruke den samme tittelen ble Leonards installasjon en elegi for de utstøtte i samfunnet, hennes egne venner fra kunst- og aktivismemiljøet i New York på 1980-tallet. Verket forholder seg til stillebentradisjonen som gjerne gjengir visne blomster, hodeskaller eller fjærkre på en kjøkkenbenk som bilder på naturens forfall. Men Leonards Strange Fruit skiller seg ut nettopp i stingene og forsøket på å reparere. Repareringen er viktig, for i den er det også håp.

Kanskje på grunn av PMS har jeg vært ekstra trist de siste dagene. Jeg har, som Leonard, hatt behov for å reparere, fikse, lappe sammen. For henne var bruken av nåler knyttet til engasjementet i ACT UP, som blant annet delte ut sprøyter til narkomane for å hindre spredningen av aids. I Strange Fruit fikk stingene en annen betydning, som uttrykk for en enorm tristhet, fortvilelse, ensomhet og tap. Syingen gikk i dialog med David Wojnarowiczs arbeider med nål og tråd, som gav form til stillheten og isolasjonen han erfarte da han selv var syk. Det er, som både Laing og Leonard viser, mange former for ensomhet; den kan være selvvalgt, en frivillig tilbaketrekning, eller påført av myndighetene. Ikke minst er ensomheten påvirket av geografien og landskapet man bor i, byutvikling, gentrifisering og arkitektur. Det er separasjonen i å ha en lengtende, rastløs kropp, eller den romantiske ensomheten i å falle for enda en utilgjengelig person.

Nytt siden forrige søndag er at han jeg er interessert i skrev at han tok en pause fra happn, så nå har jeg gjort det samme. Samtidig foreslo han at vi kunne gå en tur, så møttes vi ved Botanisk Hage og gikk rundt Kampen, Sofienberg, Tøyen mens vi snakket om arbeid, hekser, filmer, nyhetsstrømmen og å løsrive seg fra den. Jeg vet ikke om han leser dette. Kirsebærtrærne blomstret i Kjølberggata mens vi holdt en omsorgsfull avstand. Vi tok ikke på hverandre og nevnte ikke forrige gang vi møttes, som var den første gangen vi møttes, da jeg sov over og snakket om følelser, følelser, følelser, før han gikk inn i en arbeidsboble og jeg forsøkte å følge hans eksempel. I dagene som fulgte praktiserte jeg kjærlighet på avstand, det vil si jeg prøvde å gjøre minst mulig skade; vaske hender, overholde innleveringsfrister, unngå å være alt for masete på melding. Jeg skriver til ham bare en gang i blant, jeg har lyst til å kysse, lurer på om jeg er en tøs som vil på date i epidemien, men det er forskjell på handling og fantasi. I fantasien sover jeg hos ham hver natt, jeg gir meg selv lett, jeg vil bare være med ham.

Tristhet er ikke nødvendigvis en dårlig ting; det er en naturlig respons på omstendighetene vi står i. Wojnarowicz kritiserte det han oppfattet som positivitet i deler av aktivismemiljøet, en holdning som ikke tok inn over seg at mennesker faktisk døde, mens gjenlevende mistet sine nærmeste. Å være trist i dag er å anerkjenne at vi lever i en trøblete tid, at alle, på hver vår måte, er berørte av viruset. Om vi lever i ensomhet eller tetthet, er vi alle sammen litt skadet.

«Håndarbeidet som Leonard valgte er også knyttet til det feminine, og har i seg potensial for endring, terapi, helbredelse, gjenoppfinnelse.»

For Leonard er kunsten «et sjeldent rom for kontemplasjon», et sted for å se og tenke og føle uten å måtte gi en øyeblikkelig respons. Nå trenger vi et slikt rom kanskje mer enn noensinne, og samtidig er galleriene stengt. Det vi har er parker der gresset begynner å bli grønt, gater der kirsebærtrærne blomstrer, eller bøker, filmer, brev. Jeg har ikke klart å se på TV i det siste, men jeg elsker trær. I Summer of Hate (2012) skriver Chris Kraus om karakterene Catt Dunlop og Paul Garcia som går turer i parken. Catt opplever at trærne snakker, «nesten som om de tømmer seg i henne. Følelsene flommer og hun er ikke lenger noen som helst.» Trærne blir en overgang til noe selvoppløsende, noe som får Catt til å gråte. Paul på sin side syns hun virker ustabil, «men han avfeier det ikke. I stedet setter han seg ved siden av henne under favoritteiketreet». Sittende på benken erfarer han det samme som henne, at trærne forbinder dem med noe kosmisk og intimt. Skogen, parken og trærne er i likhet med kunsten «et sjeldent rom for kontemplasjon», der man kan omstille seg og trekkes ut av det øyeblikkelige.

Håndarbeidet som Leonard valgte er også knyttet til det feminine, og har i seg potensial for endring, terapi, helbredelse, gjenoppfinnelse. Etter tragedier må man skape en ny verden. Vi må brodere, strikke, hekle, sy. Håndarbeid er en langsom prosess, det oppløser tiden, nålen og tråden blir en slags evighetsmaskin. Gjennom stingene forbindes vi med fortid og framtid. Når mamma strikker, gjentar hun den handlingen mormor gjorde. Sist jeg var på besøk, strikket hun et pledd til å ha på verandaen i sommer, for håndarbeid er også håp om bedre dager, varm vind, ømhet. Det er ønsket om å åpne dører, vinduer og landegrenser.

Å reparere er omsorg. Det betyr ikke at alt vil gå bra, men at avstanden kanskje bare blir et minne, og at vi på sikt vil lære å leve med mer ydmykhet.

Siterte kilder:

Kraus, Chris. Summer of Hate. Semiotext(e), South Pasadena, 2012.

Laing, Olivia. The Lonely City. Canongate Books, Edinburgh, 2017.

Leonard, Zoe. ”Zoe Leonard.” https://www.interviewmagazine.com/art/zoe-leonard. 13. september, 2016.