Illustrasjon: Thit Thyrring

Fredag 24. juni 2022 stupte kona mi og jeg i seng i tolv-tida. Vi gleda oss til neste morgens paradefrokost, og vi sov skikkelig godt.

Det gjorde Inger Kristin Haugsevje også. Hun var leder for Oslo Pride og måtte få de timene søvn hun kunne før hun skulle ha ansvaret for kanskje 50 000 mennesker i paraden neste formiddag. Psykolog Pål Espen Olsen var også i seng, han hadde feira pride siden nittitallet og lært å motstå fristelsen til en siste øl på London kvelden før paradefrokost. SLAM!poet Emilie Åberg var ikke frista av sånt, dette var hennes første pride, hun hadde feira med politiske debatter. Hun gleda seg til sin første parade, men hadde tenkt å gå edru.

Mens vi sov, festa skeive over hele byen. Det var offisielle arrangementer i regi av Oslo Pride på Salt og Scandinavian Leather Men, det rant over av folk på London Pub i Rosenkrantzgate, på Elsker 50 meter lenger vest og Cesar omtrent like langt i motsatt retning, festen hadde spredt seg til de streite stedene i området, gatene var fulle. Siste fredag i juni er det skeive Oslos aller største festkveld.

Mens vi sov, åpna Zaniar Matapour ild mot den festen.

Mens vi sov, fikk politiet melding om skyting ved London Pub, men den nærmeste patruljebilen visste ikke hvor det var.

Mens vi sov, trengte vennene våre seg sammen i panikk inne på London, eller de løp for livet i alle retninger.

Mens vi sov, ble Kåre Arvid Hesvik og Jon Erik Isachsen drept.

«det var en kveld laga av gnister og sommerfugler og regnbuer av glitter»

Dørvakta på Elsker løp mot skuddene, og sammen med flere andre sivile overmannet hen Matapour og holdt han nede til politiet fant frem.

Da hadde ryktene allerede nådd festen på Salt. Der dansa den skeive, antirasistiske aktivisten Hasti Endestad med den hun håpte skulle bli den nye kjæresten hennes, det var en kveld laga av gnister og sommerfugler og regnbuer av glitter.  Så blei det bare angst, panisk tørking av pride-sminke og kasting av flagg, å komme seg fortest mulig hjem uten å vekke oppsikt og gjøre seg til et mål.

Victor Okpe hadde hatt en kjedeligere kveld, han var småsjuk. Han scrolla på NRK, og da oppslagene om skytingen kom, ble han sittende våken og følge nyhetsstrømmen, med en følelse av deja vu. Han hadde vært medlem av AUF i 2011, han var ikke på Utøya, men det var flere han kjente. Dette var annerledes likevel, det hadde vært hans første Pride, han kjente ikke så mange enda og var ikke ute av skapet for familien sin. Han sendte ingen meldinger.

Så våkna vi.

Jeg er trygg, sa facebook-oppdatering etter facebook-oppdatering.

Er du trygg? Spurte den ene tekstmeldingen etter den andre.

Jeg er trygg, copy-pasta jeg inn i svarfeltene, jeg er trygg, jeg er trygg, jeg er uberørt.

Det blei en slags frokost likevel, for ingen ville være aleine. Vi brukte dagen på å oppdatere oss, på å grine, på å være forbanna, hvorfor fikk vi ingen informasjon? Hvorfor var Pride Park stengt, skjønte ikke politiet hvor mange som var uten nettverk og livredde aleine? Hvorfor skreiv pressen om en «bar-skyting», hvorfor sa ikke justisministeren «terror»? Hvorfor blei paraden avlyst, burde ikke politikere og politi og forsvaret slå ring rundt oss etter at de hadde smykka seg med glitter og regnbuer i årevis?

«Jeg har opplevd lite homofobi», sier Hasti, «for jeg kan passere som streit. Jeg har kjent mest på rasisme, og da gjør den skeive identiteten at jeg blir lest som mer i tråd med vestlige verdier enn som fremmed muslim. Så jeg fikk en på trynet da jeg skjønte at skeivheten også kan skade og drepe meg.  Og selv om jeg visste at politiet ikke ville beskytte meg som brun og muslim, hadde jeg trodd de ville ivareta meg som skeiv.»

Hun reagerte først med sinne, det var selvfølgelig for henne å gå i protesttoget Reclaim Pride arrangerte morgenen etter terroren når paraden var avlyst. Men redselen tok mer overhånd etter hvert, så da også solidaritetsmarkeringen der det offentlige Norge skulle vise sin støtte to dager seinere blei kansellert, telte hun på knappene og endte med å ikke møte opp på den spontane markeringen som oppsto i stedet.

For Emilie var det motsatt. «Jeg stolte på politiets vurderinger i begynnelsen», sier hun, «ikke fordi jeg hadde så høy tillit til politiet før, men … kriser kan bygge tillit til autoriteter.» To dager seinere, derimot, sto hun på Rådhusplassen sammen med 3000 andre. Det var ingen ledere verken i eller utenfor den skeive bevegelsen der, foruten én bystyrepolitiker med lånt mini-lydanlegg som folk brukte til å holde spontane appeller. «Det er den fineste markeringa jeg har vært på noen gang», sier Emilie. «Alt var helt ukuratert, men alle som kom opp var riktige og gode stemmer. Det var godt å stå der sammen. Men verden ble ikke noe tryggere av det. Jeg tør for eksempel ikke skrive leserinnlegg engang, for jeg tror ikke media vil beskytte meg mot de psykiske skadene av kommentarfeltene, eller at politiet vil beskytte meg mot fysiske trusler.»

«Jeg turte så vidt å se på marsjen», sier Victor, «og markeringa på Rådhuset turte jeg ikke møte opp på. Året etter klarte jeg å gå ned i Pride Park først den siste dagen og å gå gjennom området én gang. Det var … vanskelig.»

«selv om jeg visste at politiet ikke ville beskytte meg som brun og muslim, hadde jeg trodd de ville ivareta meg som skeiv»

Selv fikk jeg høy puls av å leie kona mi etter angrepet. Hasti måtte øve på å gå på gata. Avisene fortsatte å skrive om «bar-skyting», politikerne nekta å si «terror» og politiet ba oss tusle pent tilbake til skapet. Inger Kristin spurte politiet om det var noen fare for henne personlig siden hun hadde vært mye i media i forbindelse med terroren, og fikk beskjed om å bare se seg litt ekstra over skuldra. Hadde det vært opp til våre streite «allierte» i politiet og myndighetene, hadde terroristen vunnet kampen mot oss på walk-over.

«Det er et verdivalg», sier Pål, «når byens ledelse og ordensmakt ikke stiller opp og beskytter oss. De klarte det etter 22. juli. Da lurer man jo på hvor mye de syns at vi er verdt.»

«Måten angrepet blei stoppa på ga meg likevel en trygghet», sier Hasti. «Skeive folk visste jo at dette kunne skje, dørvakta på Elsker var ikke uforberedt, hen skjønte at det var alvor.»

Men Inger Kristin følte at Oslo Pride kunne vært bedre forberedt. Burde de ha fokusert mer på fysisk enn psykisk sikkerhet i kontraktene arrangører måtte signere for å få bli en del av programmet? Kanskje var det mer de kunne gjort annerledes, hun ville i alle fall gjøre ting riktig nå.

«Det var Oslo Pride sine arrangementer som ble avlyst», sier hun, «men angrepet var retta mot skeive som gruppe. Jeg ble en tilfeldig talsperson for ‘den skeive bevegelsen’ og drev voksenopplæring av politikere, byråkrater og journalister. De visste ikke at arrangørselskapet Oslo Pride var eid av medlemsorganisasjonen FRI, at internasjonale Skeiv Verden, muslimske Salam og samiske Garmeres representerer egne grupper, eller at Pasientorganisasjonen for Kjønnsinkongruens (PKI), Oslo Queer og Reclaim Pride fantes. Etter terroren ble jeg opptatt av at de demokratiske strukturene våre ikke måtte falle, at vi måtte ta vare på og styrke dem, men det var … vanskelig. Vi var alle var veldig, veldig opprørte, og ingen grupper klarte å se spesielt langt utover seg selv og sin egen situasjon.»

«det var jeg som sto og ga dem mikrofonen, og jeg var livredd for at de skulle bli skutt fordi jeg rakte den til dem»

Jeg tenker på markeringa på Rådhusplassen, den Emilie likte så godt. Jeg var også imponert over de som kom opp og holdt spontane appeller, men det var jeg som sto og ga dem mikrofonen, og jeg var livredd for at de skulle bli skutt fordi jeg rakte den til dem. Jeg var urimelig rasende på alle fra organisasjonene som ikke hadde møtt opp og laga et opplegg,  jeg mente alle måtte skjønne at mange tusen ville komme uansett hva politiet sa. Da mange av organisasjonene likevel kom etter en times tid, hadde de planlagt å marsjere inn på en tom plass og innta trappa, noen ble sure for at det sto to elleveåringer og holdt appell der.

«Når kroppen bruker alle kreftene på å huske et traume eller på å unngå at det gjentar seg, er det ikke noe energi igjen til å sette seg i andres sted eller tenke analytisk», sier Pål, «og jo mer utrygge vi er, jo mindre tillit har vi til andre. Når nervesystemet er aktivert, klarer vi dessuten ikke å regulere følelsene våre. Da tyter de ut uten at vi kan se hvor det vi uttrykker lander i andre, og vi kan såre mye mer enn vi forstår.»

Han sier det ikke er mulig for en terrorutsatt minoritetsgruppe å takle det som skjer rasjonelt og fornuftig før tryggheten er gjenoppretta. «Og for at den skulle blitt det», fortsetter han, «måtte majoritetsbefolkningen vært tydelig i ord og handling, de måtte faktisk hatt ryggen vår.»

Det er det ingen av de jeg har snakka med som opplevde at skjedde.

«Selv når det ble snakk om at E-tjenesten kanskje hadde fremprovosert det hele, og at de hadde prøvd å varsle PST som ikke var på jobb, kom det ingen skikkelige analyser», sier Victor. «Og nå snakker alle om fascisme og demokrati, men ikke om hvilke konkrete grupper som blir ramma av fascismen.»

«Media var bare opptatt av individene», sier Hasti, «og så snart det ble klart at et av de individene media hadde smurt ut over sidene sine, hadde løyet om at hun ble skutt, handla resten av dekninga bare om det.»

Det får meg til å føle meg så sårbar at jeg vil late som om vi er usårlige i håp om at ingen skal gidde å prøve å såre oss. Men jeg tenker på hvordan konflikter og mistillit har ridd skeive organisasjoner som en mare siden terroren: på at Inger Kristin mista tilliten i Oslo Pride i en kaotisk prosess ingen av de som sto utenfor forsto, på opprøret i FRI året etter der halve sentralstyret som Hasti var en del av trakk seg, og på at organisasjonen nå har sin fjerde leder siden terroren, og på at verken Emilie eller Victor har funnet veien inn i det skeive foreningslivet selv om de begge er organisasjonsmennesker til tennene. Og jeg lander på at vi ikke kan late som om vi klarer oss uten storsamfunnet, fordi det er å la dem slippe unna med at de har svikta oss.

Ingen demokratiske representanter for oss vitna under rettsaken mot Matapour. Som om han ikke hadde angrepet oss alle. Som om media hadde rett i at det var en bar-skyting, som om justisministeren hadde rett i at det ikke var terror, som om politiet hadde rett i at vi ikke fortjente beskyttelse. Som om vi faktisk var uberørte.

Vi er ikke det.

Vi er ikke trygge.

Det er ikke vår skam.