Sex og fransk politikk

Fredag var siste dag i den tre uker lange rettsaken mot den franske politikeren Dominique Strauss-Kahn og hans medtiltalte.

Saken er denne: Totalt 14 personer er tiltalt for hallikvirksomhet tilknyttet en prostitusjonsring rundt hotellet Carlton i Lille i Frankrike. Ringen forgreiner seg til andre europeiske land som Belgia og Luxemburg samt New York, og tiltalen innebærer derfor også menneskesmugling.

Dominique Strauss-Kahn, tidligere politiker og administrerende direkør i Det internasjonale pengefondet og nåværende økonomisk rådgiver for den serbiske regjeringen, er den mest prominente skikkelsen i saken. Hallikvirksomheten knytter seg til såkalte «sexfester» og private møter, og sies å ha blitt arrangert i stor grad for Strauss-Kahn, som skal ha vært de prostituertes hovedkunde.

Anklaget flere ganger
Det er jo ikke nødvendigvis så ille i seg selv. Hva man enn mener om kjøp av sex er det ikke forbudt i Frankrike, og dermed ikke noe lovbrudd. Derimot har flere av de prostituerte omtalt omgangen med Strauss-Kahn som ubehagelig, på litt varierende måter. Saken skifter også litt farge når man vet at Strauss-Kahn har blitt tiltalt for seksuelle overgrep flere ganger, som alle har blitt avgjort ved privat forlik. Anmeldelsene har blitt betalt vekk og dysset ned.

Den mest kjente saken er fra 2011 da Strauss-Kahn ble arrestert på JFK-flyplassen i New York. En av de ansatte ved hotellet Sofitel hadde da anmeldt ham for seksuelle overgrep, voldtektsforsøk og frihetsberøvelse. Fordi denne saken kom rett før man skulle kunngjøre presidentkandidatene for det neste presidentvalget, og fordi Strauss-Kahn var en favoritt for sosialistpartiet, ble dette av noen oppfattet som en svertningskampanje. Strauss-Kahn gikk av fra stillingen i Det internasjonale pengefondet og mistet muligheten til presidentkandidatur. Saken ble avgjort utenfor retten.

Voyeurisme
Både Sofitel-saken i 2011 og Carlton-saken har fått enormt med oppmerksomhet i Frankrike. Avisen Le Monde følger rettsaken minutt for minutt, og publikum møter opp utenfor rettslokalet før kokka seks om morgenen for å få plass i salen.

Dette er en stor politisk begivenhet, og det er ikke rart at folk følger spent med. Det som derimot er en tankevekker, er hvor mye fokuset har ligget på Strauss-Kahns seksuelle praksis. Rettsaken har gått detaljert inn i handlingene med de prostituerte, og Strauss-Kahn har flere ganger blitt tydelig provosert. Etter en lengre periode med historier om analsex kom han med dette utsagnet:

Jeg begynner å få nok. Enhver står fritt til å ikke sette pris på preferansene mine. Det betyr ikke at man må ty til prostituerte for å utøve dem. Det er kanskje mindretallet som utøver dem, men de er likevel utbredt. Hvilken interesse har dette for retten, med mindre det er for å stille meg for sedelighetsdomstolen?

Hvor skeptisk jeg enn er til Strauss-Kahn, så har han rett her. Det han er anklaget for er hallikvirksomhet, hva han konkret har gjort er i denne omgangen irrelevant. Om han har misbrukt eller utnyttet kvinnene bør han tiltales på nytt.

Her er det rett og slett snakk om kollektiv voyeurisme. Både retten, ved påtalemyndighetene, og publikum har gitt etter for en nær sagt besettelse for omstendighetene rundt disse «sexfestene» og hva som foregikk på dem. Vitnene har dekket blant annet hva som utgjør «normal» seksualitet, de ulike partenes seksuelle preferanser og definisjoner av utsvevende livsstil. I disse Fifty Shades of Grey-tider er det spesielt interessant hvor stor appetitt folk har for disse pikante detaljene.

Skille mellom offentlig og privat person
Denne voyeurismen kommer noe overraskende på, fordi man har vært så vant til å skille politikeres privatliv og yrke fra hverandre i Frankrike. Francois Mitterand hadde to familier mens han var president, alle visste det, ingen brydde seg. Nåværende president Francois Hollande har flere ganger overlappet fra partner til partner, en historie som også har inkludert Segolene Royal som i 2007 selv var presidentkandidat.

Det har ikke vært noen moralsk koherens mellom det offentlige og det private, de to sidene har tilsynelatende ikke hatt noenting med hverandre å gjøre.

Dette er nå i endring. Med Carlton-saken har det franske folket for alvor begynt å protestere, det har rett og slett gått over streken. Man kan ikke lenger late som om en politikers verdivalg i privatlivet ikke påvirker hva slags valg han eller hun tar for offentligheten. Så er denne saken også både drøyere og mer konkret enn noen tidligere: det er snakk om hallikvirksomhet, voldtektsforsøk og frihetsberøvelse, og det foregår i full offentlighet.

Et veiskille
Carlton-saken ser derfor ut til å bli en aldri så liten milepæl i fransk politikk: det varsles en ny tid der politikere ikke lenger har ubegrenset med «arrestanten løslates»-kort. Skillet merkes også i selve rettsaken. Første dagen ble det fastslått at retten ikke var noen «moralens vokter» – med andre ord at fokuset ikke skulle være på kjøp av sex og hva som ellers har foregått innenfor lovens rammer. Andre i rettsaken nekter å finne seg i dette og fremmer en moralsk fordømming av alle de 14 som er involvert.

Til syvende og sist er dette ikke en debatt om prostitusjon eller seksuell praksis, men en debatt om makt og maktmisbruk. Det er nok desverre enda et tilfelle av en rik, hvit mann som kjøper seg fri fra sine synder. Det som kan skje – det som sannsynligvis skjer – er at Strauss-Kahn frikjennes, mens hans håndmenn finnes skyldige fordi de har stått for grovarbeidet. Da sitter vi nok en gang igjen med småstein i stedet for fjell.

Men uansett hva dommen blir: Strauss-Kahns tid som politiker er over.