Solidaritetsmarkering i Berlin, 2019.
Rojava, også kjent som den autonome administrasjonen i Øst-Syria (AANES) har de siste årene blitt utsatt for flere brutale angrep fra Tyrkia. Rojava er et demokratisk konfederasjons-styre der forskjellige folkeslag og etniske og religiøse minoriteter samarbeider om å styre. Folket og myndighetene har funnet frem til en demokratisk løsning der ulike etniske og religiøse grupperinger blir tatt hensyn til. Dette gjør Rojava til Midtøstens mest demokratiske og liberale styre. Likevel får befolkningen ikke utnyttet områdets potensiale fordi Rojava stadig er under angrep. Den siste tidens angrep er mye verre enn tidligere, og folket i Rojava føler seg alvorlig sviktet. Hvis det ikke var for YPJ (Kvinnenes forsvarsenheter) og YPG (Folkets forsvarsenheter), ville IS spredt seg i mange land i området. Mange av fremmedkrigerne som kjempet for IS, ble trent opp til å utføre terror i byer i Vesten. Hadde ikke kurderne nedkjempet IS, ville land i Europa vært mer eksponert for ekstremisme og terrorhandlinger, og våre liv hadde vært mer preget av frykt. Innsatsen som ble gjort på bakken i Rojava kostet flere tusen kurdiske menn og kvinner livet. De gjorde verden til et tryggere sted og reddet millioner av kvinner fra et liv i slaveri under det islamske kalifatet. Dette var NATO-landet Tyrkia vitne til.
Et folkemord i skyggen
Akkurat nå er verdens søkelys er rettet mot grusomheter i andre deler av verden. Det utnytter tyrkiske myndigheter til å begå folkemord mot kurdere nok en gang, selv utenfor Tyrkias grenser. For noen uker siden startet den tyrkiske staten en systematisk bombing av energiforsyningen, skoler, sykehus, oljeinstallasjoner, kraftverk, transformatorer og ledningsnett. Tyrkias angrep på kurdere kan føre til et fullstendig samfunskollaps i Rojava. Slik skal området forberedes til en ny bakkeinvasjon, med permanent fordrivelse av den kurdiske befolkningen i området som hovedmål. Dette har Tyrkia alt gjennomført i Afrin-provinsen i 2018: Den kurdiske befolkningen ble fordrevet fra området, og erstattet med andre flyktninger med en annen etnisitet enn kurdisk. Dette er etnisk rensning.
Rojava er på nytt under angrep
Denne gangen angriper Tyrkia essensiell infrastruktur med mål om å drepe så mange som mulig. Argumentasjonen for angrepene er at Tyrkia anser militsen YPG og dets politiske gren PYD som avleggere av organisasjonen PKK (Kurdisk arbeiderparti), som de tyrkiske myndighetene slår hardt ned på. Jeg mener denne argumentasjonen kun er et påskudd for å gå til krig mot kurdere. Innenfor Tyrkias grenser er informasjon om angrepene sterkt sensurert, men kurdiske kvinner arbeider på spreng for å avsløre krigføringen mot Rojava. Den kurdiske folkevalgte Meral Danis Bestas sa følgende under en spørretime i det tyrkiske parlamentet: «Uansett hvor mye dere vil benekte det, er det kun en grunn til angrepene i Rojava, og det er Tyrkias fiendtlighet mot kurdere. Det er ingen andre enn dere som anser myndighetene i Nord- og Øst- Syria som terrorister». Siden angrepene startet, har alle forsøk på demonstrasjoner og folkemøter i Tyrkia om Rojava blitt møtt med vold og arrestasjoner. I byen Diyarbakir ble over hundre mennesker arrestert, og den planlagte demonstrasjonen ble ikke tillatt. Demonstrantene bestemte seg for i stedet å gjøre en sittende protest. Den 14. oktober gikk den unge parlamentæren Ceylan Akca i Ankaras gater og ropte om det som skjer i Rojava, fordi en pressemelding om Tyrkias krigføring hadde vært blokkert av det tyrkiske politiet. Demokratiske krefter innad i Tyrkia, med partiet HEDEP i spissen, har mange ganger forsøkt å avsløre krigføringen og den brutaliteten som Tyrkia utfører mot sivilbefolkningen i Rojava, uten hell.
Rojavas kvinneprosjekt må beskyttes
Rojava er et resultat av den demokratiske frigjøringskampen i de kurdiske områdene, der kvinnekampen står sentralt. Kurdiske kvinner og den demokratiske bevegelsen i alle deler av Kurdistan føler et stort eierskap til Rojava på grunn av kvinnefrigjøringsarbeidet og det demokratiske styresettet. Det er her at samlederskap mellom menn og kvinner ble satt i praksis, og det jobbes systematisk for å endre strukturell undertrykkelse av kvinner. Det er i Rojava likestillingsarbeidet har kommet lengst i Kurdistan og Midtøsten. Rojava har inspirert kvinner til å jobbe systematisk for kvinners frigjøring i alle deler av Kurdistan, og for en stund var disse kvinnene et stort samtaleemne for sin progressive og unike organiseringsmåte. De har bevist at kvinner kan oppnå endring ved å organisere seg og skape egne arenaer – av kvinner for kvinner. Mitt spørsmål er: Hvorfor er norske og vestlige feminister så tause om brutaliteten som den tyrkiske staten kontinuerlig utfører mot disse kvinnene? Hvor ellers i området finnes det et styresett som praktiserer ideen om demokratisk autonomi? Der organiseringsformen respekterer og inkluderer arabere, assyrere og turkmenere – og både kvinner og menn?
Tyrkias president Erdogan og NATO-leder Stoltenberg
Både vestlige og muslimske feminister, sosialister, vestlige ledere, og verdens media generelt, har vært fullstendig stille om det som skjer i Rojava i det siste. Over to millioner mennesker er uten strøm, mange har mistet sine hjem og mangler tilgang til rent vann. Mange har mistet livet, blant dem barn. Feminister og demokratiforkjempere bør vise solidaritet og kjempe for Rojavas eksistens. Tyrkia er en aggressiv og fascistisk okkupasjonsmakt som har angrepet og drept kurdere i hundre år. Derfor påhviler det verdenssamfunnet å presse – ja, tvinge Tyrkia til å avvikle sin aggressive militarisme i Rojava. Dagens situasjon i Kurdistan er et resultat av imperialistenes deling av landet etter egeninteresse, uten hensyn til at kurderne er et folk med felles språk, kultur og historie. Kurdistan er en koloni som trenger internasjonal solidaritet og handling. Med NATO i ryggen og vestlige ledere som snakker om at Tyrkia har rett til å forsvare seg, blir den konstante volden mot den kurdiske befolkningen legitimert, og statsløse kurdere blir fratatt sin rett til å forsvare seg.
Tykias dobbeltmoral
Tyrkias president Erdogan fordømmer det som skjer i Palestina og kaller det for høyst urettferdig, samtidig som han nok en gang angriper sivilbefolkningen i Rojava. Han feller krokodilletårer for palestinske barn, mens han dreper kurdiske barn, angriper skoler og fordriver folk fra hjemmene sine. Synes han ikke alle barn er like mye verdt? Barn i hele verden fortjener et fredelig liv med lek og læring i sentrum, ikke bomber og frykt.
Angrepet til Tyrkia begrunnes i anklager mot YPG og YPJ for terrorisme. Dette til tross for at de ikke har utført terrorhandlinger eller angrepet sivile i løpet av alle de årene de har eksistert – det samme kan ikke sies om Erdogans regime. De samme menneskene som kjempet mot og overlevde den brutale krigen mot IS er nå under angrep igjen. Da er det på sin plass å spørre: Hvor var Tyrkia da verden trengte dem til å kjempe mot en av verdens mest barbariske stater? Hvor er solidariteten med kvinnene som kjempet en heroisk kamp mot IS?
Hva kan vi gjøre i Norge?
Den norske staten må fordømme disse angrepene og jobbe diplomatisk for å bevare og beskytte den autonome Øst- og Nord-Syria. Det er vår jobb som feminister å legge press på myndighetene. Kurdiske kvinners kamp skal ikke bli forgjeves i Rojava. Det vår plikt å kjempe for kurdiske mødre som mister sine barn, menn og sine hjem. Det er vår oppgave å spre ordet, organisere og gjennomføre solidaritetsmarkeringer. Det er vår jobb å legge press på norske medier for å dekke saken, for å avsløre den fiendtligheten tyrkiske myndigheter viser mot kurdere. Vi kan ikke la patriarkatet som den tyrkiske staten representerer vinne over kvinnefrigjøringsbevegelsen i Rojava. Vi kan ikke la sivile og barn bli massakrert uten reaksjoner. Rojava lider under okkupantstaten Tyrkia, som med vestens støtte har våpenteknisk og økonomisk overlegenhet. Uten denne støtten hadde ikke Tyrkia klart å undertrykke kurdere i samme grad. Det som skjer i Rojava er brudd på folkeretten, for Tyrkia angriper et naboland uten provokasjon. Rojava har utvilsomt rett til væpnet motstand mot okkupanten Tyrkia innenfor folkerettenes rammer, men å insistere på dette prinsippet er ikke nok alene, for de har verken våpen eller støtte fra omverden til å forsvare seg. Det virker som at retten til å forsvare seg er forbeholdt stater og ikke gjelder statsløse. Er den eneste måten å få støtte fra verdenssamfunnet på å være en stat? Tyrkia må tvinges til å følge folkeretten. Dobbeltmoralen kurdere blir møtt med er skammelig og rasistisk. Selektiv solidaritet er ikke solidaritet, og kan bidra til en verden med enda mer undertrykkelse og diskriminering. En verden der folkemord dekkes over, der okkupasjon bagatelliseres og legitimeres.
Sebahat Tuncel snakker på en demonstrasjon mot den tyrkiske regjeringen. Hun har blant annet vært fengslet for å kalle president Erdogan kvinnefiendtlig.
Angrepet på Rojava er et angrep på menneskeheten, på kvinnefrigjøring, på et samfunn der forskjellige etnisiteter lever i harmoni og menneskerettigheter respekteres. I Tyrkia brytes menneskerettigheter hver dag, og ytringsfrihet er begrenset til noen få. Flere hundretusen mennesker mister jobbene sine uten grunn, og morsmålsopplæring i kurdisk er forbudt. Kvinners rettigheter er under trussel. Mange folkevalgte – flesteparten av dem kvinner – som Aysel Tuğluk, Figen Yüksekdağ, Gültan Kışanak, Sebahat Tuncel og Selahattin Demirtaş er fengslet uten annet grunnlag enn tomme beskyldninger om at de støtter terrorisme. Tyrkia fører en urettferdig krig mot kurdere i alle deler av Kurdistan, og særlig Rojava. Verdenssamfunnet kan ikke lenger lukke øynene for Tyrkias urett mot kurdere, og må handle før det er for seint. For å beskytte det unike demokratiet og kvinneprosjektet i Rojava mot den patriarkalske okkupantstaten Tyrkia, med Erdogan i spissen, trenger vi aktivisme, organisering, solidaritet, søsterskap og handling.
