Et bittelite bokessay om How to do things with pornography av Nancy Bauer

I How to do things with pornography diskuterer Nancy Bauer språkfilosofens J. L. Austins verk How to do things with words og forståelser av den, derav tittelen på boka. En tendens i filosofien er å prøve å komme frem til en teori som er ren og pen, noe hun mener er en overforenkling av virkeligheten. Denne tendensen er særlig knyttet til den analytiske filosofien, som språkfilosofien og logikken som regel blir kategorisert under. I motsatt ende finner vi den såkalte kontinentalfilosofien, som gir mer rom til virkelige mennesker i den virkelige verden. Til mindre håndgripelige og historisk feminine ting, som følelser og privatsfæren. Hun hevder at denne filosofitradisjonen gjerne blir ansett som mindre viktig, underordnet den ”ordentlige” (les: analytiske) filosofien. Vi trenger ikke å reise lengre enn til forelesningslokaler på Blindern for å få dette bekreftet. Mye av den feministiske filosofien, som Simone de Beauvoirs eksistensialistiske filosofitradisjon, regnes som kontinentalfilosofi. Den blir oversett i den filosofiske kanon og i den mest prestisjetunge filosofikretsen generelt.

Bauer hevder at språkfilosofene villig har redusert virkeligheten til en formel, som ikke fanger opp det dynamiske som stadig skjer mellom linjene i menneskelig interaksjon. Denne tendensen har også Austin blitt offer for, og han har ofte blitt misforstått av den grunn. Hans viktigste bidrag til språkfilosofien, som Bauer mener har blitt oversett, dreier seg om utviskingen av skillet mellom ordene i seg selv og ordene slik de brukes. Slik kan han sies å falle under den fenomenologiske kontinentalfilosofiske tradisjonen, som baserer seg på at tingene kun har mening i formen de fremstår for oss, og at det ikke gir mening å prate om tingene som noe uavhengig av vår forståelse. Dette gjør at han skiller seg radikalt fra typisk analytisk språkfilosofi.

Kommunikasjon er vanskelig og til tider svært frustrerende. Vi mennesker misforstår hverandre stadig, noe som igjen og igjen fører til forargelse, hissige disputter, hjertesår, skilsmisser. Det er klart at det er fristende å overse denne kompliserte delen av språket, og heller analysere det som lettere passer inn i et overordnet skjema, heller enn hva bruken av ord fører til, og hvordan språket får betydning i møtet mellom mennesker heller enn å bety noe i seg selv.

Bauer mener at dette også gjelder diskursen rundt pornografi, at det meste av teoretisering over den i siste instans har tjent et forutbestemt formål heller enn å gå inn i sakens kjerne og forstå pornografien slik den faktisk er og hva den faktisk gjør med kvinner. Men det er ikke nok å påstå at den skader kvinner, hvis man ikke grundig utforsker mekanismene i den, og hva den gjør med verden, for å komme frem til konklusjonen.

Mange unge kvinner i dag fungerer på samme vis, hevder Bauer: De ser ikke alltid verden som den faktisk er, men heller som de vil at den skal være basert på et forutbestemt mål. De velger å se situasjoner på en måte som tjener et bilde de har dannet i hodet sitt av dem. De vil først og fremst se seg selv som subjekter, som har makt, ofte over menn.  Slik kan deres seksuelle frimodighet representere slik makt, hvor det nå er mennenes tur å bli redusert til objekter. Seksuell makt gir dem friheten og makten til å bli etterlengtet, men dra når de vil. Fortsatt sitter mange igjen med vonde følelser, som tyder på at noe skurrer. Hvorfor? Er det så enkelt, spør Bauer? Er det slik at du enten er subjekt eller objekt i en situasjon, er du ikke heller ofte begge deler samtidig? En slik teori er kanskje ikke ønskelig, da den ikke har like stor slagkraft, som den enkle versjonen det er lett å forstå seg på.

Mange unge kvinner ønsker og krever å se på seg som frie subjekter, særlig i et samfunn som på mange måter oppdrar dem til å se seg selv som frigjorte og uavhengige; til at vi nå har kommet så langt. Da kan det være lett å velge å tolke det som skjer i livet i lys av det, for å ikke bryte med illusjonen om den absolutte frihet vi nå skal ha oppnådd. De trenger ikke lenger feminisme, eller hva?

For å forstå hva våre ord og våre handlinger faktisk gjør, må vi se på helheten rundt og de maktmekanismene som spiller inn. Hvem har autoritet i situasjonen? Er det i dag disse tilsynelatende frigjorte kvinnene i seksualitetens verden og filmskaperne i pornografiens verden, som ville rettferdiggjort påstandene tidligere nevnt? For å besvare spørsmålet trenges å grave dypere, for Bauer er svaret i hvert all ikke så åpenbart som mange vil ha det til.

Bauer skriver at hun ikke vil postulere relativistiske idéer hvor ingenting er rett eller galt og alt er relativt. Allikevel kommer hun ganske nær på enkelte ganger. Hun klager over metoden teoretikere i pornodiskursen benytter seg av og virker negativ mot konklusjonen de kommer frem til uten å ville stå helt inne for det. Det blir litt vagt.

Uansett om pornografi skader kvinner eller ikke, så trenger samfunnet intet mindre akkurat nå enn folk som ikke tør å ta standpunkt.