Illustrasjon: Thit Thyrring

1. Klasserommet

På ungdomsskolen i Trøndelag hadde vi en engasjert historielærer som virkelig brant for Israels historie. Hun forklarte entusiastisk hvordan de europeiske jødene fikk komme til et ørkenland og dyrke jorda. Palestina ligger i den såkalte fruktbare halvmåne, men det var ikke så vesentlig. Dette nye landet, denne fantastiske europeiske nyskapningen, hentet også etiopiske jøder til Israel med fly. Læreren min forklarte med glitrende øyne at etiopierne faktisk trodde flyet var en stor fugl! Noe motvillig var hun også tvunget til å komme inn på den kjedelige «konflikten». Selv klassens selvutnevnte klovn reagerte: Var det ikke ganske urettferdig at de tok jorda til palestinerne? Var det så rart at de der palestinerne ble sinte? Når en er ung, er det kanskje lettere å se enkle sannheter. Jeg fulgte nøye med i undervisningen. Jeg var overveldet over den sterke entusiasmen til læreren. Engasjementet hennes skapte ikke åpenhet for kritisk tenkning, men klasseklovnens skepsis brant seg fast i minnet mitt.

I dag sier svigersøster oppgitt «dette er jo ikke en komplisert konflikt! Det som er komplisert er å være palestiner». Noe av det som gjør palestinske liv vanskelige, er en ideologi som gjør at vi er definert som ugress i eget hjemland. Sionisme er en ideologi og politisk bevegelse som startet på 1800-tallet. Kjernen i sionismen er at jødene skal ha sitt eget hjemland. I teorien kan det høres fint ut, men var den beste løsningen etter andre verdenskrig at jøder skulle flytte ut av Europa? Var ikke forflytning av jødene en merkelig måte å ta et oppgjør med sin egen antisemittisme? Noen jøder var skeptiske, og andre hatet den nye ideologien av både religiøse og verdslige grunner. Andre omfavnet sionismen som en stor del av sin jødiske identitet.

I 1975 vedtok FN resolusjon 3379, som slo fast at sionisme er form for rasisme. Under Madridkonferansen i 1991 fikk USA presset på for å fjerne det ubehagelige vedtaket. Verden har glemt resolusjonen nå, men palestinere kjenner like fullt rasismen på kroppen. Sionismen gir millioner av mennesker mulighet til å boltre seg på okkupert land. De kan gå tur i parker bygd over palestinske landsbyer og bosette seg på palestinske hustak i Hebron. Livet ble derimot ikke så idyllisk for de etiopiske jødene min lærer fortalte om. De blir ofte diskriminert. Etiopiske kvinner i Israel ble i en periode i tvangssteriliserte, da de uten samtykke fikk injeksjoner med det langtidsvirkende prevensjonsmiddelet Depo-provera. 

Fra et ikke-vestlig ståsted er det sionistiske statsprosjektet ikke unikt. Vi har sett det før: Nybyggere (les: inntrengere) som tar andre folks land mens de snakker om sin Gud og synes synd på seg selv. Religiøse kolonister i Nord-Amerika oppførte seg på samme måte. Flere av de hvite kolonistene i Sør-Afrika var religiøse flyktninger fra Europa. Sørafrikanerne hadde ingen skyld i kolonistenes tidligere erfaringer, men de ble likevel underlagt et brutalt apartheidsystem. Det er en poetisk rettferdighet i at det er Sør-Afrika som nå har tatt Israel til den internasjonale domstolen i Haag. Deres dømmekraft er stødig.

I 1948 oppsto staten Israel ved hjelp av Europas støtte. Den nye staten var et ekspanderende etnokrati, en stat for kun én folkegruppe. Palestinerne skjønte raskt at nykommerne utgjorde en klassisk settlerkoloni med et anstrengt forhold til mangfold. Den jødiske befolkningen skulle få halvparten av Palestina, selv om palestinerne utgjorde dobbelt så mange innbyggere. Nakbaen (katastrofen på arabisk) var en brutal konsekvens av den nye ideologien fra Europa. Over 15 000 palestinere ble massakrert og minst 700 000 måtte flykte til nabolandene. 530 palestinske landsbyer ble etnisk renset. Dette til tross for at muslimer, kristne og jøder hadde bodd fredelig sammen i noen av landsbyene. Palestinere ble drept, torturert, voldtatt og fortrengt. Flere av ofrene for Nakbaen i 1948 ble fortrengt til dagens Gazastripen.

Min ungdomsskolelærer hadde naturligvis stor sympati med jødenes grusomme skjebne. Derimot brydde hun seg langt mindre om «disse araberne» som på mystisk vis også befant seg i Palestina. Var de fullverdige mennesker eller bare historiske bagateller som aboriginene i Australia eller urbefolkningen i Amerika?

2. Landsbyen

Mine palestinske besteforeldre var analfabeter. Deres barn var ivrige etter å gå på skolen, og hadde, i motsetning til sine foreldre, mulighet til det. Min far, nest yngst av syv søsken, fikk et stipend for å studere i Praha. Et møte mellom den unge palestinske medisinstudenten og en norsk-russisk student, førte etter hvert til min ankomst. Mine foreldre bosatte seg i Norge etter studiene, men min far ønsket å reise tilbake til hjemlandet. I flere perioder hadde han jobbet på et engelsk øyesykehus i Jerusalem. Der trivdes han, og de palestinske pasientene satte pris på legen som snakket arabisk. Men som palestiner fikk han halvparten av lønnen til de europeiske legene. Det ble dermed med drømmen om å flytte tilbake, ettersom han hadde flere enn sin egen kjernefamilie å støtte.

De fleste palestinere spør hvor du er fra – med det menes det hvor du faktisk er fra – i Palestina. Eller, ofte, hvor du ble fordrevet fra. I vårt tilfelle er det den lille landsbyen Emwas, Emmaus på norsk. En søvnig liten palestinsk landsby hvor livet var fredelig. Landsbyboerne var muslimske bønder. De levde i en rørende symbiose med munkene i det lokale fransiskanerklosteret. Mange landsbyboere jobbet i klosteret. De produserte vin, olivenolje, honning og yoghurt sammen med de kristne munkene. Munkene hadde en liten helsestasjon som ga enkel helsehjelp til landsbyboerne. Plaster og smertestillende. Emmaus er et viktig sted i kristendommen. Det var der Jesus dukket opp etter sin død. Folk gjenkjente ham på grunn av den karakteristiske måten han brøt brødet på. 

Emmaus ble en del av Vestbredden etter delingsvetaket til FN 1948. Da Israel startet seksdagerskrigen i 1967, ble det starten på en ny runde med fortrenging av palestinere og deres land. «Naksa», den andre katastrofen, var et faktum. En vakker sommerdag i juni 1967 ble husene i Emmaus tømt og sprengt. «Der er veien til Jordan» pekte de israelske soldatene. De sa det med letthet. Lysten på mer land, en sionistisk vrangforestilling om at en araber kan bo hvor som helst, gjorde det enkelt for dem. For min familie var det langt fra enkelt. De fikk aldri komme tilbake. Mine besteforeldre, min far og mine to onkler var ikke i Emmaus under ødeleggelsen. De fikk heller aldri komme tilbake, men klarte å bli boende på Vestbredden.

De fire tantene mine måtte flykte til Jordan til fots. De hadde med seg småbarn på hofta, flere barn på slep og sorg i hjertet. Tanten deres døde på veien, hun var syk og klarte ikke flukten. Her var det ingen nåde, ut med dere! Alt som vitner om uretten er vonde minner og svart-hvitt fotografier av mennesker med hvite flagg. På et av fotografiene kan man skimte en glisende forsvarssjef Yitzhak Rabin, som senere ble israelsk statsminister. Han står foran et ødelagt hus. I dag er ruinene av Emmaus og to andre palestinske nabolandsbyer, Beit Nuba og Yalo, blitt en turpark. Det ble plantet rasktvoksende trær og parken fikk navnet Canada park grunnet økonomisk støtte fra Canada. Her kan israelere og turister gå på turer i ruinene våre. Det eneste som står igjen er fransiskanerklosteret. Flere av munkene gråt da Emmaus ble ødelagt. De savnet sine palestinske venner og naboer sårt.

Fra grønne Emmaus og det hellige land til støvete betongjungel i storbyen Amman. Min tante Rokaia måtte drikke ettermiddagskaffen sin på en liten trappebalkong i et grått og eksosfylt fattigkvarter. Tross alt gikk hun alltid rakrygget og med hevet hode. Hun var en stolt dame. Hun var stolt over at mannen hennes var hele 1,79 centimeter. Hun var stolt over å være datteren til sin far, som hun påsto var «ingeniør» fordi han hadde lært seg å reparere vannverk. En gang viste hun meg alt serviset sitt og sa stolt: «Du vet Leila, alt dette serviset er over 30 år gammelt. I motsetning til en del andre, så tar jeg faktisk vare på tingene mine. Jeg kaster ingenting.» Hun gjennomførte omvisningen i den grå lille leiligheten mens hun humret lurt på sin særegne måte. Og hun mintes trærne, frukten, familie og naboer i vakre Emmaus, men da med tristhet i stemmen.

Disse menneskene er mine mennesker. Jeg har dem med meg i hjertet. De fleste palestinere i verden har med seg noen slike mennesker. Familiemedlemmer som betydde mye, men som aldri fikk lov til å reise tilbake til sitt elskede Palestina. Mennesker som ble klemt inn i vestens smale definisjoner og inn på små rom i flyktningleirer, mens de forgjeves ventet på en løsning. I Jordan, i Libanon, Syria, Vestbredden eller inne på Gazastripen.

3. Et nytt Nakba

Det er julen 1993 og jeg sitter i pizzarestauranten til min fars venn, «onkel Husham» i Steinkjer. Jeg er 11 år og har på meg en rød kjole med fargerikt blomstermønster. De uregjerlige krøllene mine er gredd ut så håret står som en sky under hårbøylen. I den julestengte restauranten sitter Terje Rød Larsen og Mona Juul Larsen, de norske forhandlerne under Osloavtalen. «Si takk for alt», hvisker foreldrene mine og stikker til meg en svær blomsterbukett. Jeg overrekker den keitete til de fine gjestene. De smiler. I dag er ordet «Oslo» blitt et skjellsord i Palestina. Det minner om en avtale som tillot sionistene å ta mer av vårt land. Ingen skal si at vi ikke hadde håp. Noen hadde det i alle fall. Det stikker i brystet når jeg tenker på onkel Hushams gjestfrihet og optimisme. Et håp som var der tross sionistenes ustraffede brutalitet fra tidligere år.

Det er lenge siden vi så at Oslo-avtalen ble spist opp av landhungrige settlere. Mange år senere kom det rasende opprøret fra de lenge undertrykte på den innestengte Gazastripen. Den syvende oktober overrasket en verden som hadde glemt palestinerne. Sionistiske statsledere svarte med å igangsette en ubeskrivelig sadistisk katastrofe på Gazastripen. «Det er en smerte vi ikke har valgt, men som vi er tvunget til å håndtere», sier en venn om marerittet som utspiller seg på stedet han vokste opp. De isolerte palestinere på Gazastripen bygger brødovner og sykler for å lage strøm. De er motstandsdyktige, men tåler urettferdighet og bomber like dårlig som alle andre. Bildene av sultne bleiebarn med amputerte lemmer etser seg fast i vår felles hukommelse.

 De sionistiske soldatene angriper Palestina mens de spiser, ler og danser. De filmer seg selv mens de kommer med uttalelser som hører hjemme på 1930-tallets Europa. Deres operasjon er ikke en redningsaksjon for de israelske gislene, de virker glemt. Soldatene kommer fra hele verden og er bevæpnet med moralsk støtte, og norske og amerikanske våpen. En israelsk dokumentar om den ødelagte palestinske landsbyen Tantura dukker opp på mobilen min. Den viser eldre israelske menn som smiler og ler bak rynkete fjes. De snakker om henrettelser og voldtekter de selv utsatte palestinere for i 1948. Er de besteforeldrene til noen av de unge israelske soldatene vi ser nå? Det er vondt å ikke se et fnugg av anger hos de gamle mennene.

Kusinen min vokste opp i en flyktningleir i Jordan. Hun giftet seg etter hvert med en palestinsk mann fra Gazastripen. De bodde der en stund, ved den vakre kystlinjen. Nylig ble 16 mennesker i svigerfamilien hennes bombet i hjel av sionistene, åtte av ofrene var barn. De var hennes mennesker. Nesten 30 000 palestinerne har blitt utryddet på tre måneder. Ikke bare blir palestinere igjen presset inn i små telt og områder. Nå blir de også presset ut av livene våre.

«Kan jeg gjøre noe for deg?» spør jeg dumt på telefon fra Norge. Jeg snakker med en annen kusine som bor på Vestbredden. «Ingen kan hjelpe oss nå, Leila, bare Gud», svarer hun sørgmodig. Jeg må si meg enig, ingen av oss har tiltro til mennesker eller institusjoner lenger. Hjemmet hennes har nettopp blitt raidet av sionistiske soldater. De banket opp sønnen hennes foran henne. På mobilene våre ruller bilder forbi, av nye massakrer ingen stopper. Tankene mine går til alle de palestinske flyktningene som må være vitne til det samme, om og om igjen. Sionismens skygge forfølger oss.

Det Palestina jeg kjenner og som nå blir ødelagt, er et mangfoldig land med en rik historie. Palestinere er muslimer, kristne, kommunister og samaritanske jøder. Mange folkeslag har kommet til gjestfrie Palestina og blitt værende. Armenere flyktet til Palestina etter det armenske folkemordet. Afrikanere kom til Palestina for å være nær Al Aqsa-moskeen, muslimenes tredje helligste sted. Tsjerkessere kom fra forfølgelse i Øst-Europa. Jeg har hørt at noen korsfarere ble værende også. Alle ble de en del av oss. Palestinere har i 75 år vist frem sin historie, mat, debke-dans, broderier, litteratur og sine drepte. Alt for å bevise at de er mennesker og har verdi. Hvorfor må vi stadig «vise frem vår menneskelighet» i håp om at blodsutgytelsen skal stoppe, for at vi kan tillates en vei mot verdighet?

Å lytte til det dehumaniserende språket fra sionismens støttespillere i Norge er blytungt nå. Angrepene på Gazastripen blir beskrevet som selvforsvar og fengslede barn som mindreårige. «Det er forferdelig med alle de døde barna. Beklagelig, men sionistene har rett til selvforsvar», sier de steilt. Det må være deilig å være så historieløs. En journalist skriver at palestinerne bør forstå mer av sin overgripers traumer. Logikken smaker råttent. De armenske flyktningene påførte oss ingen av sine traumer. Journalisten kjenner ikke oss. Andre har åpnet øynene sine for urettferdigheten og volden som har vart så lenge. De holder oss oppe midt i sorgen. Palestina har blitt en sak for folk med rettferdighetssans, i mangel på handling fra de som tjener på vår utslettelse.

I 1904 utsatte Tyskland herero- og namafolket i Namibia for et grusomt folkemord. Folket gjorde opprør mot de tyske koloniherrene og drepte over 100 tyske kolonister. Som straff ble de drevet ut i ørkenen, satt i konsentrasjonsleire og nektet mat og vann. Anslagsvis 100 000 hereroer og 10 000 namaer ble drept av tyskerne. Lenge feiret Tyskland sine handlinger som noe positivt i skjønnlitteratur, postkort og skolebøker. Under andre verdenskrig ble tyskernes lærdom fra Namibia brukt i utryddelsen av romfolk, jøder, skeive, kommunister og personer med funksjonsnedsettelser. Tyskland har snakket lite om sine ugjerninger i Namibia 1904. Nå stiller de seg bak Israels herjinger uansett hva, men de er ikke alene om å gjøre det. 

Hvordan kan vesten gang på gang fange hele folkegrupper og utrydde dem uten konsekvenser? Vestens historiefremstilling dekker over en del åpenbare sannheter. Vesten reagerer svært ulikt på sine egne overgrep. Historien om Israel som en overgriper skaper et uønsket ubehag i vesten. Vi derimot, er fanget på den andre siden av enda et vestligskapt mareritt. Selv palestinernes blotte eksistens, i eget hjemland, skaper et ubehag. Å snakke om palestinernes likeverd og rettigheter møter fortsatt motstand. For å komme lenger må vi snu om på mange av våre forestillinger om vår felles verden. Den er ikke styrt av godhet eller rettferdighet, men av penger, og krigshissige menn i dress som tjener godt på våpensalg. Å tørre å slippe ubehaget helt inn i vårt eget klasserom bør ikke være komplisert. I Sør-Afrika er det ikke det.