Her om dagen så jeg en episode av NRK Super der en gruppe sjetteklassinger på Vålerenga skole i Oslo fikk møte ordfører Anne Lindboe og stille henne spørsmål om alt de lurte på. Det var spørsmål om hvor mye hun tjente (halvannen million kroner i året) og om hun hadde et ekte ordførerkjede (det hadde hun, og hun viste den frem). Men 11-åringene stilte også spørsmål 11-åringer ikke burde trenge å tenke på. Som hva som skjer dersom det blir krig. Hvordan man lager et beredskapslager. Om Oslo kommune gjør noe for barn i andre land. Hva man skal gjøre dersom en er redd for krig. En vårdag mens sola skinner og naturen har tatt på seg sin pryddrakt, lurer altså barneskoleelever på hva man skal gjøre dersom det verste inntreffer.
«11 år! Dere skal tenke på Fortnite og kattunger, barnetoget på 17. mai og hvor mange iskrem det er mulig å konsumere på en dag, ikke på dette!», vil jeg skrike til skjermen. «Hva er det for en verden vi har skapt?»
Ordføreren svarte etter beste evne. At det finnes beredskapsplaner hvis det utbryter krig, at vi hjelper barn i Ukraina og Gaza, og at man ikke skal gå alene med sin frykt. «Snakk med en voksen.» I og for seg adekvate råd, selv om voksne ikke nødvendigvis har de beste svarene. Svært mange katastrofer og samfunnsonder er jo nettopp menneskeskapte, det vil si voksenskapte.
Hva betyr det for oss alle at oppvoksende generasjoner er så redde og ser på fremtiden med frykt i blikket? Da redaksjonen valgte frykt som tema for sommernummeret var det for å bli klokere på hva frykt gjør med oss som samfunn og individer. For barna på Vålerenga skole er ikke alene om å være redde for noe. Det er en tendens i tiden at mange av oss frykter konsekvensene av en utenrikspolitikk som akkurat nå er preget av så mange og store konflikter og anti-demokratiske strømninger: Ifølge nyhetsbyrået AP har cirka 52 800 palestinere, mange av dem barn, blitt drept i Gaza siden krigens utbrudd høsten 2023. To millioner palestinere står i fare for å bli sultet i hjel som følge av Israels nødhjelpsblokade. Til sammenligning mistet omkring 1200 israelere, de fleste sivile, livet i forbindelse med Hamas’ terrorangrep den 7. oktober. I USA og Storbritannia pågår det målrettede angrep på rettighetene til transpersoner, og i Ungarn forbys Pride.
Enten det handler om krig eller legitimering av målrettede angrep på kvinner og skeive, er fellesnevneren at frykt brukes til å mobilisere politisk. Forfatter og sosiolog Linn Stalsberg skriver i sitt essay om hvordan diktatorer til alle tider har gjort bruk av frykt – enten ved å skremme opposisjonelle eller skape fiendebilder. Hun advarer: «Er det nok uro og redsel hos folk, så kan overgrep mot folk skje, og lov og rett ikke skje.»
Frykt og paranoia kan være en drivkraft til å utøve politisk vold. I sommer er det tre år siden terroren mot Pride, og henholdsvis seks og 14 år siden de høyreekstreme angrepene i Bærum, regjeringskvartalet og Utøya. Alle terroristene fryktet en form for kulturell kollaps, som følge av den likestillingen og det mangfoldet blant annet feminister og skeive har kjempet frem gjennom mange tiår. Frykt virker mobiliserende for sinne, og begge deler kan rive over bånd av medmenneskelighet når visse grupper pekes ut som uønskede og farlige.
Forfatter Kristine Meek har skrevet bok om Pride-terroren, og i bokutdraget som dere kan lese i dette nummeret argumenterer hun overbevisende for at terroristen Zaniar Matapour var motivert av både frykt og sinne da han åpnet ild den 25. juni 2022. Hun beskriver også hvordan myndighetenes årelange bekymring for Matapours pågående radikalisering dessverre ikke resulterte i en vellykket forebygging. Frykt og bekymring som ikke ledsages av handling kan få fatale konsekvenser. Likevel er det glimt av håp. I intervjuet med Fett forteller Kristine Meek at det under og etter terrorangrepet oppsto sterke bånd av solidaritet mellom de berørte, og at mange ville hjelpe hverandre den natta. Flere satte livet på spill for å overmanne terroristen og hjelpe skuddofrene i sikkerhet.
I sitt essay om Pride-terrorens konsekvenser for det skeive organisasjonsmiljøet, viser Guro Sibeko også at terror, akkurat som terror er ment å gjøre, rammet mange flere enn dem som mistet livet eller overlevde masseskytingen. Det skeive organisasjonslivet ligger nede med brukket rygg – akkurat som Arbeiderpartiet mistet mange politiske ledere og talenter på Utøya i 2011 og muslimer sluttet å komme i sitt gudshus etter mosketerroren i Bærum i 2019.
Limet i demokratiet vårt – tillit og håp – brytes ned når frykt kanaliseres i terror. Frykt gjør samfunnet mindre demokratisk.
I sin korttekst viser førsteamanuensis Ted Svensson ved Universitetet i Lund hvordan ytre høyres fryktpopulisme bygger på en illusjon om at samfunnet kan tas tilbake til en storhetstid. Til tross for at Svensson tror deres krisefortellinger – som er nært knyttet til voldelig misogyni og fremmedfrykt – vil få varig effekt, peker han også på noe viktig: Grunnen til at høyreradikalismen slår an i store deler av Europa og USA akkurat nå er at nasjonalismen oppfyller et grunnleggende menneskelig behov for sikkerhet. Da må det være opp til oss som er demokratisk anlagte å mobilisere rundt politiske løsninger og fellesskaper som ivaretar disse behovene.
Fett er et forsøk på å skape slike fellesskaper. Mellom disse to permene finnes det et mangfold av stemmer og identiteter. Vi gir rom for både forfulgte fribyforfattere og for etablerte så vel som uprøvde skribenter som ennå jobber med å finne formen på sin skriving. Tekstene er ikke bullet points og konfliktdrevet nettjournalistikk, men heller ettertenksom og eksperimenterende refleksjoner i det langsomme papirformatet vi er så glade i. Fetts redaksjon speiler det mangfoldet vi ønsker å se og løfte frem i samfunnet: yngre og eldre generasjoner, streite og skeive, hvite og mørke, menn og kvinner, og dem som holder kjønnet sitt åpent. Vi er kanskje ikke enige i ett og alt, men vi snakker sammen og forsøker å forstå hverandres synspunkter.
I en kaotisk verden, som den vi lever i akkurat nå, er empatisk og tålmodig kommunikasjon også en form for sivil ulydighet.
Hold hjertene varme, og god sommer.
