Susanne Christensens romandebut er et mor-datter-portrett helt utenom det vanlige. 

«Det handler om å løsrive seg fra en omklamrende mor og samtidig nærme seg henne.»

«Det renner en elv gjennom terapeutens kontor, og den elven heter mor», har psykolog og forfatter Sissel Gran uttalt i flere sammenhenger. Mor-datter-forhold skildres stadig i norsk skjønnlitteratur: Bare de siste årene har forfattere som Vigdis Hjorth, Karoline Brændjord og Sandra Lillebø undersøkt det ambivalente, ofte komplekse, forholdet mellom mor og datter fra et datterperspektiv: døtrenes ønske om frigjøring, deres negative identifisering med mødrene, men også mødrenes historie.

Dansk-norske Susanne Christensens finstemte og snurrige romandebut sirkler på sitt helt eget vis inn et komplisert mor-datter-forhold. Også her handler det om å løsrive seg fra en klamrende mor og samtidig nærme seg henne; forsøke å forstå sin mor, og med det kanskje forstå seg selv.

Morstrikset

«Som tenåring måtte jeg bli en slags karatedronning; jeg måtte forlate henne så bestemt og definitivt som mulig, og likevel stadig komme tilbake som omsorgsperson».

Den som forteller dette, er Teo. Når vi møter henne, har hun passet sin syke mor i ni måneder. Nå er moren død, men spøkelset hennes kommuniserer gjennom komfyralarmer og brannalarmer. Moren har også etterlatt seg ti A4-blokker med skriverier, der hun beskriver allslags hendelser – men uten å avsløre hva de har vekket i henne av tanker og følelser. «Kveld og natt hjemme og sover», skriver moren, igjen og igjen.

Men for Teo, er underteksten fylt av svik og forlatthet: Hun føler at hun sviktet moren ved å flytte til et annet land. Morens stemme ringer i hodet: «Dansker skal bli i Danmark». Fortelleren beskriver en omklamrende og nervøs mor med et lunefullt humør – «morsvariasjoner»; en som ga grenseløs omsorg og samtidig forventet full symbiose. Som igjen og igjen fikk datteren til å gi etter for det fortelleren kaller «morstrikset»: «Du tok jo sykepleierutdanning på 1990-tallet. Hvorfor kan du ikke jobbe her og ta vare på meg?» Teo leser dagboknotatene i et forsøk på å forstå hva hun bar på. Hvor kom det fra, dette klamme grepet?

Deler av handlingen finner sted under pandemien, «stilletiden». Når menneskene tvinges ut i isolasjon, begynner Teo å betrakte verden fra et roligere sted, hun studerer trekkfugler, og hun studerer seg selv, sin egen barndom, der bråk og støy fra klassekamerater gjorde henne taus, lammet henne helt. Hun har vokst opp i en middelklassefamilie, har ikke manglet noe. Men når hun ser tilbake, undrer hun seg over morens mentale fravær. Det var noe fremmed, bortvendt over henne: «Hun gled ut av hendene mine, og hun gled også ut av hendene til faren min. Igjen og igjen gled hun ut av hendene våre og ble uforklarlig.»

«Dansk-norske Susanne Christensens finstemte og snurrige romandebut sirkler på sitt helt eget vis inn et komplisert mor-datter-forhold.»

To kvinneliv

Svalene sover på månen er fortellingen om to ulike kvinneliv med vidt forskjellige muligheter. Teos mor hadde sine egne drømmer og lengsler som ikke ble noe av. Mens hun var hjemmeværende av nødvendighet, et «domestisert menneske», er Teos hjemme-tilværelse selvvalgt; hun er frilanser. Hun jobber hjemmefra, men livet hennes begrenser seg ikke til hjemmet, hun kan reise dit hun vil, som trekkfuglene.

Som bokens forteller, er også Christensen kritiker og essayist; hun skriver blant annet i Kunstkritikk og Vagant. I 2011 ble hun kåret til Årets kritiker av Kritikerlaget. Samme år ga hun ut tekstsamlingen Den ulne avantgarde. Fire år senere ble hun nominert til Kritikerprisen for En punkbønn. Musikk og aktivisme i Russland og Nord-Amerika, mens essaysamlingen Leonoras reise ble belønnet med den høythengende Georg Brandes-prisen i Danmark i 2021. Når hun tar steget over i skjønnlitteraturen, beholder hun den lekne, essayistiske grunntonen. Svalene sover på månen er ingen konvensjonell samtidsroman med mor-datter-tematikk. Den flakser rundt uten en klar kronologi, suser snart hit, så dit, lik tårnseilerne Teo beskriver. Enten hun byr på fakta om trekkfugler, beskriver «kvinnesykdommer» eller siterer Freud, føles romanen aldri tung på labben. Christensen balanserer elegant mellom realismen og surrealismen. Innimellom er det smått eventyrlig, der Teo fungerer som en helt i et dataspill, andre ganger nærmer hun seg Black Mirror-aktige partier, som når Teo fristes av selskapet HM Solutions til å bestille produktet deres: en fjærkledd gjenstand ved navnet Hugin-Munin som kan kommunisere med de døde. Det er vittig – og creepy. Christensen skriver setninger og avsnitt jeg streker under, vil ta vare på; det kastes stadig nye tanker og ideer på leseren.

Tankene dras også mot Peter Handkes kortroman Kravløs ulykke fra 1972, der forfatteren skriver ned det han tror han vet om sin mors liv og død. Handkes mor ble født i en østerriksk landsby på 1920-tallet, og strevde med å holde fasaden hele livet – krigen og etterkrigstiden. «Jeg er jo ikke menneske mer», var noe av det siste hun skrev ned før hun begikk selvmord ved hjelp av sovepiller. Livsløpet til Teos mor er gjennomsyret av en lignende skam og mindreverdsfølelse. Et barnehjemsbarn, født utenfor ekteskap rett før krigens slutt, forlatt og avvist. Er det grunnen til at hun klamret seg til datteren gjennom hele livet? lurer Teo, der hun sitter og taster på datamaskinen som en «liten buddha».

Død mor på mobilen

Christensen skriver gjenkjennelig og med språklig overskudd om løsarbeidertilværelsen (og den indre kritikeren som har det med å dukke opp i tide og utide); hvordan organiserer man jobbhverdagen sin når man verken har kolleger eller faste rammer; hvor mye tid kan man sette av til en jobb? «Plutselig står det ‘død mor’ i kalenderen. Det er satt av en uke til død mor. Hvilket prosjekt er dette? Død mor-situasjonen akkumulerer ekstraordinære følelser, it’s a once in a lifetime.»

Det er en helt egen varme i bunn av denne romanen, og mange slike øyeblikk som fester seg hos leseren. Som da Teo knipser et bilde av den døde moren sin, glemmer at det eksisterer og forskrekket ser det igjen på kamerarullen senere. Erkjennelsen av at hun har et bilde av sin døde mor inni den svarte dingsen, får henne til å tenke på mobilen som en kiste. «Der inne lå død mor. Som en kjælebille i en fyrstikkeske.»