Illustrasjon: Magnus Bjørneboe
Kan man leve uten å bli sett? Jeg søker til 80-tallets aktivisme og jentene på Lesbebussen for å forstå min egen ungdoms ensomhet.
2014
Jeg er ingen blomst.
Jeg er 20 år gammel, jeg har surra litt rundt i noen år. Ingenting av det jeg ønsker å gjøre med livet mitt, mener andre at jeg burde gjøre med livet mitt. Ingenting av det jeg kan tjene penger på, har jeg lyst til å tjene penger på. Jeg har rom til å oppleve alt. Jeg er 20 år. Jeg har rom til å oppleve alt. Jeg aner ikke hvordan jeg kan ta det rommet. Jeg tror ikke at jeg egentlig fortjener det rommet. Det er ingen som ser på meg. Det er ingen som tar på meg. Jeg er nabo med livet. Med mulighetene. Jeg ser dem rulle forbi.
Det er det året jeg begynner på kjønnsstudier. Det er egentlig akkurat så klisjé som det høres ut. Vi sammenligner hvem som har lengst hår på beina under sola på plassen på Blindern. Jeg har mørkest hår. Jeg er litt stolt av det. Vi kler oss som feminister. Vi krangler med biologistudenter. Vi går på diktlesninger.
Det er livet. Jeg både deltar i det, men samtidig ser litt på, utenfra. Jeg observerer det hele tiden. Det er fortsatt ingen som ser på meg. Det er hvert fall ingen som tar på meg. Tross et fellesskap fullt av aksept for skeive, for feminister, føler jeg meg fortsatt så usett. Så u-tatt. Det har aldri vært noen som har sett på meg med livet i øynene. Jeg vet ikke hvorfor jeg trodde det skulle endre seg her. I feministmiljøer, særlig på internettforumer og blogger, er det mange som snakker om at man ikke må være vakker. At vi burde slutte å klamre oss til at man må være vakker for å ha verdi. At også stygge kvinner har verdi. Det blir en slags trøst for meg. Jeg klamrer meg til det. Jeg er stygg. Jeg er liten.
Jeg er redd.
1988
En stor, rosa buss ruller gjennom hele Norge. Nesten hele Norge. Store deler av Norge. Jeg er ikke med på den, og selv om den hadde rullet i min levetid, hadde jeg sannsynligvis ikke turt å rulle med.
Det er Lesbebussen.
Lesbebussen 1988, på Torget i midtbyen i Trondheim. Foto: Ukjent / Kvinnefronten / Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek
Lesbebussen består av en gjeng med jenter som har utspring fra aktivist-miljøet i Oslo. Noen av dem er medlemmer av Rosa rebeller. Det er midt under AIDS-epidemien. De skeive kreftene, både lesber og homser, jobber hardt for å støtte de utsatte.
Men det holder ikke. Kvinnene jobber i det stille, ennå en gang. Kvinnene, i det stille, i det små, er ansvarlige for dem rundt seg. Men er det noen som ser dem?
2024
Jeg må stoppe når jeg leser om Lesbebussen. Jeg har bestemt meg for å prøve å lage et prosjekt av dette, men jeg blir så distrahert. Jeg blir så grepet av den store reisen. Av den svære rosa bussen full av lesber som kjører rundt i landet. Jeg skulle ønske det var en film. Jeg vil lage den filmen. Jeg skulle også ønske jeg kunne møte på busslaster med lesber, om så bare av private årsaker.
Men bussen blir så distraherende. Den er så kul. Den er så svær. Den er så synlig. Hva ligger under den? Hva er kjernen i denne gjengen? Hva vil de oppnå med reisen? Hva vil de gjennomføre? Har lesbene noen krav? Har de noen ønsker? Hva vil de? Hva vil de oppnå? Det er så provoserende at jeg ikke finner noen konkrete svar. Hva vil dere?!
Det finnes så lite å lese om temaet, og svært mye forteller den samme historien. Jeg har blitt lært opp til å grave etter den dypere kjernen. Etter narrativet. Etter en måte jeg kan konstruere denne historien på, sånn at det blir en salgbar og lettforståelig kosefilm. Men hvorfor? Hvorfor skal jeg lage en kosefilm om noe som skjedde for førti år siden og som tilsynelatende ikke hadde noe konkret mål? Hvordan skal jeg forsvare det med tanke på de mange millionene av kroner som trengs?
Jeg vet jo ikke hvorfor jeg vil lage den selv en gang.
2014
Vi er på byvandring. Med vi, mener jeg meg og min lille gjeng med feministvenninner fra kjønnsstudier. Med dem føles det ut som om jeg har en plass i verden.
Vi er på en byvandring som heter «I’m Every Lesbian» (1). Det eneste stoppet som fester seg er historien om Lesbebussen. Jeg har vage minner av tanken på hvor kult det hadde vært på film. Tenk at folk bare gjorde sånn. Det er ikke så viktig for meg, tenker jeg. Bare kult. Jeg skal komme til å tenke på denne bussen ti år fram i tid.
1988
Kan man ta Lesbebussen på alvor når de sier at det eneste de søker er synlighet? Eller er spørsmålet heller: Har man noe annet valg? Når Lesbebussen kjører, er det i en tid hvor alt er lov og ingenting er synlig. Selv sier de, i overlevende avisartikler:
Vi lesbiske har blitt fortia i årevis. Vi blir ikke tatt på alvor, og er stort sett en «ikke-eksisterende» gruppe.
-Kjersti Andreassen (2)
Når jeg leter etter store problemstillinger, finner jeg lite. Og det er jo egentlig ikke så rart – man lager jo ikke oppstyr rundt mennesker som ikke finnes. Og de som ikke finnes, har naturligvis ingen stemme.
For det er ikke nødvendigvis sånn at når man graver i arkivene, eller leser om Lesbebussen, så finner man disse enorme dramatiske narrativene man kanskje skulle at ønske man fant. Særlig hvis man er manusforfatter og prøver å finne en historie. Det man finner er egentlig mest anekdoter om smått og rart.
Som når jentene drar til Elverum og blir møtt av Kvinnefrontens utsendte lesbeaktivister som skal huse dem – som slettes ikke er lesbiske! De finner man ikke mange nok av. (3) Kanskje kan Lesbebussen inspirere til en økning?
I Kristiansand møter de riktignok kristne som mener de er besatt av demoner, men i hovedsak er det egentlig mest en ålreit mottakelse. Folk flest er ikke ondsinnede. Heller unnvikende og uinteresserte. (4)
2024
Det er ganske mye godt videomateriale fra Lesbebussen. Men jo mer jeg ser dem snakke, jo mer føles det ut som at min jakt etter spennende dramatikk egentlig står stille.
Det er jo litt sånn det er, er det ikke det? Som skeiv kvinne så får man liksom ikke så mye pes som man kanskje skulle sett for seg. At noen kristne hater deg er en del av pakka. Men i det store og hele er folk flest mest unnvikende og uinteresserte.
Jeg vet ikke om jeg finner den kjernen jeg leter etter hos Lesbebussen. Jeg vet ikke om jeg finner det som kan forsvare hvorfor jeg er så begeistra for denne historien. Hvorfor jeg mener den må bli film.
2014
Jeg ser på hver eneste kvinne jeg møter. Er hun? Er hun? Kunne hun? Kunne hun vært noe for meg? Kunne hun ha villet ha meg? Men jeg finner nesten ingen, og de jeg finner er så altfor bra for meg. De har liksom fiksa alt. Hvordan skal jeg kunne måle meg med folk som ikke vil kaste opp bare de skal introdusere seg?
Selv på kjønnsstudier kjenner jeg meg alene. Jeg har så ekstrem angst at jeg blir lagt inn på sykehus med ikke-epileptisk anfall. Jeg skriver ferdig eksamen i sykehussenga.
1988
Når Lesbebussen kjører gjennom landet, både de mer konservative stedene og de større byene, er det massevis av folk som aldri har møtt en lesbe før. Det er mennesker som er rabiate, det er mennesker som prøver å skape konflikter, men det er i hovedsak folk som aldri har møtt en lesbe før. Det er i stor grad folk som trekker litt på skuldra over det hele. Som gamle Andersen så klokt sier: Ja ja, jeg syns nå folk kan få være sånn som de er. (5)
Det er ikke så farlig for folk. Det er jo mest fint. Hva var det som var så skummelt med det?
2024
Vent litt. Har jeg glemt noen nå?
1988
Åja: Der er hun.
Hun er 80 år gammel, og kommer for å finne ut hva som er den store nyheten. Det alle hvisker om. Det tar ikke lang tid før hun ser den, den store rosa bussen. Hun bruker stokk, og hun går ganske sakte. Hun går sakte mot den lille gjengen med rufsete ungjenter som har satt opp stand der i gågata. Det er akkurat som om magen hennes slår kollbøtte. Hun, som har vært så sterk og modig hele livet, som har oppfostret tre vakre barn, og en ektemann òg, nå kjennes det ut som om bena vil svikte under henne for godt. Det er disse sommerfuglene. Men hun er modig, slik hun alltid har vært, og hun går mot disse ungjentene. Noen av dem ser direkte aggressive ut, tenker hun, men det er bare den nye moten, må hun si til seg selv. Det var ikke slik da hun var ung. Heldigvis. Jentene gjør seg klar til kamp når de ser henne. Men kvinnen går bort til en av dem og tar hendene hennes.
«Mannen min døde i fjor. Endelig kan jeg si det til noen. Jeg er lesbisk.
Tårene veller opp i øynene hennes. Tårene veller opp i ungjentas øyne. De klemmer.
2024
Hun fantes. Et helt liv i et ekteskap med en mann. Et helt liv. Det jeg beskriver er kreativ diktning. Men kvinnen fantes. (6) Hun levde et helt liv sammen med noen som ikke så den hun var. Hvordan var det? Hvordan kunne det være?
2014
Hver gang noen snakker om hva som kjennetegner en kvinne og hva som kjennetegner kvinners undertrykkelse, snakkes det om heterofile kvinner. Kvinner blir seksuelt trakassert. Kvinner opplever at menn er dårlige partnere. Ufølsomme partnere. At de ikke oppdrar barna godt nok.
Jeg vet ikke hvem jeg er. Jeg utdefineres.
Ingen menn har noensinne vist interesse for meg. Noen ganger, på restaurant, glemmer kelneren hva jeg har bestilt fordi jeg har en venninne han flørter med. Det er som om jeg er luft. Det er som om jeg ikke finnes.
Det føles så meningsløst ut for meg. Jeg føler meg som en grunn person, som ikke klarer å slutte å henge meg opp i det. Følelsen av ingenting. Avsporet av en hånd som aldri har tatt på meg.
2024
På et eller annet tidspunkt går det opp for meg at kvinner – noen kvinner – faktisk blir tiltrukket av meg. Det er ikke sånn at jeg må føle meg takknemlig for at noen ser at det finnes noe i meg som kan begjæres.
Det høres kanskje litt grunt ut, at man liksom må oppleve seksuelt begjær for å føle seg hel som menneske. Jeg tror ikke det er det som er poenget til Lesbebussen, eller andre synlighetsprosjekter for den del. Poenget er, at når man har levd et helt liv som luft, og det står noen på andre siden av rommet og ser på deg, så eksisterer du plutselig. Og det motsatte av å eksistere er å dø.
Kjernen i denne mytiske Lesbebussen kan jeg ikke finne i arkivmateriale. Jeg klarer ikke å oppsummere det i en setning. Det var en haug med unge kvinner som så seg lei av å ikke finnes lenger, som kjøpte seg en buss og reiste rundt i landet. Det er så enkelt, og så enormt. Sammen minnet de ikke bare samfunnet på at de finnes, men også andre kvinner. Kvinnene som enda ikke visste, eller turte å tro, at de kunne eksistere. Som meg. Der det som skulle til, var å bli sett.
Å kunne si til noen: Jeg er.
Å kunne føle noen si: Jeg vet at du er. Jeg elsker at du er.
Fotnoter og kilder:
1: Sam Hultins byvandring «I’m Every Lesbian» gikk mellom 2013-2016 i flere europeiske byer. Kartene og lydfilene kan fortsatt finnes gratis på https://www.samhultin.com/i-m-every-lesbian.
2: Fra Kvinnejournalen 3/88, via Fjoran, P. og Thorsen, K.W. publisert 23.06.2022 «Lesbebuss ‘88», fra https://www.arbark.no/Utstilling/Lesbebuss_88/Lesbebuss_88.htm.
3: Nordseth, L. K. publisert 08.06.17, «Da lesbene rul(l)et» fra https://www.blikk.no/helle-nyhuus-historie-intervju/da-lesbene-rullet/193047.
Etter denne tekstens publikasjon har jeg kommet i kontakt med noen av dem som var med på turen og som kunne informere meg om at det var stor glede da det dukket opp en lesbe som kunne være med i lesbelaget i Elverum. Men ta det som en anekdote!
4: Fra videoen «Lesbebuss ‘88 – Lengre opptak» av May Britt Støen, via Fjoran, P. og Thorsen, K.W. publisert 23.06.2022 «Lesbebuss ‘88», fra https://www.arbark.no/Utstilling/Lesbebuss_88/Lesbebuss_88.htm.
5: Nordseth, L. K. publisert 08.06.17, «Da lesbene rul(l)et» fra https://www.blikk.no/helle-nyhuus-historie-intervju/da-lesbene-rullet/193047.
6: Jeg har brukt fantasi for å levendegjøre historien om den gamle kvinnen som blir nevnt kort i Blikks artikkel: Nordseth, L. K., publisert 08.06.17, «Da lesbene rul(l)et» fra https://www.blikk.no/helle-nyhuus-historie-intervju/da-lesbene-rullet/193047.
