Forlag: Tiden

Hva gjør man når man ikke vil bli mor, men har masse uforløst omsorg i seg?
Iselin, fortelleren i Kamilla Danielsens andre roman, er tilsynelatende «frivillig barnløs». Hun har aldri villet bli mor. Ikke fordi hun ikke liker barn; det er morsrollen hun misliker. På mobilen har hun et langt notat med grunner til ikke å bli mor, og hun irriterer seg over mødre som får barn fordi de vil prøve alt. Men det er en diffus sorg der likevel: «Hva er det motsatte av fødselsdepresjon, hva heter det igjen, den sorgen, når man aldri føder et barn?»

«Hun dama»
Iselin har jobb, kollegaer, venner, men er mye alene. Som singel, trettini og barnløs, er det få som tenker primært på henne. Venninnene har andre prioriteringer (les: barn). Iselin trasker rastløst rundt i leiligheten sin, mens det bygger seg opp et stadig større behov i henne: «Hvor skulle jeg gjøre av all omsorgen jeg hadde i meg, den som gjorde at jeg ikke fikk sove om nettene, at jeg kasta meg hvileløst fra side til side i senga og ikke klarte å slå meg til ro med temperaturen i rommene jeg befant meg i.»

Rastløsheten trekker henne til Jernia. I kø for å kjøpe maling, kommer hun i snakk med en far og en datter – dattera bryter isen, på seksåringers vis: «Hun dama er penere enn Jenny». Vips, så sitter hun på kjøkkenet deres. Og der blir hun værende, hos André og Oda. Plutselig har hun en kjæreste, og et barn i livet sitt. Det hele ligner starten på en rom-com, en sånn man gjerne himler med øynene av. Kan det være så enkelt?

«Finnes det en annen mulighet? Kan hun være en slags kvinnelig far, en stefar?»

Mor forsvinner
Kamilla Danielsens kritikerroste debutroman Diskomus på venteværelset (2023), om trettifire år gamle Eivor som forsøker å omfavne singellivet, var både rå og sår – og full av galgenhumor. Andres barn er også hvass i tonen (og morsom!), men den har et litt annet alvor over seg, en annen tyngde. Dette er en nydelig og mollstemt kjærlighetserklæring til et barn man ikke lenger har i livet sitt. Fortelleren henvender seg til Oda i brevform, forsøker å forklare hvordan alt henger sammen. Tidvis svir det bak øyelokkene når jeg leser.

Når de møtes, har faren vært aleneforsørger i tre år. Han trenger en å ha voksne samtaler med, en å dele ansvaret med, dele seng med. «Det var en slags gjensidig avhengighet vi hadde, faren din og jeg, men vi hadde også kjærlighet: Det var slitsomt å være alene med et barn for lenge, det var slitsomt å være for lenge alene bare med seg selv.»

Oda var ikke et planlagt barn. Danielsen maler heldigvis ikke med for bred pensel når hun beskriver morens apati gjennom graviditeten. André (som også får komme til orde i brevform) laster ned gravid-apper, leser bøker og hører på podkaster om å bli mor, sørger for at kjæresten får i seg nok næring. Men det nytter ikke:
«Moren din elska deg i begynnelsen, helt til du beit henne til blods i brystvorta og hun ble minna på at hun var kvinne, at hun pleide å ha en selvstendighet, før du ble til i kroppen hennes. Det var ikke din skyld, du må ikke tenke det, men det er folk rundt dere som sier at hun aldri kom helt over det, at hun ble sittende på en stol i hagen og tenke i tre år før hun dro».

«Gradvis begynner fortelleren å bli redd for at hun ikke er nok for dem. At de vil gå lei henne. Hun kan ikke være mor.»

Hvor mye ansvar?
I starten oppfører Iselin seg mer som en observatør enn en bidragsyter, hun vet ikke hvordan hun skal være sammen med dem, det finnes ingen bonusmamma-manual. Hun er som en klegg på André, en snikende katt rundt Oda, en ulønnet au-pair resten av tiden. Samtidig vil hun jo høre til hos noen.

Som tidligere «bonusmamma», kjenner jeg meg igjen i hovedpersonens forsøk på å tilpasse seg situasjonen, bli del av en familie, en del av «vi»-et. For hva slags rolle skal man – kan man – ta når man plutselig har et barn i livet sitt? Skal man bare være den gøyale, som løper rundt med ungen på ryggen, som himler konspiratorisk med øynene og lager grimaser til henne når faren gjør noe kleint? Kan man også være den som trøster, som setter grenser, tar ansvar? Men hvordan?
Og hva gjør det med et menneske å vite at alt dette, denne voksende kjærligheten til barnet, kan forsvinne når som helst?

«Hvor mye kan du om barn, egentlig?» Spør André etter en opphetet diskusjon, han syns godt hun kunne bidratt mer. Gradvis begynner fortelleren å bli redd for at hun ikke er nok for dem. At de vil gå lei henne. Hun kan ikke være mor.

Fedre i saccosekker
Andres barn er også en forfriskende feministisk tekst. Danielsen skriver klokt og nyansert om kjønnsroller; om forskjellen på å være far og å være mor. Fortelleren sliter med å tilpasse seg den nye identiteten, innser at hun kunne blitt en god far, men aldri en god mor: «jeg likte å stå opp tidlig, men jeg kunne ikke se for meg å amme, jeg fungerte greit uten søvn, men likte ikke å måtte stå opp om natta, jeg var ganske god til å trøste, men hadde ikke orka å ha deg klistra til kroppen til enhver tid, jeg liker klemmer, men får klaustrofobi om jeg ikke får trekke meg tilbake etterpå, man kan aldri trekke seg tilbake som mor.»

Samtidig observerer hun fedre som dumper ned i saccosekker med den største selvfølgelighet etter at ungen har sovnet, mens mødrene løper rundt på høygir, rydder, setter på en vask, ordner, fikser, alltid i bevegelse. «Hvorfor hadde jeg aldri observert en eneste avslappa mor, men en hel haug med fedre i saccosekker?» undrer fortelleren.

Også leseren må stoppe opp og undre seg her.
Hvis hun, som kvinne, skal bli forelder, kan hun ikke sitte i saccosekk, hun må kunne reise seg raskt. Et spørsmål presser seg på: Finnes det en annen mulighet? Kan hun være en slags kvinnelig far, en stefar? En som glemmer bursdager og gymtøy, som ikke husker på å lage majonessmilefjes i matpakka, ikke er så god til å flette, men som har lass med omsorg, som kan gi tillit, trøst og støtte? For er ikke André allerede en slags mor?

Kamilla Danielsen kaster opp interessante tanker, og lar hovedpersonen sin kløne rundt, for den bonusmamma-manualen, den finnes jo ikke. Men vi har denne boka.